Vitenskapelig utdanning uten vitenskapsteori ved UiT?

Som doktorgradsstudent ved et av landets fire breddeuniversiteter har jeg begynt å undre meg over den systematiske nedprioriteringen av grunnleggende vitenskapsteoretisk utdanning på høyere nivå.

For mange føles feltet kanskje passé, men disse problemstillingene utgjør ryggraden i et hvert forskningsfelt og gir forskere en overordnet teoretisk forståelse for sitt fag. Det er derfor med skepsis jeg ser at vitenskapsteoretiske emner ikke holder høy nok kvalitet eller gir oss god nok kjennskap til teoretikerne som har vært med å utforme tankegrunnlaget bak forskningsfeltene våre.

For hvis ikke universitetets forskerutdanning skal hjelpe oss med å forstå sentrale teoretikere og vise fram originallitteratur, hvor skal vi da få tilbudet? Det er jo faktisk slik at flere teoretikere skriver lukket og det er behov med hjelp for å komme seg gjennom verkene deres.

Ta Foucault eller Derrida for eksempel. Selv forskere i førstestillinger kan ha problemer med å forstå disse fullt ut. Samtidig er det urovekkende at vi ikke møter originale verker av Popper, Kuhn, Barthes, Habermas, Lyotard, og så videre. Ikke vet jeg hvem som mangler, ikke vet jeg hvem som ikke passer inn. Det antar jeg et godt vitenskapsteoretisk kurs kunne hjulpet meg med.

Jeg mener hovedproblemet er kunnskapens knefall for en systematisk forenkling av forskerutdanningen. En av grunnene for at vi på høyt nivå har måttet sitte å gjennomgå forskningsteoretiske problemer på lavt nivå er at flere phd-studenter ikke har god nok teoretisk kompetanse før de startet på sin doktorgrad.

Dette gjelder blant annet den mye omtalte, og på mange måter viktige, lektorutdanningen her ved UiT. Den fungerer nok godt til å utdanne lektorer raskt siden alt gjøres på fem år, inkludert en masteroppgave. Det forbereder derimot ikke studentene til å begi seg ut på en forskerkarriere. Selv mener jeg at det teoretiske grunnlaget burde være i orden uansett. Studenter uavhengig av retning må lære enkel logikk og overordnede teorier som en del av sin grunnutdanning.

I tillegg blir det lagt ytterligere vekt på emner og tematikk som kan gi umiddelbar avkastning til avhandling og prosjekter. Problemet er at et bredere og større perspektiv på forskning og akademisk virksomhet forsvinner i jaget på å «produsere» poenggivende forskning med «impact».

Det jaget mener jeg kommer tidsnok, og at et vitenskapsteoretisk kurs er en gylden anledning til å se ut over en umiddelbar nytte. Det kan jo for øvrig gi inspirasjon til prosjektet å lese andre teoretikere. Kanskje det kommer noen perspektiver en aldri ville sett ellers? God kjennskap til epistemologi er uansett ikke å forakte i en kunnskapsdrevet institusjon.

Dette løftet må komme på institusjonsnivå. Det er viktig at grunnleggende teorier og avansert grunnforskning ikke blir forbigått fordi det føles for fjernt eller vanskelig. Det er her universitetet har sitt fortrinn over lekfolk og pseudovitenskap. Det teoretiske rammeverket gir oss en dypere forståelse av vår forskning spesielt, den akademiske virksomheten spesielt.

Jeg vil dermed oppfordre UiT og andre institusjoner med en vitenskapsteoretisk utdanning å gjennomgå denne til fordel for doktorgradsstudenten, universitetet og det akademiske fellesskapet som helhet. Sammen kan vi bidra til å utdanne bedre forskere, som er i stand til å forstå og å sette sin egen forskning inn i en større kontekst.