Et italiensk drama

Marcello er «vår» mann i det lille, slitne nabolaget som ligger like ved en forlatt strand. Her har det sannsynligvis vært liv og røre tidligere. Antagelig har dette vært et sted for turister, for paraplydrinker og badeliv. Ikke nå lenger.

Fakta

Dogman

Norgespremiere: 26.10.2018

Originaltittel: Dogman

Sjanger: Drama, Thriller

Skuespillere Marcello Fonte, Edoardo Pesce, Nunzia Schiano, Adamo Dionisi, Francesco Acquaroli, Alida Baldari Calabria, Gianluca Gobbi, Aniello Arena

Regi: Matteo Garrone

Manus: Ugo Chiti, Massimo Gaudioso, Matteo Garrone

Produsent: Paolo Del Brocco, Matteo Garrone, Jean Labadie, Alessio Lazzareschi, Jeremy Thomas

Foto: Nicolai Brüel

Musikk: Michele Braga

Nasjonalitet: Italia, Frankrike

Språk: Italiensk

Lengde: 1 t. 42 min.

Aldersgrense: 15 år

Ennå er det noen som holde liv i sine butikker. Marcello er en av dem. Den litt tafatte fyren med det vennlige smilet har mange venner i nærmiljøet - iallfall i det vi møter ham.

Han har sin egen arbeidsplass. En forretning for stell av hunder - klipp og vask. Han utvider senere til også å drive hundepensjonat. Hunder er Marcellos lidenskap. Han er god på hunder, og han ønsker bare å drive forretningen i fred og ro. Da kan han også ha gode stunder sammen med datteren, som han har samvær med. De to er uatskillelige når de tilbringer tid sammen.

Marcello er glitrende spilt av Marcello Fonte. Det oppdaget da også juryen i Cannes, som tildelte ham prisen for «Best Actor» i våres.

Idylllen i Marcellos hverdag forstyrres av en råere verden som spiller seg ut rett utenfor døra. Den verste utøveren av dens mer alternative livsstil, nabolagets «enfant terrible», heter Simone. Han er større og sterkere enn alle de andre. Han er råere, mindre empatisk og mer tilbøyelig til å ty til vold enn de fleste. Alle kjenner til Simone. Han er den slemmeste gutten i gata. Men ingen klarer å hamle opp med ham. Ingen tør utfordre han – vel, bortsett fra moren hans i en herlig og sammensatt scene der morsomsorgen må utøves på et noe uvanlig vis.

Simone utøver sin makt etter innfallsmetoden. Noe som innimellom går utover Marcello, som er en dott i forhold. Riktignok en dott vi får sympati for. Men det hjelper lite å være sympatisk, Marcello drives fram av dumme valg som drar ham lenger og lenger ned i gjørma. Simones gjørme.

Regissør Matteo Garrone trekker opp et helstøpt plot. Filmen er godt bygget opp. Vi får både en solid og gripende fortelling om noen hendelser i et mikromiljø, og vi inviteres til refleksjon over hva filmen sier oss om samfunnet. «Dogman» er en type film som gir oss begge deler.

Min refleksjon går i retning av å tenke på makt. På denne italienske stranda er makten tilstede i utilslørt form. Den viser seg først og fremst som vold. Både i direkte form og som psykisk vold. Den forteller den gamle historien om at den mest skruppelløse og er den som får sin vilje gjennom.

Det er i grunnen deprimerende at ingen får ordnet opp med det problemet alle sliter med. Samtidig fortelles dette fram på en måte som også inviterer til latter, en besk latter kanskje, men likevel.

Dette kan sees som en aktuell kommentar, både i Italia og globalt. Garrone viser oss et samfunn der vi kun ser få spor av solidaritet, av menneskelighet og av meningsfullt fellesskap. Slikt finnes kanskje der ute, men hovedpersonen er ikke en del av det, etter hvert som begivenhetene spiller seg ut. Derfor er «Dogman» en humanistisk film.

Garrone har tidligere gitt oss «Gomorra» (2008), som er en film om den napolitanske mafiaen. Også den dyster – og svært god.

Bildene er realistiske. Scenariet er møkkete, på mer enn èn måte. Estetikken bygger følelsen av et samfunn som ikke lenger er hva det burde være.

Oppløsningstendensene i det lille samfunnet er åpenbare. Ingen tar tak i problemet Simone, før det er for sent. Og med feil virkemidler.

«Dogman» er ikke en film om hunder. Den er om mennesker. Og den er sannsynligvis i overkant brutal for mange. Men den har også scener preget av varme. Særlig er samværene Marcello har med datteren håpefulle. Men de gir ikke mer enn en pause fra hans rå hverdag.

Marcello kjemper for overlevelse. Men skjønner ikke hva han bør gjøre for å oppnå dette. Han blir sin egen verste fiende.