Ni år med eurokrise – tid for å tenke nytt

Et nytt betalingsmiddel er en del av løsningen for Eurosonens arbeidsløse. Her følger en variant av et forslag som har sirkulert internasjonalt i flere år. Noen av oss har argumentert for dette siden 2011.

Vi foreslår å tilføre både husholdninger og bedrifter et ekstra nasjonalt betalingsmiddel, «elektroniske parallelle penger» («EP»). Det vil redusere arbeidsløsheten sterkt og gjøre det mulig for folk og bedrifter å utveksle varer og tjenester. Det vil mildne den sosiale krisa og redusere pessimismen i økonomi og samfunn. En slik løsning diskuteres nå i Italia, aktualisert av den akutte budsjettkonflikten med EU.

Vårt forslag virker slik: Transaksjoner skjer via mobiltelefon, PC og kort. Transaksjonene logges på en server i landets sentralbank. Det er ingen EP-mynter og -sedler i omløp. Regjeringen (og lokale myndigheter) har EP-konti i sentralbanken. Disse belastes når det offentlige betaler lønninger og pensjoner, eller kjøper varer og tjenester. Alle borgere og foretak får også brukskonto der.

Nye EP skapes etter behov i sentralbanken. Offentlig sektor betaler både i EP og euro. Blandingsforholdet kan justeres basert på hvordan økonomien utvikler seg. Skatter innkreves i en tilsvarende miks av de to valutaene. EP vil ha verdi siden de kan brukes til å betale skatt; 1 EP teller da som 1 euro. Mens regjering og øvrig offentlig sektor betaler utgifter og innkrever skatt i samme og fastsatte blandingsforhold, kan miksen ved transaksjoner i privat sektor velges fritt av de involverte parter, og vil variere.

Vi er meget klar over at et EP-forslag vil bli møtt med motstand fra EUs eliter, og spaltister i finanspressen. Men ordningen vil ikke være ulovlig ifølge EUs pengelovgiving: EP er juridisk å betrakte som obligasjoner som opphører når innehavere bruker dem til å innfri skattekrav (EP er «fiscal money»). I tillegg eksisterer de ikke fysisk – man har ikke sedler eller mynter, og unngår dermed konflikt med euroens monopol på pengetrykking.

Man kan forvente at publikums innledende tillit til EP vil være svært lav, ikke minst på grunn av utbredt skepsis til nasjonale myndigheter som i ni år ikke har greid å motvirke krisen. For analysen kan det være nyttig å definere to begrep, "tillit" og "behov". Selv om tilliten er veldig lav fra begynnelsen, er behovet svært høyt; man må kunne forvente noe innledende bruk av EP fordi alternativene 'intet salg' eller 'ingen jobb' ansees å være verre. Med tiden vil flere aktører observere at transaksjoner med EP skjer, og dette vil øke tilliten – noe som fører til mer aksept av en viss andel EP i betalinger.

Etter hvert vil dette også omfatte lønninger. Når bedrifter mottar en andel EP i betaling, vil de be sine ansatte om å akseptere en andel EP i lønna. Og ansatte vil da ofte ha valget mellom å godta dette, eller arbeidsløshet. Dette fører igjen til at bedrifter blir mer villige til å akseptere EP i betalinger. Vi får en positiv spiral.

Etter en innledende periode med politisk turbulens og lav tillit, vil EP nærme seg en verdi ikke så langt under euro, fordi én EP teller som én euro ved innbetaling av skatt. Og så lenge økonomien er langt vekk fra full sysselsetting og næringslivet har betydelig ledig kapasitet, vil inflasjonseffekten av mer penger i sirkulasjon i form av EP, bli minimal.

En parallell elektronisk nasjonal valuta vil – med umiddelbare virkninger – forbedre situasjonen for de fleste innbyggere i eurokrise-land. Det vil også gi landene en mye sterkere posisjon i forhandlinger om delvis gjeldslette eller lettere gjeldsbetjening i euro.

Vårt forslag muliggjør en gradvis og kontrollert bevegelse over mot en nasjonal valuta, hvis det er ønsket (joda, vi er klar over at dette vil bli møtt med motstand fra EU-systemet). Eller det motsatte: å seinere vende 100 prosent tilbake til euro, hvis det alternativet ansees som bedre. Det gir nasjonalforsamlingen i et kriseland tid til å overveie og ta beslutninger i begge retninger, basert på erfaringer med EP.

Avslutningsvis, et hjertesukk: Vår observasjon over mange år er at det er nærmest umulig å få offentlig og akademisk samtale om alternative løsninger som kan utgjøre en virkelig forskjell. Denne kronikken er i så måte et unntak. Forfatterne er en ingeniør og to økonomer. Vi vil peke på et (for noen kolleger provoserende) poeng som handler om forskjellen mellom samfunnsvitenskaps- og ingeniør-kulturen, og som i noen grad kan forklare hvorfor det er så vanskelig å få til åpenbart fornuftige tiltak: Samfunnsviterne og økonomene er dessverre – i motsetning til ingeniørene – for det aller meste opptatte med å beskrive tingenes tilstand, ikke å finne løsninger.

En økonom som var svært klar over denne mangelen, var John Maynard Keynes. Han formulerte seg på syrlig vis om dette, i 1936:

«Worldly wisdom teaches that it is better for reputation to fail conventionally than to succeed unconventionally.» Etter ni års uløst krise bør man nå glemme hva som er comme il faut, og tenke ukonvensjonelt.