Al magt i denne sal

Omgjøring av fakultetsstyrene til fakultetsråd er nok et skritt i feil retning. Fakultetene bør styrkes og dermed bør også fakultetenes kollegiale organer styrkes.

Høgskoledirektøren på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) legger opp til å endre fakultetsstyrene til fakultetsråd med dekanen som leder. En slik endring må imidlertid vedtas av høgskoletyret. Universitets- og høgskoleloven § 9-2(4) sier entydig at styret heller ikke kan delegere myndigheten til å endre styringsordninger og styringsorganer ved underliggende enheter. Høgskolestyret kan dermed ikke «ta til orientering» at ledelsen på institusjons- og fakultetsnivå eventuelt vil endre fakultetsstyrene (protokoll fra høgskolestyrets møte 10. februar 2015).

I fakultetsstyrenes mandat heter det «Fakultetsstyret er det øverste organ ved fakultetet og fatter sine beslutninger etter delegasjon fra styret og på styrets ansvar (UH-lovens § 9-1-2)». Mandatet omfatter en rekke spesifiserte oppgaver for fakultetsstyret der det handler om å vedta, å behandle, å følge opp eller å uttale seg. I vedtakssaker har fakultetsstyret myndighet delegert fra høgskolestyret. I saker til «behandling» eller uttalelse har fakultetsstyret en mer rådgivende funksjon. Når fakultetsstyret «følger opp» saker har det en kontrollfunksjon.

Det kan være at fakultetsstyrene oppfattes som et rådgivende organ, men det er de altså ikke og bør heller ikke være det i fremtiden. Omgjøring av fakultetsstyrene til fakultetsråd vil være nok en etappe i nedbygging av kollegiale organer og et skritt mot konsentrasjon av makt i hendene på noen få. Den tradisjonelle akademiske styringen er allerede svekket ved overgang fra valgt til tilsatt rektor. Dersom fakultetsstyrene gjøres om til råd undergraves både det akademiske demokratiet spesielt og medbestemmelse generelt.

Et av HiOAs hovedproblemer er den lange avstanden fra sentrum til periferi. Fakultetene er store, til dels svært store, og det er dermed rom for mer desentralisering av myndighet og administrativ kapasitet. HiOA er både stor og sammensatt, dermed blir det lang avstand mellom høgskolestyret og dagliglivet i undervisnings- og forskningsenhetene.

Det er dermed behov for kollegiale organ med reell beslutningsmyndighet nært kjernevirksomheten. Skal fakultetene styrkes må også de tilhørende kollegiale organene styrkes. For min del kan gjerne fakultetsstyrenes fullmakter utvides ved at saker som i dag «behandles» skal «godkjennes» eller «vedtas» av styret. Fakultetsstyrene kan på enkelte områder godt få tydeligere preg av «senat» som fører tilsyn med mulighet til å legge ned veto.