Læringsdesign

Om en med «pedagogikk» mener «læren om å lære» eller «læren om utdanning» blir det selvinnlysende, – tautologisk. Utdanning må jo være det viktigste i høyere utdanning. Det å lære har stor betydning for dem som driver med det.

Det var lenge en spenning mellom pedagogikk som metafag med sine professorater på den ene side og fagdidaktikerne på den andre. De siste underviser ut fra det at de behersker hvert enkelt fagområdes teori og operative nivå. I faget matematikk er ikke «pedagogikken viktigst». Matematikken er det. Slike grunnlagskunnskaper og ferdigheter  var krevende, men vel etablert på høyere nivå fram til 1970-tallet da de falt i vanry. Faglærer må beherske den nødvendige formalisme og sitt undervisningsmedium. Skolelærere får nå etterutdanning i matematikk, ikke pedagogikk.

Forsknings- og utviklingsarbeidet kan bety mye i høyere utdanning, men gjelder alle disipliner og profesjonsfelt.  Dette kvalifiserer jo stort sett heller ikke som pedagogikk.

Utdanningsinstitusjonen må forholde seg til arbeidets organisering, økonomi og teknologi. Det arbeides ikke bare med faglige, men også fagadministrative og administrative tekster som alle bærer betydelig  kunnskap og styringsinformasjon, – igjen viktige områder der pedagogikken ikke spiller førstefiolin.

Men det er kanskje stilt overfor alt dette at «pedagogikk som det viktigste» kommer inn? Det følgende gir et litt annet perspektiv.

Det krever aksept av at utdanning skjer i en ny kontekst. Det er blitt vanlig å se det globale produksjons-systemet som en kunnskapsøkonomi. Den skiller seg fra og dominerer det industrielle og agrare.

Et uttrykk for dette er at store ungdomskull tar høyere utdanning og at de som har lav utdanning har svake muligheter til inntektsgivende arbeid. Rutinemessig symbolarbeid overtas av maskiner. Kunnskap foreldes raskere og blir rutinisert. Vi må utvikle produksjonslogikken og gyldige «business rules» for tida *etter* den siste olje. For å henge med i svingene trenger den velutdannede et overordnet begrepsapparat og å dyrke den kreativite impuls. Rutiner og detaljene kan man lese seg til eller få forklart på YouTube. Men man må kunne bruke det man leser. En slik praktisk-operativ evne bidrar til den helt nødvendige erfaringskunnskapen. Her bommer alle som tror at forskning er det fineste og kvalifiserte som institusjonen kan drive med.

Det blir hevdet at design er det virkemiddel og den aktivitet som omsetter kunnskap og kreativitet til infrastruktur, produkter og prosesser. 

«A design architecture divides a to-be-designed system into parts and sets up interfaces between its parts. In effect, design architectures organize knowledge and people into networks capable of creating large, new designs whose parts will work together.»

(Kilde: Baldwin, C. Y., & Clark, K. B. (2005). Designs and Design Architecture: The Missing Link between ‘Knowledge’ and the ‘Economy’. Harvard NOM Working Paper No. 05-01 .)

Om det en lager er lokalt og oversiktlig kan den enkelte eller en liten gruppe håndtere design-ideene og realisere dem i praksis.

Men dersom mange skal delta og de lager langtrekkende løsninger, må en støtte seg på prinsipper for design. Sitatet over peker på utfordringer knyttet til produksjon, gjenfinnbarhet og gjenbruk i mengden av faglige tekster, av sekvenser og innbyrdes sammenheng i kursutvikling og mye mer. Særlig vekt må legges på å reversere den tendens at lærer skal være undervisningstekniker. Det gir dårlig læring. Her er det en voksende strid mellom administrativ og kunnskapsbyggende logikk. Den kan løses hvis en ser for seg at partnerskap er bedre enn strid om eierskap til det akademiske felt mellom lærere og administrasjon.

Et designmønster er da en spesifikasjon av hvordan en klasse av slike problemer skal løses. Den uttrykker ikke bare abstrakte prinsipper med griper styrende inn i et felt av kryssende hensyn og interesser.

Oppmerksomheten bør rettes mot design og designmønstre for læringsløpene og bort fra «pedagogikk». Samtidig må en være opptatt av det analytiske, – at tiltakene faktisk gir læring i en teknologimettet samfunnsvev.

I tillegg til momenter som nevnt ovenfor gjelder utfordringene i utdanningsdesign særlig sosial interaksjon og faglige produksjon, eksempelvis

• Blandingsforholdet mellom online og ansikt-til-ansikt og den tilhørende  «stokkingen» (sekvensering) og synkronisering av det langsgående læringsarbeidet. Lærere og institusjonens rolle som organisator og stillasbygger blir viktigere.
• Interaksjon lærer/student og student/student. Det gjelder faglig og personlig støtte og inspirasjon, men også det å stille presise og høye krav til studentene hva gjelder leveranse, tidsbruk og deadline. Men det skal være godt rom for individuelle forskjeller. Her må en bl.a. ta alvorlig tak i presentasjon og formidling («forelesning») der 2×45 min enetale er av det minst læringsfremmende en kan gjøre. Studentene stemmer med beina og holder seg borte.
• UtOpi (i litt fantasifull oversetting av det engelske «DevOps») som gjelder balansepunktet mellom utviklingsarbeid («development») og operativ drift («operations»). Dette er problematisk siden premieringssystemet ser en annen vei. Enhver med sans for egen karriereutvikling bør unngå utviklingsarbeid og det å skape gode driftsmessige forhold i læringsarbeidet.
• Internasjonalisering av læringsformer, språkformer og kursrytmer «hjemme og ute»

Tiltak må kunne skalere. Det vil bli lagt større vekt på hva det hele koster og hva en får igjen for det. Lærestøttesystemene er i ferd med å frambringe store datasett om hva studenter gjør når de lærer og hvor godt de gjør det.

Det hele kan modelleres på en logikk, en «grammar of schooling», der hendinger og utdanningsprogrammer går distribuert og i parallell. De drives av og integrerer uforutsigbare impulser og avbrudd på tvers av programmene og inn fra omverdenen. Ja, nettskyen hvis logikk denne beskrivelsen er hentet fra, er nettopp det medium som nå gjør at lineære og ovenfra-nedad-mekanismene svikter. Det hjelper ikke med strømlinjer hvis problemet er brottsjø.

Kombinasjonen av kunnskapsområder og operative ferdigheter slik den uttrykkes som design og designmønstre for den nye og komplekse kunnskapsproduksjonen er nå «viktigst». Det bør ligge til grunn når en utvikler et sterkt partnerskapet mellom lærere, studenter og faglig-administrative støttespillere.

(Kronikken er først publisert på bloggen til Moccahuset.)