Facebook - en friplass fra virkeligheten?

Er Norge et land fult av rasister? Det mener i hvert fall Europarådet som har gitt Norge refs for økt rasisme i landet, og kikker man rundt på kommentarfeltene på facebook er det ikke vanskelig å finne kommentarer som vil bli kalt rasistiske. Hvorfor skriver noen slikt på facebook? Sier de slikt i virkeligheten også? Eller er vi rett og slett en annen på facebook? 

Jeg så en dag en påstand i et av kommentarfeltene om at de mest islamkritiske ofte har oppgitt sin utdannelse på facebook som «livets harde skole.» Under denne påstanden fikk han dette svaret: «Baserer du påstanden din på facebook-profiler?» Da lurer jeg på hvorfor man skriver at man har gått på «livets harde skole», dersom dette ikke er noe man vil si ute blant folk? Er ikke facebook en speiling av deg selv? For meg er det i alle fall det. Jeg skriver det som er sant om meg, og det jeg publiserer står jeg for. 

Profilbilde av noen andre. Profilbilder er kanskje den enkleste måten å kjenne igjen et menneske på facebook. Men et profilbilde er ikke alltid et bilde av personen som eier profilen. Noen har bilde av katten, noen har bilde av barna, mens noen for eksempel har bilde av Spiderman. Går man med slike masker på gaten også? Hvorfor velger personer å ha et annet bilde enn av seg selv som profilbilde? Noen gjør det vel kanskje for å skryte av barna, og det er forstålig, om ikke fornuftig. Men når profilbilde ikke har noe med deg eller familien din å gjøre, så virker det hele litt merkelig. 

Hvorfor er du kun perfekt på facebook? Noen deler alt på facebook. Dovaner, filmtitting og hva du spiste til middag er tydeligvis interessant nok til at det har en plass på «veggen» din. Men hvor mange forteller for eksempel om de negative sidene ved livet sitt på facebook? Okey, greit nok, jeg har et par av de vennene på facebook også. Men for det meste går det i positive meldinger. Og det er også kanskje greit, for de fleste av oss vil ikke høre om andres problemer. Vi er for selvopptatte til å bry oss om andres problemer. Men uansett hvor mye andre bryr seg, så virker det som at man tegner et mye mer positivt bilde av seg selv på facebook. Hvorfor kjemper vi mennesker for å vise at vi har det bra? 

Nettbytrenden går videre på facebook. Mange av oss i 20-årene husker godt VGs «versjon» av facebook, som het Nettby. Det skal sies at noen eldre også brukte mediet, men det var nok størst blant oss unge. Der var det mange som skrev at de var kjærester, uten at det var helt sant, i tillegg til at mange hadde gitt seg selv et annet navn, eller lagt til flere ord i navnet sitt. Nå når man er blitt mer voksen skulle man kanskje tro at man hadde lagt av seg slikt tull. Men jeg har sett flere tilfeller av dette på facebook. Personer som skriver at de er i forhold med en person de ikke er sammen med, og ikke minst personer som har andre navn enn sitt eget. Det er ikke lett å finne en person som ikke oppgir sitt eget navn. 

Månedlig kommer det morsomme nettsaker om personer som har fått sparken på grunn av en flåsete kommentar på facebook. «Sjefen er en dritt,» eller «å, i morgen må jeg tilbake til den drittjobben,» er eksempler på facebook-statuser som kan ha sørget for flere arbeidssøkere. Men tenker vi egentlig over hvem som kan se hva vi skriver? Mange har en sperret profil, slik at ikke alle kan se innleggene sine. Men de fleste har da også sjefen som venn. Det er kanskje lett å glemme hva som blir offentlig når du deler det på internett, men det kan kanskje være greit å tenke over hva man deler med andre personer. 

Kommentarfeltene hos nettavisene på facebook inneholder dessverre ikke en god debatt. De fleste spyr ut edder og galle, som de nok ellers ville holdt inne uten denne muligheten til å være «anonym» på facebook. Betyr det at vi er en annen på facebook? Er vi den vi vil være? Den litt tøffe som tør å si i fra, men som også har et bra liv ellers? Eller er det den vi faktisk er, men ikke våger å være i offentligheten?

(Innlegget er først publisert i Hamar Arbeiderblad)