Finnes det noen som vil lage studentopprør nå?

I år markerer Norsk studentorganisasjon (NSO) at det er 80 år siden studentbevegelsen i Norge ble organisert som en nasjonal organisasjon. Men det er i år også 23 år siden studentopprøret høsten 1993.

Enkelte av dem som var aktive ved dette studentopprøret vil nok som jeg ha et behov for å drøfte sider ved dette. For de fleste av dem som sto sentralt i opprøret, spesielt i Bergen, var det et ideologisk opprør mot den politikken som Arbeiderpartiet ved statsråd Gudmund Hernes førte. Men for studenter flest var dette et opprør for å bedre sin egen situasjon.

Representanter fra de fleste politiske miljø etterlyser stadig mer engasjement fra ungdommen, et nytt ungdomsopprør, for samfunnet trenger ungdom med det samme engasjement som ungdomsgenerasjonen i 1993 viste.

Behovet for en engasjert ungdomsgenerasjon er udiskutabelt. Et friskt korrektiv til samfunnet generelt og det etablerte politiske miljø spesielt, burde være en forutsetning for et samfunn i utvikling.

Men kan vi forvente oss et nytt ungdomsopprør?

Vi kan konstatere at hukommelsen blant mange er relativt god med tanke på opprøret på syttitallet. Knapt noen utover de mest sentrale studentaktivistene husker imidlertid studentopprøret i 1993. Da demonstrerte mellom 150.000 til 200.000 unge mot et effektivisert utdanningssystem og en kostbar studiefinansiering.

Mer enn 15.000 elever og studenter demonstrerte utenfor Stortinget. De sentrale studentpolitikerne i 1993 hadde kanskje et ideologisk innhold i opprøret, men i ettertid må man innse at de politiske undertonene var milevis fra opprøret for 30 år siden.

Mens opprørerne i 1968 var opptatt av urett, krig og materialisme var studentene i 1993 opptatt av egne lommebøker. For mens den radikaliserte foreldregenerasjonen hadde melket overskuddet av velferdssamfunnet, ville 1993-generasjonen sikre seg noe av det som måtte være igjen.

Etter 68-opprøret har man ikke vært så nærme et nytt ungdomsopprør som man var i 1993.

Etter en høst preget av taktfast marsjering fikk studentene politisk flertall for de fleste av sine krav. Representantene fra Stortingets opposisjon stilte villig opp på studentenes markeringer, der de tilkjennega sin støtte til studentkravene.

For ungdomsgenerasjonen var dette et utvetydig signal om at bredt engasjement gir politiske resultater. Den videre utvikling kunne grovt skissert gått i to retninger:

1. Studentdemonstrasjonene innebar en aktivisert og mer politisk bevisst ungdomsgenerasjon som etter hvert også ville utvide sitt politiske engasjement.
2. Etter å ha fått gjennomslag for sine krav var det ikke lenger så mye å kjempe for, og en kunne rette fokuset mot studiene igjen. Det sistnevnte skjedde.

Kanskje kan studentene i Norge i 2016 vise at de har både opprørstrang og solidaritet med andre. Dagens unge møter en annen realitet enn den de unge i 1968 og 1993 møtte. Nå er det snart slutt på det norske oljeeventyret og Norge som samfunn vil i stadig større grad være avhengig av den kompetansen som dagens unge tilegner seg.

Dagens unge må finne sin vei og sin måte å forme samfunnet på!

(Norsk Studentunion fusjonerte i 2010 med Studentenes Landsforbund til Norsk studentorganisasjon, NSO)