Krone er Konge

Denne forestillingen har spredd seg i kjølevannet etter at rektorene for Harvard og MIT, begge damer, hoppet ut i det med sin edX våren 2012. edX er altså et system for «Massive Open Online Courses» - MOOCs. Viktig har også Coursera vært under ledelse av Daphne Koller. Der tilbys nå 300 online-kurs på vei mot det 10-dobbelte.  Fem av dem er offentlig akkreditert i USA.

Nå har det ikke interesse å si hva man sa. Særlig ikke på formen «hva sa jeg». Det har ikke det. Men noe historisk bevissthet bør man besitte. Det hører til dannelsen og fornemmelsen av tid.

I Strategiplan for Høgskolen i Oslo 1998-2001 av 5. juni 1998, der jeg og bror Tord nok hadde mer enn en finger på tastaturet hva gjelder e-læringsbiten, heter det generelt at høgskolen som institusjon og miljø skal preges av en lærende kultur der bibliotek og IT fungerer som sentrale pedagogiske ressurser. I listen over aktuelle utfordringer for planperioden pekes det bl.a. på at høgskolen bør bli bedre til å

• skape faglige synergi-effekter mellom ulike utdanninger og avdelinger
• anvende informasjonsteknologi som hjelpemiddel i den pedagogiske virksomheten
• omstille fra undervisning til studenters læring
• utvikle studentaktive metoder som minsker bruken av lærerressurser
• bruke viderekomne studenter i undervisning og veiledning

Vi skrev at studentene: «skal ta større ansvar for egen læring. De skal gjøre aktivt bruk av bibliotek og lesesaler, og anvende elektroniske nettverk og databaser til å gjøre seg kjent med nasjonal og internasjonal faglitteratur. De skal kunne anvende referanser og ulike typer kilder, og de skal selv bli i stand til å utarbeide faglige bidrag. …»

Det notatet som ble lagt til grunn for det såkalte PedIT-prosjektet for noen hundre av de tilsatte - av gode kolleger kalt pedikk-prosjektet - går tettere på det organisatoriske:

«Informasjonsteknologien inviterer til en relativt sett flatere, mer prosjekt- og produkt-orientert organisasjon. Satsning på IT-pedagogikk vil gjøre det enklere å samarbeide på tvers, å bygge kursmoduler for gjenbruk, å levere tjenester til mottakere utenfor institusjonen osv. Men dette har også en annen side. Dersom teknologien skal være kostnadseffektiv, må disse «invitasjonene» besvares. Noen slike svar gis på den teknologiske, økonomiske eller pedagogiske arena, men de viktigste finnes ikke der siden de primært er av organisatorisk art. En langsiktig konsekvens av HiO’s IT-pedagogiske satsning vil derfor være en gradvis overføring av mer innflytelse og ansvar til arbeidsgrupper innen dagens struktur og på tvers av den. Fokus for dette vil særlig være produksjon av kursenheter.» (Høivik & Jamissen: Ped IT 2000 prosjektet: Grunnlagsdokument)

Daværende IT-direktør var blant dem som den gang advarte mot å tro at digitalisering ville gjøre utdanningsløpene så mye billigere. Det ville være lett å starte en endringsprosess, men vanskelig å fullføre.

Slik ble det.

Ledere fra OECD-nivå og nedover så IT i magisk lys. Så sprakk boblen. Da slapp også taket. Det første decennium av det nye hundreåret fikk således semmert resultat med utbredelsen av «Learning Management Systems» som er lite «Learning» og mye «Management». Gjennom 90- og 00-tallet har vi tapt fem eller 10 år i forhold til der vi kunne vært, kontrafaktisk. Det kan synes som om de nasjonale strateger var forbrukt på Norsk Data (1967-92) og Winix-skandalen (1988-94). For Norge har jo hatt spesielt gunstige vilkår til å bli verdensledende på feltet med progressiv samfunnsteori, god IT-industri, tidlig Internett og romslig økonomi. Men det er Københavs universitet som lanserer Coursera-kurs om «Global Health» for noen tusen internasjonale studenter høsten 2013, ikke fakultet for helsefag ved HiOA. Det er en forspilt mulighet. Om vi hadde hatt vett til å styre sommerskolen som ble startet 2007 langs denne lei…

Det forble ildsjelene – the early adopters – som skulle brenne bråte, pløye åkeren, så og høste kornet, treske og bake.. - og særlig det å kna om på den pedagogiske og organisatoriske vane som må til for kunne dra nytte av den informasjonelle teknologi. Ikke mine ord dette, men Norgeuniversitetet i Digital tilstand i høyere utdanning 2011:

«Vi ser også liten eller ingen endring i betingelsene for bruk [av IKT i høyere utdanning], det være seg strategi, kompetanseheving eller infrastruktur. ..Engasjerte ansatte/ildsjeler er som i 2008 det flest fagansatte og ledere vurderer som den viktigste faktoren for økt bruk av digitale verktøy/medier.» (Ørnes m.fl.: Digital tilstand i høyere utdanning 2011 – Norgesuniversitetetsmonitor. Norgesuniversitetets skriftserie 1/2011.)

På teoretisk og praktisk grunnlag kan det argumenteres for (dvs snirklete ordbruk for at «jeg mener») at institusjonene må kunne gjøre det. Det gjelder jo særlig de som arbeider med dette i dybden teknisk, pedagogisk og i tekst. Her er det utilstrekkelig å kjøpe ferdige løsninger og eksterne konsulenter til å forklare hvordan. Det er heller ikke nok «å forske på det». Et slikt syn faller sammen med innstillingen til Digitutvalget som nylig vurderte hindringer for digitalisert verdiskapning i Norge. Når det gjelder kompetanseutvikling mener forfatterne at det er blitt for skjevt. En må ikke bare kunne bruke, men også skape:

«En forutsetning for digital verdiskaping er å forstå informasjonsamfunnets strukturer og hvordan mobiltelefoner, datamaskiner, programmer og internettet fungerer. Det er også et behov for styrket kompetanse på praktisk utvikling. For å sikre digital verdiskaping i fremtiden er vi nødt til å oppdra nye generasjoner som ikke kun er i stand til å forbruke, de må også være i stand til å skape.» (NOU 2013:2 6.1 Digital kompetanse. Hva kan nordmenn i dag?)

Dette føyer seg for øvrig inn i den korrigering som er satt inn mot 1970- og 80-tallets dominante relasjonelle (sosialpedagogiske) pedagogikk. Det er viktig å håndtere personlige relasjoner. Men vi bør også besitte operativ og formal-logisk evne når en skal over de høyeste utdanningsnivåene  i e-læring som Master og Phd. Fram i lyset med den - og dem!

Med innføring av mobil teknologi 2007-2013, nettets absolutte gjennombrudd og den brede og dype omdanning av publiseringsfeltet er det læringens håndverkskarakter som hemmer.  Nå er det nettopp økonomi, ikke teknikk og pedagogikk, som driver prosessen. Dersom produktiviteten stiger i sektor A (for eksempel oljeproduksjon), men ikke i sektor B (for eksempel ingeniørutdanning), får en ikke gode folk til B om en ikke betaler som i A. Dagens plattformarbeidere produserer dramatisk flere kalorier brensel pr arbeidstime enn de tidligere kullgruvearbeiderne. Oljeprisen har holdt seg høy. Da stiger også lønningene på høgskoler og universitet.

Men undervisningsarbeidet kan bedre sammenliknes med musisering framfor oljeboring. Når strykekvartettene spiller Mozart bruker de like mange fingre over like mange strenger i like lang tid som da han skrev sine noter. Men så har jo dette skjedd i musikkens verden: Der musikerne før industrialiseringen på 1780-tallet ble underholdt av adelsmenn for å underholde salongens baroner og hertuginner, er det nå 1000 på konsert og flere som lytter via nett og minnepinne. Derfor kan en – på sett og vis - fortsatt holde seg med underbetalte orkestermusikere. Musikken når ut til flere.

I dette bildet må en også ta inn, for ikke si kopiere, et annet perspektiv. Grensekostnaden for reproduksjon av musikk er tilnærmet null. Det er den første framføring og mastertapen som koster. Deretter går det på digitale kopieringsskinner. Dette prinsippet velter om på tekstenes økonomi for romaner og saksprosa som når Amazon selger ebøker til $ 9.99 - omlag 60 kroner - og godt under det. To tastetrykk og - pling! - boka i boks. Eller brett. Apple møter nå i retten for illegal konspirasjon med andre for å få prisen litt høyere. Uansett leverandør til boks eller brett: Det er lavkost som teller. Det gjelder også journalistikk og – ja, forelesning og lærebøkene. Enten du som lærer har forfatter i magen, skuespiller på skulderen, radiostemme i halsen eller er deg selv nok:  Distribusjonseffektiviteten skal opp. Det må bli flere studenter pr lærer. En må fordele de faste kostnadene til infrastruktur og tekst på flere hoder. Det går i podcast og videoopptak. Software eats the world.

Kostnadene for en universitetsutdanning i USA de siste 30 åra har økt langt raskere enn inflasjonen. I Storbritannia steg studieavgiften 200 prosent fra 30.000 til 90.000 pr år. I 1962 brukte amerikanerne 1 prosent av BNP på høyere utdanning. Nå er det 3 prosent. Der det gikk to lærere på hver administrativ er forholdet nå 1:1. Studentene skylder tusen milliarder dollar i studielån. Akademiske løsarbeidere, de såkalte adjuncts, utgjør 70 prosent av staben. Mange må på jobbauksjon hvert semester. Tall og argument er særlig hentet fra bilaget Higher Education – Not what it used to be i The Economist 1.12.2012. Der som her er ikke produktet blitt bedre.

Så kan en saktens diskutere inntektsmodeller, sertifiseringstrygghet osv. Det vil bli løst for kronen er konge. Det hadde vært bedre om lærere og studenter kunne legge en sterkere hånd på rattet.

Tida for det renner dessverre ut.