Doktorgrad er ikke det eneste svaret på kvalitet

Anbjørg Ohnstad tok doktorgraden som 60-åring i 2009, men selv om hun dermed har bidratt til å skaffe Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) ettertraktet førstekompetanse, så er hun svært kritisk til HiOAs politikk om at alle nye faglig ansatte skal ha doktorgrad.

— Vi trenger gode praktikere som har erfaring fra feltet og har de sosialfaglige ferdighetene inne, for eksempel arbeid med klienter, gruppeprosesser og veiledning. Nå går mange strake veien fra masterutdanning til PhD, og har skaffet seg mye kunnskap på et smalt område, men de mangler den brede og systematiske erfaringen og kunnskapen om feltet, sier hun.

Hun mener at det beste for studentene er at foreleserne kombinerer undervisning med klientkontakt. Selv har psykologen Ohnstad i alle år drevet sin egen praksis på kveldstid, der hun hovedsaklig har hatt lesbiske klienter som trenger hjelp med å navigere med ulike identiteter i ulike kulturelle sammenhenger.

— Det er viktig å ha klienterfaring, for da har man noe å relatere teorien til og kan bringe fram relevante eksempler fra praksis. Det har ihvertfall jeg hatt stor nytte av i min undervisning i sosialt arbeid, sier hun.

Sa tydelig fra

På siste styremøte på Fakultet for samfunnsfag, der Ohnstad sitter som representant for faglig ansatte, sa hun tydelig fra om hva hun mente om doktorgradskravet.

— Det er et paradoks at en del av de ansatte som har doktorgrad har problemer med å forstå hva de utdanner studentene til, sa hun på styremøtet.

— Og det er uheldig at høgskolen tenker mer på å nå en andel førstekompetanse, enn på hva som først og fremst gir utdanningskvalitet, la hun til.

Hun er også kritisk til at høgskolen kutter ut førstelektorprogrammet.

— Det er synd, for dette programmet bidro til at mange ansatte med mye erfaring fikk drahjelp med å skaffe seg førstekompetanse. Nå spørres det ikke en gang etter førstelektorer i stillingsannonsene, sier hun.

Selv om hun mener at nyansatte bør ha praktisk erfaring fra det sosialfaglige feltet, understreker Ohnstad at det ville være bra for miljøet på utdanningen å få inn yngre folk og også folk med annen etnisk bakgrunn.

— Nå er vi veldig mange damer i 60-årene på utdanningen i sosialt arbeid. Vi har bare én mann og har et veldig homogent miljø. Vi trenger å fornye oss og få et større mangfold, sier hun.

Stemte for ansatt rektor

På fakultetsstyremøtet i slutten av november stemte Anbjørg Ohnstad for at HiOAs neste rektor bør ansettes og ikke velges. Hun uttalte at det lett blir til at den «høyeste og peneste» vinner ved valg.

— Hva mente du med dette?

— Det var en spissformulering og en metafor for at man velger ut fra kriterier som ikke er faglige. Det er erfaringen vi har fra tidligere valgkamper, og nå er høgskolen blitt så stor at vi ikke engang kjenner kandidatene.

— Hvordan opplevde du den forrige rektorvalgkampen, i 2011?

— Det var jo fire team som stilte, og det var et fellesmøte der de presenterte seg, og så var de rundt på fakultetene. Det varte en kort periode, og jeg vil ikke si at vi fikk noe særlig innblikk i hva de forskjellige sto for. Det ble til at man stemte litt tilfeldig, sier hun.

— Ideelt sett skal man velge de fremste blant likemenn ved slike valg, men det tviler jeg på at vi får til, sier hun.

Derfor mener hun at det er bedre om rektor ansettes.

— Det blir en ryddigere prosess, og det er også fordel at rektor blir både faglig og administrativ leder. Enhetlig ledelse vil gjøre at organisasjonen blir ryddigere og kommandolinjene enklere, mener hun.

I sine 30 år på høgskolen, helt fra hun ble ansatt på Norges kommunal- og sosialhøgskole i 1984, har hun opplevd mange rektorer. Etter høgskolereformen i 1994, har Steinar Stjernø, Per Lilleengen, Sissel Østberg og Kari Toverud Jensen hatt rektorjobben.

— Det har etterhvert blitt litt sånn at de store utdanningene stemmer fram sine egne kandidater, sier hun.

Publiserer mye

Ohnstad har flere bøker og mange publiserte artikler bak seg. For 2014 har hun fem publikasjoner oppført i forskningsdatabasen Cristin, blant annet i forbindelse med den internasjonale konferansen «Ambivalence: Boundaries, Uncertainty and Paradoxes» på HiOA i oktober, der hun var en av hovedinnlederne. Hun er også en av redaktørene av antologien «Ubehaget i sosialt arbeid», som  kom ut i februar.

Hun synes det er helt legitimt å kreve at ansatte som henne, som har forskningstid, publiserer. I år ligger snittet per faglig ansatt på høgskolen an til å bli på rundt 0,5 poeng, mens målet for neste år er 0,7 poeng.

— Det er viktig å publisere, men samtidig synes jeg det er kjekt å undervise og bruke mye tid på det. Og så har jeg også skrevet lærebøker, som ikke gir poeng i tellekantsystemet, sier hun.

Ohnstads bestselger er boken «Den gode samtalen», som kom ut i 1994. Årets bok tar temaet et skritt videre fra den gode til den ubehagelige samtalen som behandlere må ta.

— Vi ønsker å fremheve og anerkjenne ubehaget som en sosialarbeider møter i praksis, og oppfordrer til å møte ubehaget og reflektere over det, slik at det kan bli en kilde til ny kunnskap, sier hun.

Mesteparten av Ohnstads forskning dreier seg om hvordan man forhandler sin identitet som minoritet i et heteronormativt samfunn, nærmeste bestemt hvordan lesbiske kvinner forhandler identiteter i de ulike kulturelle kontekstene de befinner seg i. Avhandlingen hennes fra 2009 heter «Lesbiske identiteter - skeive bevegelser», og tar utgangspunkt i samtaler hun hadde hatt med lesbiske klienter. Den forsvarte hun for doktorgraden ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo i 2009, etter å ha vært stipendiat ved Høgskolen i Oslo i fire år og samtidig undervist.

Trapper opp

Anbjørg Ohnstad får tid til både å undervise, forske og ha klienter, og hun har også nylig vikariert en periode som studieleder på bachelorutdanningen i sosialt arbeid.

Hun er 65 år, men har slett ikke trappet ned.

— Jeg har nesten trappet opp i stedet, både fordi jeg har vært studieleder og også hadde alt arbeidet og æren med å være «keynote speaker» på en internasjonal konferanse i høst.

Når hun blir 67 har hun likevel tenkt å gå av.

— Da skal jeg skrive, eller kanskje finne på noe helt annet, sier hun.