En akademikers dype lidenskap

FAKTA

Marguerites lidenskap

• Kinopremiere: 28.06.2024
• Originaltittel: Le théorème de Marguerite
• Skuespillere: Ella Rumpf,  Julien Frison, Jean-Pierre Darrousin
• Regi: Anna Novion
• Nasjonalitet: Frankrike
• Aldersgrense:Tillatt for alle
• Språk: Fransk

Den unge doktorgradsstudenten Marguerite Hoffman (Ella Rumpf) er i ferd med å sluttføre arbeidet med en avhandling i matematikk på ENS (Écoles normale supérieure) — en svært høyt rangert og prestisjefull utdannings- og forskningsinstitusjon i Paris. 

Avhandlingen handler om aritmetiske progresjoner i uendelige mengder heltall. Hun samarbeider tett med sin veileder, professor Laurent Werner (Jean-Pierre Darroussin).

Hennes store drøm og ambisjon er å bevise den tre hundre år gamle Goldbachs formodning som sier at ethvert partall større enn 2 kan skrives som summen av to primtall.

Rett før innspurten oppdager den nyankomne medstudenten Lucas Savelli (Julien Frison) en brist i hennes argumentasjon under en presentasjon hun gir for kollegene og medstudentene. Den fører til at hele hennes bevisrekke faller.

Fram til da har vi blitt kjent med den svært dedikerte matematikk-nerden som ikke egentlig lever noe liv utenfor sin faglige tilværelse. Hele Marguerites selvbilde faller totalt sammen, fordi tre års arbeid ikke har gitt frukter — hun har rett og slett tatt feil. Og ikke minst fordi professor Werner takker av som veileder og ber henne starte opp på nytt med en annen veileder.

Hun bestemmer seg for aldri mer å arbeide med matematikk, og søker seg ut i et samfunn der dans, vennskap, sex, lavinntektsjobber og pengespill er blant ingrediensene hun støter på. Det er vel ikke en direkte spoiler å avsløre at matematikken fremdeles kommer til å spille en sterk rolle i Marguerites liv. Mer skal ikke sies om den videre handlingen.

Vi har å gjøre med en fiksjonsfilm, selv om den filmatiske stilen i grunnen antyder at den forteller om reelle hendelser. Bildene, ikke minst i interiørene, er nedstrippet og enkle. Likevel er det holdt i en varm tone. Filmen oppleves som virkelighetsnær, og det tjener den på.

Fortellingens utgangspunkt har en parallell i det vi så i den norske filmen Thomas mot Thomas (2022) av Jakob Rørvik. Der Rørvik var sterkt orientert mot komedien, har regissør Anna Novion med Marguerites lidenskap laget en mer alvorsfylt fortelling, selv om vi også her får innslag av humor.

Selv om Marguerite er lidenskapelig opptatt av matematikk, foreslår fortellingen at faglig lidenskap ikke trenger å stå i veien for andre typer livsbejaende opplevelser. Vi skal riktignok bli solid foret med Marguerites tilsynelatende manglende interesse for andre menneskelige utvekslinger enn de strengt faglige før vi får øye på noe annet — på kjærlighet mellom mennesker.

De matematikk-interesserte — for ikke å si; matematikk-nerdene — vil antakelig glede seg over mange scener. Her er det kompliserte utregninger som settes opp på tavler og undersøkes nøye. For oss andre er denne siden av filmen i overkant selsom og langtrukken. Først og fremst fordi vi ikke skjønner det som står på tavlene, men også fordi Novion fyller så mye av handlingen med nettopp slike scener.

Da blir utfordringen for oss som publikummere å «oversette» lidenskapen for matematikk til generell faglig lidenskap. Den som gjør det, vil få mer ut av filmen. Mange akademikere og forfattere vil kunne kjenne seg igjen i bildet av at de i perioder gjerne går inn i «en faglig boble» der de nærmest er utilnærmelig for andre.

På ett punkt føles fortellingen ikke faglig troverdig. Når Lucas i TO setninger — etter for første gang å ha hørt Marguerites utførlige argumentasjonsrekke — gir sitt knusende motargument («Du trenger et multidimensjonalt lemma. Du kan ikke forfølge k, N og delta samtidig»), er det i overkant usannsynlig. Professor og veileder Werner, som også er til stede i forelesningssalen, får et svært tenksomt uttrykk i ansiktet og slår etter 20 sekunder fast at «det ugyldiggjør hele beviset ditt» — et arbeid han selv altså har veiledet gjennom tre år. Senere sier han til henne at arbeidet hennes var for ambisiøst. Nå frasier seg noe videre ansvar for det.

På den annen side er farsfiguren Werner svært troverdig, selv om det faktum at han framstår som en farsfigur er lite befestet i fortellingen.

Noe av det beste med Marguerites lidenskap er at den behandler både faglig og allmennmenneskelig, relasjonell lidenskap.

Filmen «snakker» nok mest til akademikere, og andre som med all sin energi dykker inn i konkrete arbeidsprosjekter. Men også for et publikum som kjenner seg igjen i at faglig virksomhet noen ganger krever alt, vil den kunne være interessant.