Det finnes en «app» for det

De som nettopp leverte den offentlig utredningen om MOOC (Massive open online course) til Norge (NOU 2014:5), har arbeidet mye og kjapt. Allerede før jul la utvalget under ledelse av prorektor Berit Kjelstad ved NTNU fram sin første delinnstilling.

Les også:

• MOOC-utvalget: Etterlyser mer penger og høyere tempo
• Første rapport fra MOOC-utvalget

Nå er hele utredningen på 110 sider levert til kunnskapsminsiteren. Utvalget består av mange som teller på feltet, derunder professor Arne Krokan som i sin tid underviste på det som nå er bibliotekarutdanningen ved HiOA. Han var også førstemann over startstreken med en norsk MOOC.

Som tekststykke tror jeg dette kan plasseres midt på treet av offentlige utredninger. Den holder et forståelig språk og presenterer et vell av faktaopplysninger, men graver kanskje ikke så mange nye plogfurer. Leseren må smøre seg med tålmodighet gjennom de obligatoriske transportetappene.

La meg dele dette i perler og det som kanskje kan sies å være bløtstoffet eller kalkavsetningene rundt.

3 perler: begrepsavklaring, konkurranse og karrierevei

Situasjonsbeskrivelsen er omfattende og oppdatert. Mange vil ha nytte av begrepsavklaringerne i første del.  Forbilledlig er Olav Torvunds seks siders vedlegg om opphavsrettslige termer. Men også skillet som gjøres mellom portal og teknologisk plattform er nyttig. En MOOC-portal gir oversikt over hvilke kurs en kan ta. En MOOC-plattform består av de dataformater, programrutiner og funksjoner som brukes for å bygge opp og levere dem.

Eksempelvis er MOOC.org og MOOC.no to portaler  - en global og en norsk - for å framvise hvilke kurs en kan ta, mens CANVAS er en Fronter-liknende plattform for å lage dem. edX med Studio-edtioren fra MIT, Harvard og Google er en annen. Det bygges portaler som bare leverer kurs på en bestemt plattform. Institusjonene kan bli redde for at deres eget bumerke forsvinner når det er portal og leveringssystem som får  oppmerksomheten. Anbefalingen fra utvalget er da også at en må utvikle en norsk portal som er agnostisk hva gjelder plattform. Den finnes allerede i sin spede begynnelse, som omtalt ovenfor,

Det andre hovedpoenget som utvalget gjør, er nettopp å peke på økt konkurranse. Når kurs leveres over nettet - og de teller allerede tusenvis - , er det vanskeligere å konkurrere på det å ha gode lese- og gymsaler, nærhet til bykjernen, det gode studentmiljø eller et omfattende jakt, fiske og friluftsliv i nærheten. Betydningen i slike utenomakademiske goder gjør at 2. og 3. ordens universiteter i USA investerer seg til fant.

Dette svinner altså i MOOC-verdenen. Utvalget gjør her rett i å peke på at denne konkurransen om studentene hardner til internasjonalt, men også i Norge. Konkurranseutsatt er også lærekreftene der institusjoner som vil synes og få studenter via nettet må rekruttere lærere som kombinerer flyhøyde i undervisning og FoU med glimrende produksjonsorganisering og den individuelle gjennomslagskraft på skjerm. Vi er ikke der riktig ennå.

Derfor synes jeg det også er betimelig og presist observert når utvalget legger særlig vekt på nøkkelhindringen for godt og formålstjenelig digitalt utviklingsarbeid: Det meritterer ikke:

«Utvalget mener det er behov for sterkere insentiver for økt kvalitet i undervisning og for mer innovative læringsformer. Utvalget anbefaler derfor at virkemiddelapparatet og insentivordninger gjennomgår på utdanningsområdet på individ-, institusjons. og nasjonalt nivå.» (s. 13)

Det pekes på at betydningen av at aktiviteten er forankret og støttet av ledelsen ved institusjonene.. Ledelsens fokus på, oppfølging av og vilje til å satse på denne typen utdanning har stor betydning (s. 53)

Men som en kanskje også kan lese ut av det foregående: Dette er ikke nye toner. Behovet for insentiver og leder-engasjement har stått på dagsorden siden 1980-tallet. De omfattende utviklingsarbeidene som det daværende HiO f.eks. satte i verk 1998-2003 bygde på en slik forståelse. Den som kvalifiserte seg digitalt fikk det godskrevet som FoU-tid og kanskje som opprykk på førstelektor- og dosent-stigen. Den sentrale høyskoleledelsen stilte seg i spiss og som førstedanser for hele balletten.

Utredningen definerer og knytter forkortelsen MOOC til en lang rekke fenomener og problemstillinger. Den peker også på at et MOOC ikke er så entydig definert. Med den akademiske hang til å klassifisere, deler MOOC-historien - som vel ikke kan sies å være spesielt lang - allerede opp i tre faser: Den entusiastiske begynnelse, de store gjennombrudd «gratis & massivt på nett» og den nåværende og nedkjølte pragmatikk.

I dag er det altså mer snakk om ulike former og formater som passer inn med «omvendte klasserom», det er et modus i blanding med andre, det finnes betalingskurs og gratiskurs, det skalerbare er viktig framfor antallet som faktisk melder seg osv. Men samtidig gjør jo dette at utredningen føyer seg inn i den lange rekke tidligere titler av vyer med påfølgende saktegang. Mer plagsomt: Den typiske norske offentlige utredning kan gjerne skrive om allmenne utfordringer og driverne for forandring, men har vondt får å gå i strupen på de konkrete motkreftene. Det blir fort ubehagelig.

Jeg skal ikke prøve meg på den øvelsen her, men peke på to sammenføyde drivere som etter mitt syn fortjener større oppmersomhet. Vi kan knytte det til det såkalte normaliseringsfeltet, - «the normalicy field». Det er et sosialt og psykologisk fenomen der vi tolker nye fenomener i lys av de etablerte for å søke å forstå og håndtere dem.

For oss kan vi bruke lærebok, pensum, eksamen/prøve og forelesning som «det normale».

Digitalisering griper tak i hvert av disse avsnittene. Boka blir ebok og artiklene blir Open Access. Ikke bare pensumlista, men hele pensum i fulltekst blir digitalt. Dette har nå i prinisppet skjedd på leverandørsida –som skreven tekst. Der det mangler er det mer som etterslep å regne. Men siden 2010 skjer dette også på forbrukssiden, - hos studentene -, som det en leser og ser. For de lever nå i nettbrettenes domene. Smarttelefoner og nettbrett tar over for papirboka, tidsskriftene og A4-arkene. Det spesielle med MOOC er at dette formatet også digitaliserer forelesningene og eksamen. Alt «det normale» blir å finne i digital form på ett brett. Ingen utdanningsinstitusjon kan stoppe dette.

Men det skjer noe mer, for det finnes etterhvert også en «app» for det. Dette var en vellykket iPhone-reklame. Si meg hva du vil gjøre! Svar: «There is an app for that».

Vi ser nå en rask utvikling av utbudet av slike «app»-er for utdanningsfeltet og for MOOCs. Coursera og det lille Eliademy fra tidligere Nokia-folk er tilgjenglig for nedlasting. Det koster ikke en krone. Studieplanleggere, kalkulatorer, ordrettningsprogram, skriftlig og muntlig oversettelse, notering for hånd (med penn eller finger) er på rask frammarsj. Adobe Connect lar deg kobles på forelesning i sanntid og ettertid. Osv. Osv.

Dette får stor betydning siden det flytter strukturell makt fra institusjonene til studentene. Fra et regime der studentene må tilpasse seg institusjonenes organisering og innebygde interessestrukturer, er det nå omvendt. Studentene kan velge, kombinere og velge bort. Institusjonene må da i langt større grad tilpasse seg studentenes liv og interesser. Arbeidslivet får nye ord med i dette laget. Det kalles markedsmakt.

Etter mitt syn er det dette MOOC og LMS og IKT for læringsformål i særlig grad kommer til å handle om.

Det finnes en app.

Les også: Noen MOOC-refleksjoner