Rektor på Universitetet i Bergen Dag Rune Olsen Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Rektor på Universitetet i Bergen Dag Rune Olsen Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Forakt for ekspertise

Universitet i Bergen får storfint besøk fra Sir Peter David Gluckman fra New Zealand fredag 21. oktober og viktige spørsmål om politikk og forakt for ekspertise settes på dagsorden. Rektor på Universitet i Bergen, Dag Rune Olsen, trekker fram flere utfordringer.   

Publisert Oppdatert

Tilliten til ekspertise og vitenskap svinner hen, skriver Andrea Satelli, forsker ved Senter for Vitenskapsteori, Universitetet i Bergen, i et innlegg i «The Conversation» nylig. Den amerikanske presidentvalgkampen og Brexit trekkes frem som eksempler på tillitskrisen.

Majoriteten av ekspertuttalelser i forkant av Brexit advarte mot de alvorlige konsekvensene et brudd med EU ville medføre. En rekke fremtredende akademikere ved engelske universiteter, der iblant flere av mine britiske rektor-kolleger, advarte offentlig mot å forlate unionen og begrunnet dette med svært negative følger for britisk forskning og utdanning. Nylig kastet 375 toppforskere, blant disse en rekke nobelprisvinnere, seg inn i den amerikanske presidentvalgkampen og advarer velgerne mot presidentkandidat Trump. Men lytter velgerne til disse rådene? Mye tyder på det motsatte og at velmente og rasjonelle råd fra prominente akademikere og andre eksperter snarere kan oppfattes som belærende og nedlatende og gi ytterligere grobunn til forakt for ekspertisen.  

I Norge er tilliten til forskning og ekspertise generelt høy blant befolkningen og politikere lener seg hyppig på forskning og forskningsresultater i sin argumentasjon. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen foreslo nylig å etablere et vitenskapsråd. Oppgaven er å sørge for at politikken kan dra nytte av forskningen og dens resultater, ofte omtalt som kunnskapsbasert politikk eller også «informed politics». Forslaget har høstet støtte også i opposisjonen, deriblant fra Arbeiderpartiets Marianne Aasen. Selv foreslo jeg at vi bør vurdere en slik ordning i et innlegg i Dagens Næringsliv i 2011. Erfaringene er imidlertid delte.

EU har tidligere hatt en egen vitenskapsråd, men har besluttet å avvike ordningen til fordel for rådgiving med utgangspunkt i Europeiske vitenskapsakademier. Sir Peter David Gluckman har siden 2009 vært «Chief Science Advisor» for New Zealands statsminister. Den 21. oktober deltar han på et seminar ved Universitetet i Bergen om forholdet mellom forskning og politikk, og gir oss et innblikk om realitetene i forskningens rolle i kunnskapsbasert politikk. Lytter politikerne til de råd de får? Og forstår forskerne at politikk er mer enn å følge ekspertråd?       

Skal forskning bidra til kunnskap for utforming av politikk må den holde høy kvalitet og formidles på troverdig vis. Hvert år publiseres det om lag 2 millioner vitenskapelige arbeider og omfanget er stadig økende. Det burde tilsi mer kunnskap til nytte for samfunnet – også i utforming av politikk. Men holder denne vitenskapen tilstrekkelig høy kvalitet til at den kan og bør tillegges vekt? Et grovt overslag antyder at halvparten eller mindre er av en slik kvalitet at den ikke står seg over tid, skriver Satelli. Han er ikke alene om bekymringen; den understøttes av en rekke undersøkelser de siste årene av vitenskapelige arbeider innen deler av realfagene og medisin.

Ydmykhet og raushet, derimot, gir respekt for den funksjon ekspertise til enhver tid skal fylle i samfunnet. Forakt for ekspertise er det først og fremst ekspertisen selv som kan forebygge.

Dag Rune Olsen

Oftest er det metodiske svakheter kombinert med et ønske om rask publisering som reduserer kvaliteten – og dermed verdien - av forskningen. Forskning skal og må formildes til ulike deler av samfunnet, men med troverdighet. Da Forskning.no nylig skrev at: «Snus er like farlig som røyking» haglet beskyldningene om spekulativ forskningsformidling. Oppslaget omtalte en studie som viser at risikoen for hjerte- og karsykdommer synes å være like stor ved snusing som ved røyking. Som kjent er røyking forbundet med hjerte- og karsykdom, men også lungekreft. Overskriften unnlater å gjøre oppmerksom på at risiko for lungekreft – en vesentlig grunn til tidlig død blant røykere – ikke omfattes av studien. Troverdigheten til formidlingen ble rokket ved og motivene trukket i tvil. Dersom vitenskapen renonserer på krav til kvalitet eller troverdighet, vil også samfunnets tillit til forskningen forvitre.

Som akademiker er jeg en varm forkjemper for den opplyste debatt, at beslutninger tuftes på best mulig kunnskap og for de informerte veivalg. Derfor benker jeg meg titt og ofte foran tv-apparatet og gleder meg over programmet «Folkeopplysningen». Og ja, jeg forundres over hvor ofte folk er villig til å sette rimelig solid forskning til side for å opprettholde sin overbevisning. Men denne forundringen kommer altså fra en akademiker hvis overbevisning er at vi bør lytte til forskning og låne øre til ekspertise. Men er dette en overbevisning som deles av andre? For en del år siden deltok jeg i programmet «Schrödingers katt» om såkalt «kvantemedisin», et konsept som vanskelig kan karakteriseres som annet enn svindel. De som kolporterte konseptet tjente betydelige beløp på noe de visste ikke hadde effekt.

Jeg voktet meg imidlertid vel for å kritisere de – som midt i en krise i livet – valgte å benytte seg av noe som for dem fremstod som ett siste alternativ, når alt var prøvd. Da «Folkeopplysningen» satte alternativ medisin på sendeplanen kokte nettdebatten, det samme skjedde da økologisk mat og genmodifiserte organismer (GMO) ble gransket. Programskaperne og programleder Andreas Wahl ble beskyldt for ondskapsfull harselas. «Men jo mer vi latterliggjør dem, jo mer innbitt vil de kjempe for sin rett til å tro at blindtarmen påvirker bihulene, eller at blodet er fullt av sopp», skriver lege Anders Danielsen Lie i Aftenposten den 5.oktober.

Dersom akademia og ekspertise oppfattes som belærende, nedlatende og arrogant svekkes tilliten. Det er tvilsomhet om de professorale råd om å stemme mot Brexit beveget særlig mange velgere – i hvert fall i ønsket retningen. Om «Folkeopplysningen» har medført fallende etterspørsel etter homeopati er også et åpent spørsmål. Ydmykhet og raushet, derimot, gir respekt for den funksjon ekspertise til enhver tid skal fylle i samfunnet. Forakt for ekspertise er det først og fremst ekspertisen selv som kan forebygge.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS