En komedie fra Kina for vår tid

Når Ett sekunds lykke begynner, er vi på torget i en kinesisk landsby. Vi blir vitne til at en mann som ser ut til å være en slags omstreifer svinser rundt sent på kvelden for å se etter noe å naske med seg. Han undersøker blant annet motorsykkelen som står parkert lastet opp med filmen som nettopp er blitt vist på den lokale kinoen. De skal til neste landsby for å bli vist der dagen etter.

Fakta

Ett sekunds lykke

• Premiere: 23.09.2022
• Skuespillere: Haocun Liu, Yi Zhang, Wei Fan
• Sjanger: Drama
• Regi: Yimou Zhang
• Nasjonalitet: Kina
• Aldersgrense: 9 år
• Språk: kinesisk

En ung jente - også hun kledd i møkkete klær - stjeler en av filmrullene. Han setter etter henne. Det skal føre til en fornøyelig katt og mus lek som utgjør den første delen av filmen.

Filmen er lagt til sekstitallet, en tid da Maos styre i Kina var på toppen. Antagelig utspiller fortellingen seg mot slutten av tiåret, siden den eneste tidsangivelsen i handlingen slår fast at det er etter 1964. Samtidig blir vi ikke vitner til de mest hardtslående grepene i Kulturrevolusjonen (som begynte i 1966 og økte i styrke og brutalitet utover 1970-tallet).

Det meste av filmen foregår i en liten, landsens by – kalt enhet 2. Her er kinoen tilsynelatende det store samlingspunktet. Filmer kommer av og til. Og de fraktes, mellom landsbyene med motorsykkelbud.

Hit kommer også de to karakterene fra den første delen. Filmrullen blir endelig levert til kinosjefen, Herr Film. Men en av rullene i motorsykkelleveransen er i en eneste stor vase, og full av støv fra landeveien. Hvis det skal bli visning den kvelden, må den vaskes. Kinosjefen organiserer hele landsbyen til dugnad.

Mange andre forviklinger inntreffer. De utnyttes godt for framdriften i fortellingen. Et par av dem er kanskje litt tvilsomme, men stort sett bygger de historien godt opp. Regissør Yimou Zhang har laget en underholdende feelgood-komedie i et miljø som er ganske langt fra det de fleste nordmenn beveger seg i i det daglige. Med relativt enkle dramaturgiske virkemidler klarer han å engasjere oss.

Parallelt med forviklingene utvikler fortellingen seg til sosialt drama som har røtter i hovedpersonenes tidligere liv.

Filmen lodder ikke dypt i menneskesinnet. Men den gir oss noen biter av savn og sorg. Det hadde ikke vært feil å utnytte dette elementet enda litt mer.

En av styrkene til Ett sekunds lykke er at den fungerer overfor et publikum som ikke kjenner det livet som leves der handlingen forgår. Vi trenger ikke ha særlig kunnskap om kinesiske forhold for å få glede av den. Forviklingene er gjenkjennelige for de fleste.

Og mot slutten får vi også noen maskinromscener som vekker minner om en helt annen film, nemlig Cinema Paradiso (1988). Drømmefabrikkens maskinrom, og kommunikasjonen mellom kinomaskinisten og den stappfulle salen der folk får sin kulturopplevelse. Mange har lagt vekt på likhetene med Cinema Paradiso. Det er en haltende sammenlikning, den berører kun en tematisk likhet.

Ett sekunds lykke er en helt annerledes film. Den har drag av det samme hyggelig melodramatiske, og den handler om filmvisning fra en svunnen tid. Men her er vi vi vitne til styrken i kultur som propaganda. Film er sannsynligvis det eneste befolkningen i landsbyen får av kulturelle innspill fra verden «der ute». Og det handler utelukkende om statlig propaganda. Men det mottas med stormende jubel.

Filmen dykker ikke så dypt i verken menneskene eller sitt tema at den lærer oss noe nytt. Den blir en delvis melodramatisk forviklingskomedie. Likevel er den vel verdt å se. Ett sekunds lykke tilbyr oss en fin reise til det universet den forteller om, til den avsidesliggende landsbyen. Og den forteller om kulturens (her filmens) betydning i et samfunn.