For å svare på store utfordringer som klimautfordringene, kreves det nasjonale satsninger, ifølge ny rapport. Foto: Jan Arne Wold/Equinor
For å svare på store utfordringer som klimautfordringene, kreves det nasjonale satsninger, ifølge ny rapport. Foto: Jan Arne Wold/Equinor

Ny rapport: Samfunnet står overfor utfordringer av nasjonale dimen­sjoner. Derfor bør forskningen invitere til en bred samfunnsdugnad.

Forskning. Norge og verden vil møte en ny økonomi og store samfunnsendringer. Staten og Forsknings-Norge må tenke bredere og involverende for å komme fram til løsningene landet bør satse på, går det fram av ny rapport.

Publisert   Sist oppdatert

I 2017 leverte OECD en gjennomgang av norsk innovasjonspolitikk. Gjennomgangen viste blant annet til at norsk forskningspolitikk i framtiden må svare på tre utfordringer:

  • Økonomien framover vil basere seg på flere ting enn olje og gass, og således være mer variert og gjøres robust. Et sterkt forsknings- og innovasjonssystem må til for å kunne vri økonomien i den retningen.
  • Forsknings- og innovasjonssystemet må bli mer konkurransedyktig og effektivt.
  • Verden står overfor flere store samfunnsmessige utfordringer. Forskning og innovasjon må kunne svare på disse utfordringene.

På bakgrunn av disse slutningene har konsulentselskapet Technopolis og Samfunnsøkonomisk analyse utarbeidet en rapport for Forskningsrådet, med tittelen «Raising the Ambition Level in Norwegian Innovation Policy» — de skal svare på hvordan å heve ambisjonsnivået for norsk forskningspolitikk.

— Et sentralt funn fra OECD-gjennomgangen er at norsk forsknings- og innovasjonspolitikk er for lite ambisiøs. Det er mye positivt som skjer, men ambisjonsnivået er ikke høyt nok, sier Erik Arnold i Technopolis, som står bak rapporten som legges fram mandag.

Det vesentlige når man skal løse store utfordringer som nå kreves, er at man lager nasjonale satsninger.
Erik Arnold
Forfatter av Technopolis-rapporten

En økonomi med flere bein å stå på

For å få til et mer effektivt og konkurransedyktig forsknings- og innovasjonssystem, konkluderer rapporten med at man skal gjøre mer av det som gjøres i dag.

Forskningsrådet fungerer godt som en mekanisme som sørger for samordning av forskningen på tvers av ulike sektorer.

For å sørge for å raskere bygge opp en robust og variert økonomi, foreslår rapporten at det opprettes et nasjonalt «diversifiseringsprogram» — et program som har som mål å utvikle og fordele økonomien utover flere viktige områder.

Norge bør for eksempel ha en økonomi med flere bein å stå på enn oljenæringen. Sammenslutninger av selskaper, forskningsorganisasjoner og myndigheter bør inviteres til å utforme en plan for hvordan forskningsmidler kan fordeles på flere områder, og de som har gode forslag bør få støtte.

Må utvikle en tredjegenerasjons forskningspolitikk

Men det største spørsmålet er hvordan norsk forskning skal svare på de store samfunnsutfordringene. Nøkkelen, ifølge Technopolis-rapporten, er å tenke større.

Norge bør tenke systeminnovasjon, det vil si å kunne ta store grep som har betydning for individ og samfunn, basert på bred involvering og der flere sektorer og en rekke tiltak må til for møte utfordringer innen for eksempel helse- eller miljøområdet.

Verden står overfor endringer som er sektorovergripende og som vil endre økonomien, forklarer Arnold.

Erik Arnold, professor og styreleder i Technopolis. Foto: Technopolis.
Erik Arnold, professor og styreleder i Technopolis. Foto: Technopolis.

— For ti år siden ble det i forbindelse med EUs rammeprogram diskutert at man framover bør fokusere på samfunnsutfordringer. Eksempler er klimaendringer, sykdommer som HIV og aldrende populasjon. I Horisont 2020 er en vesentlig del av forskningsmidlene satt av til å jobbe med store utfordringer, og det vil videreføres i Horisont Europa. Men for å få det til, er man nødt til å gjøre store endringer i forsknings of innovasjonssystemene, sier han.

Technopolis-rapporten deler forskningspolitikk inn i tre generasjoner. Førstegenerasjons forskningspolitikk sørger for finansiering og stimulering av forskningsmiljøene, med forventning om at samfunnsmessige fordeler vil dukke opp som følge av forskningen. Andregenerasjons forskningspolitikk fokuserer på å finansiere forskning og innovasjon, med mål om å oppnå spesifikke samfunnsmessige fordeler. Spesielt gjelder dette økonomisk vekst.

Men nå er en tredjegenerasjons forskningspolitikk nødvendig. Den må kunne legge til rette for at forskning kan brukes til å svare på store, sektorovergripende utfordringer, som krever ikke bare en løsning, men som også krever at mange andre samfunnsaktører må være påkoblet. Forskningen alene klarer ikke slike store endringer, ifølge Arnold.

— Klimaendringene gjør for eksempel at vi må gå over til fornybar energi. Det krever ikke en liten innovasjon, men det skaper nye markeder, nye regler og ny vitenskap. Når bonden skal kjøpe solcellepaneler og selge strøm inn til strømnettet, krever det et nytt marked, mekanismer for å sette priser priser og nye systemer, sier Arnold.

Må tenke bredere enn bare forskning

I rapporten heter det derfor at man forventer at samfunnet og staten spiller en større rolle, ikke bare i å prioritere og å legge til rette for en viktig innsats, men også i å gjennomføre den.

Dette krever en koordinert innsats der man tenker forskning i et større perspektiv og også utenfor forskningsinstitusjonene.

For å møte utfordringene, kreves det aktiv involvering av mye mer enn forsknings- og innovasjonssystemet, så styringssystemet må gjøres mye bredere. Det betyr også å gå imot bransjenøytralitet, som er ideologisk viktig for deler av myndighetene og samfunnet, ifølge rapporten.

— Skal man takle dette, må man jobbe på systemnivå. Da sier det at vi må jobbe på en annen måte enn hvordan vi har jobbet til nå. I Norge har vi et ganske godt forskningssystem med institutter og universiteter som kan sitt, og et godt forskningsråd. Men de jobber på en inkrementell måte, sier Arnold.

Det inkrementelle, små og store framskritt og mindre økninger i budsjetter innenfor dagens forskningssystem, er ikke nok.

— Man må tenke på bransje og sektornivå, for eksempel. Det vesentlige når man skal løse store utfordringer som nå kreves, er at man lager nasjonale satsninger.

Løfter fram noen konkrete forslag

Noen spørsmål er så store, klimaendringene for eksempel, at det er begrenset hva et lite land kan få til. Likevel kan Norge gjøre store bidrag på deler av spørsmålet, og det vil både føre til samfunnsmessige forbedringer og samtidig være noe Norge kan tjene penger på, heter det.

Og tross store spørsmål og mange overordnede refleksjoner, kommer rapporten med noen konkrete forslag:

  • En bred sammenslutning, som spenner fra innbyggere og bedrifter, til staten og forskningssamfunnet, må identifisere noen samfunnsutfordringer som må håndteres. Flere mulige utfordringer bør løftes fram, for å sikre legitimitet for hva man velger å prioritere til slutt.
  • En seleksjonsprosess bør vurderes for å redusere antallet utfordringer til rundt seks utfordringer («half a dozen»).
  • Paneler som involverer informerte innbyggere og interessenter bør deretter forutse ønskede scenarier, scenarier som involverer hva slags inngripen som må til, hva slags effekter de vil gi og hvilke bidrag Norge kan gjøre, samt se på hvilke fordeler Norge kan oppnå. Spesielt vesentlig er det at de relevante myndighetene er involvert, siden de vil spille viktige roller når det kommer til å finansiere og implementere det som skal iverksettes.
  • En avsluttende seleksjonsprosess bør ende med å velge tre av scenariene, som skal iverksettes. Valget bør primært baseres på hva slags økonomisk gevinst det er sannsynlig at scenariene vil gi for Norge. Dette vil sannsynligvis være en god indikator på Norges totale bidrag for å møte de store samfunnsmessige utfordringene.
  • Myndighetene bør eie denne seleksjonsprossssen og bør vie krefter til å kommunisere resultatet av prosessen tilbake til innbyggerne. Slik kan de bevise at utfordringene Norge skal satse på å løse, bunner i de opprinnelige sammenslutningene.

— Bør bestemme seg for hva man skal bruke kompetansen på

— Man må tenke bredere og på nasjonalt nivå komme fram til hva man bør prioritere. Da oljeeventyret begynte, visste vi at vi kunne bygge skip og vi brukte den kompetansen for å bygge offshoreskip og også store plattformer. Hvis man i dag tenker at man har kompetanse på å lage oljerigger og vet at vi i framtiden ikke bør bruke olje, så er jo det store spørsmålet hva vi skal gjøre med kunnskapen og kompetansen vi besitter. Det første man bør gjøre er å ta opp slike spørsmål og finne ut av hva man skal satse på, sier Arnold i Technopolis.

— Når universitetene signerer avtaler med Equinor om støtte til forskning, er det i den ånden dere tenker?

— Det er i den ånden, men hvis man virkelig skal løfte ambisjonsnivået må man gå over fra at man forsker og ser hva som blir mest relevant, til at man ser på hva vi har behov for og hva vi må jobbe med. Vi må involvere forskere og bedrifter, utvikle lover og nye prosesser, sier Arnold.

Anne Kjersti Fahlvik. Foto: Forskningsrådet
Anne Kjersti Fahlvik. Foto: Forskningsrådet

Forskningsrådet: Kan bruke suksessen fra oljeeventyret

Anne Kjersti Fahlvik, områdedirektør for næringsliv og teknologi i Forskningsrådet, sier at det norske forskningssystemet i OECDs landgjennomgang fra 2017 i utgangspunktet fikk god tilbakemelding.

Samtidig gjorde den det klart at det ikke er sikkert at måten man har organisert forskningssystemet til nå og metodene som er anvendt, er de rette framover.

— Derfor ville vi se på hvordan vi kunne rigge vår aktivitet. Hva vi kunne få mer ut av, ved å se på tvers av dages virkemidler, kriterier og strukturer, i en æra der bærekraft og digitalisering er gjennomgående, enten vi snakker om globale eller velferdsstatens utfordringer eller om omstilling og konkurransekraft, sier Fahlvik.

Technopolis-rapporten de nå har fått, ser til ulike land for beste praksis og hvilke grep som tas internasjonalt.

— OECD sier Norge har gode forsknings- og innovasjonsøkosystemer innen petroleum og havbruk, men kanskje er vi ikke like gode på viktige områder for samfunn og næringsliv som for eksempel helse og samferdsel. Hvordan skal vi få mer innovasjonskraft og samfunnsnytte på slike områder? Skal vi og kan vi ta sette i gang større prosesser som er involverende og forankrende, ikke bare for systemutvikling, men også for større systeminnovasjoner som store utfordringer krever, nevner Fahlvik som spørsmål Forskningsrådet nå stiller seg.

— Og svaret er å invitere til en stor samfunnsdugnad?

— Ja, det er vel noe av det rapporten sier. Vi har gått fra å være et av de fattigste landene i Europa til et av verdens rikeste på kort tid, og da er mye gjort riktig. En del av det var lovgivning på sokkelen og skattesystemer, blant annet, og dette sikret norsk eierskap og gode spilleregler om viktige naturressurser. En annen ting vi evnet var å se forskning og lange linjer i sammenheng med innovasjon og verdiskaping. Vi kan gjøre noe lignende på andre områder, og ved å kjøre prosesser for å involvere kan vi komme fram til områder der vi kan hente ut vårt fulle potensiale. Vi har nok til nå ikke hatt gode nok prosesser for å se på hvordan vi kan utnytte norske fortrinn og nå internasjonale markeder på nye områder. Kanskje er det er potensialer i helsedata, demografiutfordringen, grønn transport. Rapporten gir oss innsikt i andre lands mekanismer og kommer med råd om hvordan man driver prosesser legitimt og inkluderende for å få opp en ny agenda, sier Fahlvik.

Det er først og fremst en gigantisk investeringsmulighet – som kan skape vekst og fornyelse.
Erik Arnold
Technopolis

Må sees på som en ny mulighet

Tittelen på rapporten, hvordan å heve ambisjonsnivået på norsk forskningspolitikk, betyr ifølge Fahlvik ikke at Norge har et lavt ambisjonsnivå i dag.

— Det har skjedd mye de siste årene som har gjort at vi allerede har økt ambisjonene. Men forsknings- og innovasjonsprosessene går i den retningen at man skal involvere flere for å løse reelle problemer, og vi må se på hvordan, sier Fahlvik.

Erik Arnold i Technopolis vil ikke ta stilling til hva Norge skal satse på. Det er en nasjonal avgjørelse, slik forslagene over peker på, sier han. Men at man må jobbe på en ny måte, er altså klart.

— Haster det å tenke større?

— Ulike sosiale utfordringer krever ulike spørsmål og svar. Man må jobbe veldig fort med noen utfordringer, mens andre utfordringer haster kanskje ikke så mye. Det er et prioriteringsspørsmål, sier Arnold.

Men én ting understreker han. En ny forskningspolitikk, er en ny mulighet.

— Jeg hørte en gang på BBC, som hadde et innslag om klimaendringer og at man sannsynligvis må må legge ned kraftverkene i England og bygge et nytt kraftsystem. Men det er først og fremst en gigantisk investeringsmulighet – som kan skape vekst og fornyelse. For den enkelte nasjon handler det om å tenke hvilke utfordringer som skal takles, og hvilke utfordringer vi kan løse og tjene penger på. Innovasjon er også en økonomisk prosess, i tillegg til det tekniske. Man må finne fram til noe man kan leve av.

Siste fra Khronos forside: