Film jan storø

Dokumentar om mennesker i randsonen

Når en dokumentarfilm vinner selve Gullbjørnen, som er hovedprisen på den svært sentrale filmfestivalen i Berlin, bør vi følge med. Det skjer nemlig ikke hver dag (eller hvert år).

Den nye psykiateren presenterer seg for brukerne. Til høyre en av brukerne vi møter i filmen. Copyright foto: Another World Entertainment

Publisert Sist oppdatert

FAKTA

Adamant - hjerterom på Seinen

  • Premiere: 01.12.2023
  • Originaltittel: Sur L'adamant
  • Sjanger: Dokumentar
  • Regi: Nicolas Philibert
  • Manus: Nicolas Philibert
  • Nasjonalitet: Frankrike, Japan
  • Språk: Fransk

Adamant — Hjerterom på Seinen er en film som i sin helhet er laget om bord i en husbåt som ligger fortøyd ved Seinens bredd i Paris og fungerer som dagsenter for psykiatriske pasienter i fire arrondissementer i storbyen. Båten — eller kanskje vi skulle si skipet — er i seg selv et syn, der den minner om gamle amerikanske hjuldampere.

Gjennom filmen møter vi brukere, som alle er psykiatriske pasienter, i mange hverdagslige situasjoner. De driver med en rekke aktiviteter; dans, maling, tegning, håndarbeid, musikk, og matlaging.

I disse scenene er ikke noe lagt til, ikke noe trukket fra. Det er iallfall det inntrykket vi sitter igjen med. Kameraet er «usynlig» til stede, slik den franske Cinema Verité-tradisjonen anviser. Regissør Nicolas Philibert har valgt å holde seg til det innholdet som kameraet registrerer, uten å legge på en kommentarstemme. Det skal vi være glade for.

Innimellom fanger kameraet enkeltpersoners ansikt som snakker rett til kameraet, eller til fotografen som holder i det. Disse monologene begynner gjerne uten noe annet innhold enn småprat, men blir likevel sentrale for å forstå personen som er i fokus. Noen av monologene/samtalene handler om psykiatri og behandling, mens andre er fortellinger om det skapende mennesket. Og akkurat dette sistnevnte er sentralt, både i disse menneskenes liv og i filmfortellingen de bidrar til å skape. Vi kan ane et underliggende budskap om at det å skape, det å uttrykke seg, bidrar til å håndtere livets utfordringer.

En av brukerne kommenterer klokt på at samtaler er bra: «Legene og sykepleierne vil også det. Men jeg må ta medisinen min først, for å kunne klare det».

Det er minst to måter å se en film som Adamant på. De to er svært forskjellige. Den mest åpenbare er å se den som en mulighet til å besøke et dagsenter for psykisk syke og observere hvordan de har det der og hva de holder på med og hva de er opptatt av. Mange vil se filmen slik, med den observerende betrakterens utenfra-blikk.

Men det er også mulig å legge til side det som skaper avstanden mellom de psykiatriske dagpasientene og «oss andre». Vi kan rett og slett tenke oss selv inn som «en av dem som mer eller mindre tilfeldig befinner seg på båten» uten å la oss avlede av diagnoser, fungering og sosial status. Da får vi — i Adamant — samtaler med mennesker om levemåter og erfaringer, både hverdagsnære og dypere. Og rikere enn mange av de samtalene vi deltar i i våre travle hverdager. De monologene vi får her kan tenkes på som samtaler med mennesker med spesielle livserfaringer, der vi er den som lytter mest og den andre forteller. Da blir innholdet i monologene mer interessant. Og da får vi tilgang til fortellinger vi vanligvis ikke ville få tilbud om.

Filmen gir et varmt og inderlig bilde av dem og av den alternative arenaen de får på dagsenteret.

Jan Storø

Helt mot slutten av filmen — her kommer strengt tatt en slags spoiler — får vi en scene som bryter med resten av fortellingen. En av de eldre kvinnelige pasientene foreslår på et møte der både brukere og ansatte er til stede at hun skal starte en dansegruppe for de som måtte være interessert. Hun argumenterer lenge og intenst for sitt forslag, og forklarer blant annet at hun har organisert slike aktiviteter tidligere i livet. Når en ansatt tar ordet for å svare på vegne av de ansatte, går det tydelig fram at han er skeptisk, men uten at han direkte avviser henne. Så kuttes scenen.

Det er et underlig valg å inkludere denne scenen i filmen uten å følge den opp. Den poengterer med all mulig tydelighet at selv på Adamant er det et hierarki, en maktfordeling. Avvisningen demonstrerer en grense for brukernes innflytelse. Temaet er så interessant at det ville kunne fylle en ny film. Brukerne på Adamant er voksne. Hva er grensene for deres utfoldelse i det åpne tilbudet, et tilbud som synes langt mer åpent enn det en psykiatrisk avdeling på et sykehus nødvendigvis må være? Hvilke frihetsgrader tillates, og forstås som helende?

Denne innvendingen er likevel ikke så dominant at den skal ødelegge det totalinntrykket filmen gir.

Menneskene vi treffer i Adamant er i randsonen av samfunnet. Filmen gir et varmt og inderlig bilde av dem og av den alternative arenaen de får på dagsenteret. De menneskene vi møter er erfarne, både som deltagere i samfunnet og som pasienter. De deler med oss og gjør oss klokere.

Powered by Labrador CMS