Virkelighetsfjernt jåleri i akademia

I mars i år viste Khrono til et interessant intervju med  rektor Gunnar Bovim (NTNU)  i Forskerforum. Han ønsket å framsnakke førstelektorene og dosentene, noe som isolert sett er interessant.  Han mente det var riktig og viktig å heve anseelsen til førstelektorene og dosentene og gjøre dem til noe mer enn «de som ikke har doktorgrad».

Som de fleste kjenner til, er førstelektor sidestilt med førsteamanuensis. Dosentene er sidestilt professorene. Hvis det skulle foreligge noen forskjell, må det være i hodene til dem som ikke er førstelektorer eller dosenter. 

En annen forklaring kunne være at førsteamanuensene og professorene er bedre lønnet enn førstelektorene og dosentene. Hvis det er tilfellet, er det etablert en faktisk forskjell mellom de to gruppene.  Dette burde være en enkel sak å finne ut av.

Siden vi nå har etablert et universitets- og høgskolesystem der det å telle og registrere framstår som viktigere enn noe annet, er det enklere rent system-messig å belønne en professor for en vitenskapelig artikkel enn å belønne en dosent for «framifrå» undervisning. 

Det er også mindre byrdefullt å vise til x publikasjoner ved lokale lønnsforhandlinger enn det er å hevde at en er en utmerket foreleser. Som tidligere tillitsvalgt og senere hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet har jeg aldri opplevd at arbeidsgiver har reist lønnskrav for sine fagansatte på grunnlag av god undervisning, men det er et annet tema.

Bovim omtaler dosentene som «De som ikke har doktorgrad». Her er Bovim ute på holka. Det finnes en rekke dosenter som har doktorgrad. Det finnes dermed en rekke dosenter som forsker på lik linje med professorene.

Så kan en stille seg spørsmålet: Hvis en dosent har doktorgrad og dermed fagbrev som forsker, hvorfor er han/hun ikke professor? En av forklaringene ligger i selve systemet: En dosent kan ikke be om kommisjonsvurdering for å bli vurdert som professor. Grunnen er enkel: dosenten er sidestilt med professoren og har med utgangspunkt i fagbrevet (doktorgraden) det samme krav på forskningstid. Det er mulig å omgå denne ordningen. Hvis en ber om å bli «degradert» til førsteamanuensis, er det mulig å søke. En annen mulighet er å søke på et utlyst professorat.

La oss tenke oss at det blir utlyst et professorat i samferdselsteknologi og at en dosent i samferdselsteknologi med doktorgrad i fysikk blir innstilt. Vedkommende som søker vil ikke bli professorvurdert innen «samferdselsteknologi», men innenfor det særemnet der han/hun har sin doktorgrad.  Som fysiker kan han/hun ikke vise til et tilstrekkelig antall vitenskapelige artikler og blir avvist med utgangspunkt i kriteriene for opprykk til professor i fysikk. Kommisjonen kan bare vise til at det ikke finnes noe kriteriesett for opprykk til professor i samferdselsteknologi fordi samferdselsteknologi ikke er et fag, men et fag/programområde. Faglig dybde i enkeltfag går dermed foran faglig bredde.

Tidligere var dosentene en del av universitetssystemet. I Store Norske Leksikon står følgende:

«Frem til 1985 var et dosentur ved et norsk universitet eller høyskole en vitenskapelig stilling på nivå under professor. Forskjellen mellom en dosent og en professor bestod vanligvis i at professoren måtte dokumentere større bredde og mer omfattende vitenskapelig produksjon enn dosenten. Fra 1985 fikk alle dosenter i Norge tittelen professor, og tittelen dosent ble avviklet. Siden et dosentur i dag er en undervisningsstilling kan en dosent ikke søke opprykk til professor. En dosents kompetanse blir vurdert på grunnlag av undervisningserfaring og faglig bredde, mens en professor vurderes på grunnlag av stor vitenskapelig produksjon og faglig dybde.»

Dette er faktisk feil. Det er ikke fordi dosentstillingen er en undervisningsstilling at dosentene ikke kan søke om «opprykk til professor». De to stillingene er sidestilt. Det er derfor ikke til å undres over at dosenten av enkelte blir vurdert under professoren i status. Det står jo i leksikon….

Jeg greier knapt å se for meg et mer jålete og virkelighetsfjernt system enn nettopp universitets- og høgskolesystemet. Fra at Hernes rundt 1994 hevdet at en ikke kunne ha en regional høgskole på hvert nes, har vi i dag snart et universitet på hvert nes som alle kjemper om de samme forskningsmidlene og de samme stipendiatene.

Lærerskolene ble til regionale høgskoler som igjen ble til statlige høgskoler for deretter å bli «universiteter». Her står vi overfor et interessant fenomen: LO ønsker å styrke yrkesfagene. I likhet med Bovim «framsnakker» LO det å bli snekker. Det må en statusheving til, mener LO og slår et slag for å erstatte yrkesfagene i videregående skole med «faghøgskoler». Keiserens nye klær? Nei, keiseren har ingen klær. En snekkermester trenger for øvrig ingen klær utenom snekkerbuksa. Han trenger heller ikke hjelp fra LO. Han er fagmann.

Hva har vi oppnådd gjennom de evinnelige omorganiseringene? Det mest åpenbare er en nesten eksplosiv vekst i antall administrative stillinger. Mens en før stolte på de ansatte, er systemet i dag basert på overvåkning og registrering.

En har faktisk egne stillinger for å registrere de ansattes tilstedeværelse, lage grafer og kurver slik at lederne fra «new public management»-skolen skal få sitt etterlengtede beslutningsgrunnlag. Hva som synes å bekymre administrasjonene mindre, er følgende:

Vi har i dag et frafall fra universiteter og høgskoler på rundt 40 prosent. En av grunnene er at studentene føler seg fremmedgjort i systemet. De strever også med å få nære venner, noe som også går igjen som forklaringer internasjonalt. Det finnes en rekke tiltak som kan settes inn for å redusere denne skyhøye frafallsprosenten.

Det er imidlertid svært vanskelig å se at politikere og administratorer ser på dette som noen utfordring. Hva ville et konsern som f.eks. Norske Skog ha gjort hvis det sto overfor en vrakprosent på 40 prosent? Hvis de valgte «universitetsmetoden», ville de være ute av markedet før lederne rakk å hikke. Universitetene og høgskolene har imidlertid tilnærmet monopol, finansiert gjennom skattepengene.

I tillegg kommer frafallet innen gruppen stipendiater på 35 prosent. De som blir igjen, blir i stor grad tilsatt i midlertidige stillinger. Dette fører til at en nyutdannet forsker går en svært tvilsom framtid i møte. Ikke overraskende har dette ifølge Forskerforbundet ført til at interessen for å ta forskerutdanning er synkende.

Riset bak speilet er NOKUT som har sin hovedoppgave i å bidra til at universiteter og høgskoler holder mål i et internasjonalt perspektiv. Det skal bli spennende å se hvordan  NOKUT håndterer den truende kvalitetssenkningen i universitetssektoren.

Hvis NOKUT ønsker seg et godt beslutningsgrunnlag, kan de jo foreta en opptelling av hvor mange internasjonale publikasjoner førsteamanuensene og professorene ved universitetene produserer årlig. Samtidig kan NOKUT spørre førstelektorene og dosentene om hva som skal til for at studiegjennomføring skal bli bedre.

Les også:

• Bovim framsnakker dosentene
• Uenighet om dosenter bør lede et fakultet
• Gir undervisning høyere status