Dramatisk fra krigen i Syria

FAKTA

Veien hjem

• Kinopremiere: 21.02.2025
• Originaltittel: Vejen hjem
• Skuespillere: Nikolaj Lie Kaas, Albert Rudbeck Lindhardt, Arian Kashef
• Sjanger: Drama
• Regi: Charlotte Sieling
• Manus: Jesper Fink, Nagieb Khaja, Charlotte Sieling
• Nasjonalitet: Danmark
• Aldersgrense: 15 år
• Språk: Dansk

Vi får fortellingen om en dansk far (Nikolaj Lie Kaas) som reiser til Syria for å finne sin sønn, Adam (Albert Rudbeck Lindhardt). Sønnen, som er 17 år idet filmen begynner, har konvertert til islam og reist til Syria for å slutte seg til opprørsbevegelsen.

Her treffer han to andre dansker som er på vei til å verve seg, Abu Amin (Besir Zeciri) og Abu Hassan (Arian Kashef). Førstnevnte er rettroende og firkantet i sin tro, mens sistnevnte kanskje kan framstå som mindre dedikert til oppgaven.

Faren finner en mann, Bilal (Harki Bhambra), som hjelper ham med å skaffe et telefonnummer til sønnen. Det viser seg å ikke være så vanskelig, når faren viser fram et bilde av Adam. Mennesker med et nordisk utseende kan spores opp.

Så viser det seg at Adam har sluttet seg til IS. Han befinner seg et sted det i utgangspunktet er umulig for faren å komme til. Likevel begir han seg dit, og blir etter dramatiske opplevelser tatt inn i varmen av IS-krigerne — uten at de kjenner hans begrunnelse for å komme dit. Der treffer han også Adam, som er i fullt arbeid i IS-leiren og som ikke ønsker faren velkommen. 

Her kastes vi inn i det virkelige dramaet.

Regissør Charlotte Sieling, som vi sist så med Margrete den første, har laget en spenningsfilm. Den er dramatisk og i et par scener ganske opprivende. Men den forteller også tydelig om krig og konflikt i et land vi har hatt mulighet til å følge på nyhetene gjennom mange års borgerkrig og diktatorisk styre — og nå sist i det som kanskje er en frigjøring.

Syria beskrives som et lukket samfunn der ingen kan stole på noen. Penger og våpen er to verktøy til å få det en ønsker seg. Et tredje er å opparbeide en skjør tillit gjennom religiøst fellesskap med andre. Mistenksomhet beskrives som et alltid nærværende forhold.

Filmen har en interessant tilblivelseshistorie som er annerledes enn andre fiksjonsfilmer. Den bygger på den danske journalisten Nagieb Khajas langvarige journalistiske og dokumentariske research, publisering og mange reiser i regionen. Syria er blant de landene han har arbeidet mest med. Khaja vurderte det som vanskelig å bruke akkurat dette stoffet dokumentarisk og journalistisk. Han valgte å henvende seg til Sieling. Sammen med Jesper Fink skrev de et fiksjonsmanus.

Veien hjem føles troverdig i sin presentasjon av hendelsene i fortellingen. Den er filmet i Jordan. Og for en som ikke har besøkt verken Syria eller Jordan framstår fortellingens ytre ramme som gjennomarbeidet. Men hovedfortellingen i filmen er den om faren og sønnen. Den er dramatisk, og den er godt fortalt. Faren vil redde ham. Sønnen vil ikke bli reddet. Den nærmest umulige konflikten dem imellom bygger på ulike verdensanskuelser. Men vi får også et par hint om noe annet vanskelig i familiens historie.

To andre fortellinger i fortellingen blir ikke like grundig fortalt. Sieling (og Khaja/Fink) burde ha gitt dem mer oppmerksomhet. Det gjelder Bilal, som det viser seg har kommet fra Storbritannia i samme ærend som Adam. Men revolusjonen utviklet seg ikke slik han ønsket. Hjem kan han ikke reise. Han er nå definert av sitt hjemland som terrorist. 

Og det gjelder dansken Abu Hassan, som ikke bare er mindre dedikert enn han bør være i dette miljøet, han har begynt å tvile på sin overbevisning. Begge disse sidekarakterene burde vært gitt noe mer oppmerksomhet. Her introduseres de uten at deres del av fortellingen får den nødvendige plass.

Totalt er Veien hjem høyst severdig. Det er likevel interessant å reflektere over hva som ligger i at vestlige karakterer må innlemmes og gjøres til de viktigste for at filmskapere fra vår del av verden skal lage film fra et land som Syria. Khaja forklarte nylig i et intervju at han ønsket å nå fram til flere mennesker (i Danmark?) som han ellers ikke ville nå ved sin journalistikk og ved sine dokumentarer. 

Det er en rimelig forklaring, selv om vi også kunne ønske at et innenfrablikk i større grad ble gjort viktig i slike filmer.