Dosent eller professor? Hilde Blix har gjort et «siderykk»

Tromsø (Khrono): Toppstillingen dosent er den minst brukte tittelen i akademia. I 2019 er det kun 185 som har denne tittelen. Til sammenligning er det 4295 som har tittel professor.

Underdalsutvalget, som utredet karriereveier i akademia i fjor, foreslo å avvikle dosentløpet, men forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø har ingen slike planer, ihvertfall ikke på en stund.

— Det er foreløpig ikke aktuelt å ta initiativ til endringer i stillingsstrukturen, sier Nybø til Khrono.

Formelt er dosent sidestilt med professor, men er det slik i praksis? Vi har spurt et knippe dosenter om de helst skulle vært professor.

Var dosent, ble professor

Ved UiT Norges arktiske universitet (UiT) er det 15,4 årsverk dosenter i 2019.

Hilde Blix ved Musikkonservatoriet, som er en del av UiT, var en av dosentene. I september 2019 byttet hun tittel fra dosent til professor, etter å ha søkt en professorstilling og fått den. Siderykk, kaller hun det.

— I toppen av akademia er ikke dosent det man leter etter. Professortittelen henger høyere, sier Blix, men hun skynder seg å legge til at hun synes det er viktig å ta vare på verdiene i dosentstillingen og verdien av undervisningskompetanse.

Khrono møter henne i det hun avslutter dagens undervisning på master i hørelære ved Musikkonservatoriet. Ved klaveret øver studentene på auditiv analyse; de jobber med å sette ord på, og notere, det de hører.

Hilde Blix ble merittert underviser ved UiT i fjor og er glad i å undervise.

— Dosent-kompetansen er viktig å verdsette. Det handler om å ha folk i akademia som er gode til å undervise, kan skrive lærebøker og som kan gjøre forsknings- og utviklingsarbeid som er mer relevant for profesjonene. Som dosent er du best på disse tingene, sier hun.

— Hvorfor er det da viktig for deg å være professor i stedet?

— For det første var jeg dosent med doktorgrad, og jeg ble dosent fordi universitetet trengte en person i en toppstilling i hørelære så jeg søkte opprykk til dosent i 2015. Slik sett hjalp jeg systemet med å fylle behovet for toppkompetanse, sier hun.

Dosent ble blindvei

Hilde Blix forklarer videre at dosentstillingen ble en litt vanskelig blindvei for henne, siden man etter dette tok bort muligheten til å søke en professorstilling som dosent. I 2015 førte en forskriftsendring til at overgangsordninger mellom de to karriereveiene ble opphevet

— Så ble det lyst ut en professorstilling på mitt felt; i hørelære og musikkdidaktikk. Den søkte jeg og fikk, og det ble løsningen på mitt «opprykk», eller siderykk, som jeg velger å kalle det, sier hun.

— Hvilke fordeler er det for deg med å være professor, i stedet for dosent?

— Det gir meg mulighet til å lede større forskningsprosjekter, og det øker sjansene for å få gjennomslag når man søker midler internt og eksternt, og i hvert fall internasjonalt. Dosent er ikke en entydig tittel. Noen av dosentene har doktorgrad, og har i realiteten samme kompetanse som en professor, andre ikke. Jeg opplevde at jeg ble utelukket fra en del muligheter fordi man tok for gitt at jeg ikke hadde doktorgrad og dermed ikke forskerkompetanse, sier hun.

Blix viser også til at dosenttittelen brukes lite. At i mange stillinger kreves det at man er professor, og da holder det ikke å være dosent, for eksempel er det tilfellet ved en del dekanstillinger.

— Rent kulturelt oppfatter folk professor som en høyere stilling, selv om det formelt sett ikke er det, sier hun.

— Betyr det at du mener at dosentløpet bør fjernes?

— Mange ønsker å fjerne dosentløpet. For meg er det et paradoks at man ber om mer undervisningskompetanse i akademiske stillinger nå, samtidig som dosentstillingen snakkes ned. Vi trenger dosent-kompetansen, som både består av undervisnings- og forskerkompetanse. Mange trekker forskerkompetansen til dosentene ned, men man kan ikke bli dosent uten å ha drevet med forskning og utvikling, påpeker hun.

— Jeg er ikke sikker om det er best å legge ned dosentløpet, snakke det opp og gi det høyere status, eller å lage flere veier til professortittelen, sier Blix.

— Jeg har sans for forslaget fra Curt Rice om å ha flere veier til professortittelen. Det foreslo Kif-komiteen (Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning), der jeg også sitter, i høringen om Underdalsutvalgets rapport om karriereveier i akademia. Så lenge man ikke klarer å heve statusen til dosentløpet, er kanskje dette en løsning; at man utarbeider karrierestiger med flere veier til professortittel, sier hun.

Fint å være dosent

Ved lærerutdanningen ved UiT treffer vi dosent Tove Leming.

—For meg er det fint å være dosent, men andre kan kanskje føle at de ikke blir godt nok anerkjent. Jeg liker å jobbe med bredde, og dosent er en breddestilling, der man jobber med å utvikle god undervisning og forsker på undervisning, sier hun.

Leming sier at hun opplever at dosenttittelen må forklares. Det gjelder i Norge, mens i utlandet betyr det ikke så mye. Hun forteller at hun har et relativt stort internasjonalt nettverk, og aldri har problemer med dosenttittelen overfor utlendinger. Det henger sammen med at dosentene kalle seg professor utenlands.

— Jeg synes dosentløpet er en viktig karrierevei, med mindre alle skulle få tilbud om stipendiater, og slik er det jo ikke, sier hun.

Uten stipendiater er karriereveien førstelektor-dosent det mest realistiske, og Leming forteller at hun har vært mentor på UiTs opprykksprosjekt, der målet er å få flere kvinner inn i toppstillinger.

I løpet av prosjektperioden har 50 førsteamanuenser og førstelektorer fått sin prøvesøknad evaluert. 38 kvinnelige vitenskapelige ansatte har levert sine søknader om opprykk.

Dosent Smestad: Opplever ikke tittelen som noen hindring

Bjørn Smestad på grunnskolelærerutdanningen ved OsloMet har valgt karriereveien førstelektor-dosent. Han er nå en del av cirka 20 dosenter ved OsloMet (19,6 årsverk, ifølge DBH).

— Selv om det er et forenklet bilde, så jeg vel på doktorgradsprogrammer som å gå inn i en egen boble i noen år, mens det passet meg bedre å delta i felles FoU-prosjekter i ulike kontekster og samarbeidsrelasjoner. Det ble derfor jeg valgte førstelektorveien, og da var det naturlig å gå videre til dosent, forteller han.

— Opplever du at det er mindre prestisje å være dosent enn professor?

— På engelsk er jo tittelen min «professor», men uansett opplever jeg heldigvis at kolleger i utlandet forholder seg til meg ut fra hva jeg har publisert av forskning, ikke ut fra tittelen. Folk som tar kontakt gjør det fordi de har lest artikler jeg har skrevet, ikke fordi jeg har toppstilling, sier Smestad.

Han sier videre at han i en lærerutdanningskontekst nasjonalt oppfatter professor- og dosenttitlene som reelt likestilt.

— I den store kampen om å få akkreditert de femårige masterprogrammene, har man jo vært opptatt av å få nok toppstillingskompetanse, og kravene til dosentkompetanse passer vel så godt til å utvikle disse utdanningene som professorkompetansekravene.

— Jeg merker at det sitter igjen litt gammel tankegang i noen sammenhenger, for eksempel har noen institusjoner fortsatt krav om at man selv skal ha ph.d. for å veilede på ph.d., istedenfor å se på den reelle forskningskompetansen, men det er ikke så plagsomt i det daglige. Og hos Norges Forskningsråd ser det også ut til at det går helt greit å søke om prosjektmidler enten man er dosent eller professor, mener han.

Vil gjøre som Blix

En som ikke er i tvil om at hun helst ville vært professor er Bjørn Smestads kollega ved Institutt for grunnskolelærerutdanning på OsloMet, Monica Johannesen. I ansattregisteret til OsloMet står hun oppført med tittelen «dosent phd».

— Jeg har doktorgrad, jeg driver med forskning. Ja, jeg vil bli professor, er det klare svaret hun gir Khrono.

Hun forklarer at hennes eneste mulighet til å bli professor er å søke en ledig professorstilling på sitt fagfelt, og først når hun tiltrådt den kan hun kalle seg professor. Eventuelt må hun ta et trinn ned på karrierestigen og bli førsteamanuensis og etterhvert søke personlig opprykk til professor.

I motsetning til en førsteamanuensis, kan hun som dosent ikke få personlig opprykk til professor, etter dagens regler.

— Derfor er det et ekstremt smalt nåløye for en dosent å bli professor, sier hun.

— Hvorfor er det så viktig å bli professor?

— Den største ulempen med å være dosent er at folk ikke vet hva det er. Ved de gamle universitetene er de litt kokette og anerkjenner ikke dosenter i samme grad som professorer. Som dosent har man ikke forskersertifikat, og det er vanskeligere når man skal søke midler, lede forskningsprosjekter eller veilede ph.d.-studenter, sier hun.

En annen ting hun irriterer seg over er at dosenter ikke får være med å vurdere professorkompetanse, mens professorene får vurdere dosenter.

— Jeg har det likevel på mange måter fint som dosent. Jeg har fått gjennomslag som prosjektleder ved søknad til Forskningsrådet, siden jeg har doktorgrad, og utenlands er det greit. Der er jeg professor, sier hun.

— Jeg skjønner ideen om at det skulle være to karriereveier i høyere utdanning, men det er interessant at det følger så mye snobberi med disse løpene. Retorikken er at dosent er en slags B-professor. Jeg kan høre ledelsen er opptatt av professorandel, ikke toppstillingsandel. Toppstilling er kun professor for dem, sier hun.

— Jeg har vært dosent i fem år, fire år med nytt regime, og det er ikke så mye som tyder på at dosenten har fått noe høyere verdi, selv om man stiller høyere krav til undervisningskompetanse, sier hun.

UiT: Vil beholde dosentløpet

Prorektor Wenche Jakobsen sier at UiT ønsker å beholde dosentløpet, så lenge det ikke finnes et bedre alternativ.

— Vi fortsetter med førstelektorprogrammet vårt. Det er ikke så mange som tar denne førstelektor-dosentstigen, men den er viktig spesielt der vi har fusjonert med høgskolemiljøer som har mye profesjonsutdanninger. for mange i disse miljøene er dosentstigen er god vei til toppstilling, sier hun.

Hun påpeker at det også har med alder å gjøre, for stipendiatstillingene går til yngre folk.

— Jeg vil ikke ta bort denne ordningen, før den eventuelt blir erstattet med noe bedre. Det er ingen grunn til å ta bort noe som fungerer, sier Jakobsen.

— For meg er de to toppstillingene likestilt, men det er ulike måter å komme til en toppstilling.

Nybø: Ikke aktuelt å endre stillingsstrukturen

Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø forklarer overfor Khrono hvorfor hun foreløpig vil beholde dosentløpet. Hun sier også at hun ikke har planer om å gjøre det enklere for en dosent å gjøre «siderykk».

— Underdalutvalget drøftet utfordringer knyttet til dosentløpet, og foreslo å erstatte det. Det var som konsekvens av et forslag utvalget hadde om en ny karrierestige, men dette fikk ikke noen stor oppslutning i høringsrunden, svarer hun per e-post.

— Jeg har derimot varslet et videre arbeid om rekruttering og karriere hvor vi skal se på flere temaer, blant annet postdoktorstillingen og behovet for å bruke folk med høy kompetanse fra arbeidsliv og praksisfelt. Det er foreløpig ikke aktuelt å ta initiativ til endringer i selve stillingsstrukturen. Dette er uansett også en sak for partene i arbeidslivet og Hovedtariffavtalen. Jeg vil i så fall ha god dialog med UH sektoren selv før eventuelle større endringer, sier hun videre.

— Nå når undervisningskompetanse skal verdsettes mer ved opprykk, bør dosentene anerkjennes høyere enn de gjør i dag?

— Jeg har et klart mål om å styrke undervisningsoppdraget til institusjonene, og fagfolkene i dosentstigen gjør opplagt en viktig jobb innen undervisning. En utfordring har vært å oppvurdere undervisningsoppgavene til de ansatte som også driver forskning, det vil si førsteamanuensis- og professorstillinger. Det er derfor jeg har innført krav om utdanningsfaglig kompetanse i disse stillingene, slik at vi kan få en god kobling mellom forskningen og undervisningen.

Nybø sier at det ikke kommer til å bli enklere å hoppe over fra dosentløpet til professorløpet enn det er i dag.

— Etter en helhetsvurdering har vi ikke vurdert det som hensiktsmessig å gjøre noen endringer på dette nå, blant annet fordi vi ønsker å sikre mest mulig åpen konkurranse om stillinger.