Det trengs en etikkplakat

Med god grunn har norsk presse en Vær Varsom-plakat (VVP). Den gir klare retningslinjer for publisering. Dermed er du sikret at du ikke anklages for noe på landets forsider i morgen, uten at du i det minste er kontaktet først og får mulighet til samtidig imøtegåelse.

Og dersom du mener journalistene og avisen har brutt medienes felles etiske normer, så kan du klage til Pressens faglige utvalg (PFU). En dom derfra er det ingen mediefolk som ønsker. En slik dom skal nemlig publiseres i alle medier som er med i Presseforbundet.

Dette etiske fellesskapet ble Fagpressen en del av i 1996. En forutsetning for medlemskap i Fagpressen er nå at man redigerer sin publikasjon etter VVP og Redaktørplakaten. Blant medlemmene er Forskerforum, Advokatbladet og Tidsskrift for Den norske legeforening.

De siste par årene har etikkdebattene økt også innenfor andre publiseringsfelt. Etter 22. juli-bøkene bidro Forleggerforeningen – og den frie ytring står naturlig nok sterkt spesielt i bokbransjen – til debatt om etiske regler i sakprosaen. I 2015 vedtok foreningen et notat som påpekte at forlagene stilles overfor «etiske avgjørelser som kan få følger for forfatteren, omtalte parter og andre berørte».

Etter fjorårets roman fra Vigdis Hjort, Arv og miljø, har etikkdebattene nådd selv skjønnlitteraturen og dens grenseoppdragning overfor levende mennesker.

Kort sagt: Etiske problemstillinger og retningslinjer preger norsk samfunnsdebatt som aldri før. Noe av årsaken ligger nok i vår nye borgerlige offentlighet. Hver nordmann er nå blitt sin egen redaktør på Facebook, hvor man kan spre påstander og anklager over det ganske land i løpet av sekunder. Samtidig med folkeliggjøringen av ordskiftet synes vi å ha fått et hardere og mer politisert debattklima.

I en slik situasjon ville det være naturlig å forvente ekstra etisk aktsomhet fra akademikere. Saken med seksuell trakassering fra en ansatt på Universitetet i Stavanger, den omdiskuterte straffen med undervisningsfri og behovet for et akademisk opprop, viser at det ennå er en vei å gå.

Dette er noe av bakteppet for at Tidsskriftforeningen, som har over 90 medlemspublikasjoner, 1. november arrangerer seminaret «Mot i brystet, vett i pennen». Uken etterpå inviterer Forleggerforeningens ytringsfrihetsutvalg til seminaret «Uetisk publisering av forskning?»

Inspirert av det viktige arbeidet til Politiforum og Khrono spør Tidsskriftforeningen: «Pressa har sin Ver varsam-plakat, men treng vi no ein Ver Modig-plakat?»

Mitt svar på det er: Nei.

Tidsskriftforeningens medlemmer, som omfatter en lang rekke av landets ledende akademiske og kulturelle tidsskrifter, trenger nemlig ikke en Modig-plakat. Snarere trengs en Etikk-plakat.

For det er ikke «mot» som har gjort at Politiforum og Khrono har satt dagsorden, men snarere god metode bygget på et etisk grunnfjell. Begge er nemlig med i Fagpressen og følger slik Vær varsom-plakaten.

I kontrast stilles det ingen faglige eller etiske krav for å bli medlem av Tidsskriftforeningen. Der er det kun krav om at publikasjonen utkommer to ganger årlig, samt at man betaler kontingenten. Foreningen gir i ni ulike faktaark informasjon til medlemmene om slippfester, lanseringer og dramaturgi – men ingen etiske råd om publisering, imøtegåelse og tilsvar.

Paradoksalt nok er du som borger da bedre sikret mot overtramp fra tabloidpressen enn fra landets største akademiske og kulturelle tidsskrifter.

Nå vil vel mange gjerne tro at akademikere og kulturfolk er mer vitenskapelige og dannede enn ubehøvlede bladfyker, slik at de førstnevnte ikke har noe behov for etiske retningslinjer. Men et eksempel på hvordan det kan gå når man ikke har noen kvalitetskrav eller mulighet til sanksjoner, kom i siste utgave av Arr – idéhistorisk tidsskrift. Dette er «Norges største idéhistoriske tidsskrift» og «et av Norges største kulturtidsskrifter» – støttet av UiO, Kulturrådet og Fritt Ord, samt medlem av Tidsskriftforeningen. 

I september publiserte Arr på nett og papir en polemisk bokomtale der anmelderen avslører at han er nærmest inhabil, da han er den fagpersonen som trekkes mest negativt frem i boken – vel å merke i anonymisert form. Denne rollen forhindrer likevel ikke skribenten fra å gjøre flere sammenligninger med nazi-Tyskland. Boken omtales som ikke å «forsvare demokratiet» fordi den omtaler at persiske kong Kyros befridde jødene fra det babylonske fangenskap for 2500 år siden. I kontrast til hva som står om Kyros i Bibelen og historiske kilder påstås det følgende om kongen som reddet jødene: «Kyros’ sjølros minner ganske mye om tyskernes i Norge i 1940.»

Også bokens forfatter sammenlignes med jødehatende tyskere: «Han (forfatteren, i dette tilfellet undertegnede) tar heller ikke inn over seg at dersom han sjøl hadde levd i Tyskland på Webers tid, ville han høyst sannsynlig vært en så god antisemitt som noen.»

Nå skal det sies at det er feil at alle på sosiolog Max Webers tid var så antisemittiske som ham. For Weber døde i 1920 – og da han skrev sitt mest kjente verk i 1905, stemte kun et par-tre prosent av tyskerne på antisemittiske partier.

Men hovedproblemet er snarere dette: Er det etisk forsvarlig hvis vi nå begynner å publisere slike «tankeeksperimenter» om hva noen i vår samtid ville vært under nazitiden eller vikingtiden? Bør ikke et minimumskrav til akademikere og Tidsskriftforeningens medlemmer være at man viser publikum og de statlige institusjonene man får midler fra – som Kulturrådet og universitetene – at man har en høyere etisk standard enn tenåringer på Facebook?

Hvis man spør Tidsskriftforeningen eller Arr – der en rekke professorer sitter i redaksjonen – så har de ingen svar. De har nemlig ingen nedskrevne etiske retningslinjer. Hadde tidsskriftet vært et medlem av Fagpressen, kunne redaksjonen før publisering ha tenkt gjennom for eksempel punkt 4.1. i Vær Varsom-plakaten, under Publiseringsregler: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.» Også dette kan vel være aktuelt for enhver publikasjon i Norge: «Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

I VVP står det også at de som utsettes for sterke beskyldninger skal ha adgang til samtidig imøtegåelse. Og i neste punkt heter det: «De som er blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar.»

Men det synes ikke som om bevisstheten rundt fordelen ved et åpent og fritt ordskifte, hurtigst mulig, er spesielt påtrengende i norske tidsskrifter. De kan nå legge ut tekster på nett og Facebook uten at man så får svare før neste nummer – som kan komme fire eller seks måneder senere. Koblingen av tidsskriftenes naturlige sendrektighet med nettets innebygde lynraskhet, har skapt helt nye etiske problemstillinger.

Heller ikke retting av faktafeil synes enkelte av Tidsskriftforeningens medlemmer være opptatt av. Men hadde man fulgt VVP, så ville saken vært krystallklar: «Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.»

Så nei, Tidsskriftforeningens medlemmer trenger ikke en Modig-plakat. Det trengs ikke mer mot, snarere mindre mot til å publisere hva som helst om hvem som helst.

Det som trengs, er en Etikk-plakat. Muligens pressens Vær Varsom-plakat ikke passer helt for tidsskriftene og akademia i ett og alt. Men da er det bare å modifisere denne VVP-teksten. Norsk akademia trenger mer etikk, ikke mindre.

Å handle etisk, handler kanskje først og fremst om å være ærlig. Ærlig overfor seg selv, ærlig overfor andre. Og ekte mot er å sette etikken først av alt. For størst av alt er ærligheten.

(Ytterligere utdyping og linker hos Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI): www.sgoki.org)