En kunsterfortelling preget av hardt arbeid, levd liv og tvil

FAKTA

Apolonia, Aplolonia

• Premiere: 09.06.2023. Visning på utvalgte kinoer; sjekk Filmweb.no og lokale kinoer. Fra høsten 2023; på VGTV
• Medvirkende: Apolonia Sokol, Oksana Shachko, Lea Glob, Hervé Breuil
• Sjanger: Dokumentar / Biografi
• Regi: Lea Glob
• Nasjonalitet: Danmark
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Dansk/Engelsk/Fransk/Polsk

Vi blir kjent med den dansk-franske kunstneren Apolonia Sokol. Vi følger henne gjennom 13 år, fra før hun kommer inn på den prestisjefylte kunstskolen Beaux-Arts i Paris, og videre gjennom de første årene av hennes kunstnerskap.

Filmens danske regissør, Lea Glob, er tett på Appolonia. De to utvikler en nær relasjon, som gjør det mulig for Glob å være til stede i en mengde situasjoner i Apolonias liv – både private og offentlige.

Apolonia ble født inn i et undergrunnsteater i Paris som hennes foreldre drev. Der vokste hun også opp, i et levende miljø av kunstnere av alle slag. Om det kan være mulig å bruke en betegnelse som bohemisk oppvekst, må det være her. Det er også her hun begynner sitt kunstnerskap.

Etter hvert blir bygningen overtatt av eiendomsspekulanter, og Apolonia må ut på egne veier. Store deler av filmen handler om den unge kvinnens vei til å finne et kunstnerisk uttrykk og å etablere seg i kunstverdenen. Det tar henne blant annet til New York, Los Angeles og Istanbul.

Glob velger en kombinasjon av observerende og deltakende posisjon, som er en ganske krevende form for en filmskaper. I begynnelsen av filmen kan dette være litt forvirrende, fordi det presenteres to ulike «jeg» i fortellingen. Men når det faller på plass, oppdager vi at nettopp dette grepet fører oss til en av filmens styrker. Den er først og fremst synlig i dens siste del.

Filmens hovedfortelling er Apolonias kunstneriske og - skal det etter hvert vise seg – menneskelige, eksistensielle reise. Hun sier også tidlig i filmen at det ikke er noen forskjell på hennes identitet og hennes arbeid. Apolonia kommer inn på kunstskolen og får sin eksamen. Men hun strever med å komme videre.

To møter med kunstkritikere skal vise seg å bli betydningsfulle. De gir henne begge kritiske innspill, noe hun på kort sikter håndterer dårlig. Begge er menn, og eldre enn henne. Ett av rådene hun får er å arbeide for å bli virkelig god (siden hun ikke er det ennå), et annet er å ikke male så fort; «dine malerier trenger flere ukers kjærtegn for å bli ferdige». Vi aner at hun forstår rådene, men at hun har vanskeligheter med å innpasse dem i sitt eget kunstneriske arbeid. Rådene, og måten Glob baker dem inn i fortellingen, er blant filmens viktigste dramatiske omdreiningspunkter.

Etter hvert ser vi utviklingen i bildene Apolonia maler. Vi ser det særlig i endringene i fargebruken hennes. I de første årene er motivene relativt mørke, etter hvert blir de lysere, men uten at det skaper mer liv. I filmens siste del oppnår hun tydelig et nytt nivå der hun makter å sette lyse og mørke farger sammen slik at de beriker hverandre. Dessuten blir portrettene mer innholdsfylte og mangfoldige.

Fire personer ser ut til å være spesielt betydningsfulle i Apolonias liv i disse årene. Hennes foreldre, filmskaperen og den ukrainske kunstneren og aktivisten Oxana Shachko. Sistnevnte en av grunnleggerne av den feministiske aktivistgruppa Femen. Av disse er det kun filmskaperen som blir med til filmens slutt. Noe av grunnen er uunngåelig, uten at det skal beskrives nærmere her. Likevel skulle jeg ønske at særlig Shachko fikk en mer beskrevet utgang av filmen. Her brukes hun som nær aktør i Apolonias liv uten at den delen av fortellingen landes godt nok.

Men det er altså Glob som blir den Apolonia snakker med når det viser seg at de begge kjemper sine livs viktigste kamp, om enn på svært ulike arenaer. Det handler om hvordan bruke seg selv i å skape liv. Begge møter et mørke som det synes vanskelig å komme ut av. Men de klarer det.

Filmen peker ikke eksplisitt på det som kan kalles dens feministiske grunntone. Det tjener den på. Perspektivet er synlig for den som vil se det. Apolonia forteller om seg selv, og det gjør delvis filmskaperen også. De to kvinnens ulike livsvalg tvinnes på et vis sammen.

De siste bildene Apolonia maler i den perioden vi følger henne, er langt modnere enn de vi så i de tidlige årene. Hun har gått den lange veien som var nødvendig for å skape sitt eget uttrykk. Selv om filmen er så personlig at den blir insisterende intim, allmenngjøres det personlige også. Glob gir oss en filmopplevelse å huske.