Lydighetskultur i arbeid med dagens doktorgrader

Lørdag 9. februar publiserte denne avisen et innlegg fra Jan H. Rosenvinge og Gunnar Grepperud, professorer ved UiT Norges Arktiske Universitet. I innlegget gjør forfatterne seg noen tanker om hva som kan være årsaken til forsinkelser og frafall i doktorgradsstudier.

Les også: Arbeid med doktorgrad er blitt snudd helt på hodet

Hovedfiguren i analysen er en motsetning mellom en livsverkskultur som hører tidligere tider til og en moderne årsverskstenkning som er den nye virkeligheten under statens målstyringsregime.

Ambisjoner, verdier og uvaner som hører den utdaterte livsverkskulturen til henger igjen blant noen studenter og veiledere. Det skaper motvilje og motstand mot en ytre styring av doktorgradsprosjekter som anses som nødvendig for å nå styringsmålene. Studentene kan til en viss grad unnskyldes; de blir villedet. Hvis livsverkskulturen finnes, sier forfatterne, så møter studentene denne ukulturen gjennom sine veiledere og fagmiljø.

Rosenvinge og Grepperuds beskrivelse av livsverkskulturen er ingen god vitenskapshistorisk fremstilling. Begrepets eneste funksjon i teksten er å male et dårlig bilde av en motstander i et ordskifte, for selv å kunne fremstå som i tiden, rasjonell og profesjonell. Det er et retorisk grep som vi ser oftere. Det har, for eksempel, store likhetstrekk med Pål Krafts nylige diskvalifisering, i et intervju i Rus og Samfunn, av kvalitative metoder i psykologien og generelt, som tilhørende 1950-tallet. Pål Kraft er leder for forskningsrådets programstyre i BEDREHELSE-programmet og uttalelsen skapte en bølge av debatt i blant annet Morgenbladet.

Motsetningen Rosenvinge og Grepperud trekker opp her tilhører en større, aktuell debatt om veivalget universitetene står overfor. Skal vi videreføre dreiningen mot et postakademisk Universitet AS, der forskningens nytteverdi i forhold til økonomisk verdiskapning prioriteres? Eller skal vi verne om akademias uavhengighet, frihet, perspektivmangfold og kritiske mandat? Skal et doktorgradsarbeid fortsatt være en del av et utdanningsløp der studentenes personlige og faglige utvikling, og evne til kritisk tenkning, prioriteres? Eller syns vi det er greit at doktorgradsprosjekter blir gjort om til produksjonsstillinger der studentene utfører et nedskalert og avgrenset forskningsoppdrag for Universitetet AS og der godt-nok er standarden for kvalitet?

I de årene jeg har jobbet i akademia har jeg sett en sterk inflasjon av akademiske grader. I mastergradsutdanninger er omfanget på selve avhandlingen gått ned fra 60 til 40 og til 30 studiepoeng. Arbeidet som legges ned i en doktorgradsavhandling er også blitt redusert. Det kreves færre artikler og kravet om hvor mange av disse må være publisert eller under redaksjonell fagfellevurdering er gått ned.

Kun 20 prosent av doktorgradsstudentene klarer å fullføre på effektivt 2,5-3 år. Når så få av doktorgradsstudentene klarer å levere innenfor normert tid er kanskje den normerte tiden for kort? Normen er 150 studiepoeng; det er 2,5 år (forskerårsverk). I tillegg kommer 30 studiepoeng (et halvt år) obligatoriske doktorgradskurser.

Hva kan man gjøre på så kort tid? Empirisk dataproduksjon tar sin tid. Tilegning av teori og begreper, forståelsen, utvikling av språket, med andre ord, den nødvendige modningen som forsker, tar også sin tid. Jeg kan forstå at de fleste doktorgradsstudenter ikke er ferdig etter 2,5-3 år.

Gjennomføringsgraden i norske doktorgradsutdanninger er lav. 38 prosent er ikke ferdige etter seks år. Mange av disse vil aldri fullføre. Frafallet underveis er stort. Omtrent 20 prosent får sin avhandling underkjent av kommisjonen. Dette er katastrofale tall. I internasjonal sammenheng skårer Norge dårlig. UiT topper statistikken for dårlig gjennomføringsgrad i doktorgradsutdanningen i Norge. Det er forsket lite på hvilke prosesser som ligger bak disse tallene.

Rosenvinge og Grepperud  tror de har løsningen: mer styring, kontroll og disiplinering av både studenter og veiledere. Hva er kunnskapsbasen som får dem til å tro at overstyring og detaljstyring av doktorgradsprosjekter kommer til å øke gjennomføringsgraden? Eller er intensivert styring kontraproduktivt? En del av årsaken? I lederskaps- og innovasjonslitteraturen er denne strategien død og gravlagt. Det finnes derimot et hav av erfaringer der ute blant doktorgradsstudenter som fullførte, falt fra eller fikk sin avhandling underkjent. Deres fortellinger er et rikt empirisk materiale som kan gi oss viktig kunnskap om gode og dårlige vilkår for doktorgradsarbeid, om veiledning, styring og så videre.

Rosenvinge og Grepperud stiller ingen spørsmålstegn ved den normerte tidsrammen for et doktorgradsprosjekt. Hvis ikke studentene selv og deres veiledere kan nedskalere prosjektet må det gjøres for dem, gjennom ytre styring og overvåking av arbeidsprosessen.

Det mest intense styringspresset legges til etableringsfasen av prosjektet i de første to måneder etter tiltredelse i stillingen. Det vil si at det styres mest intens i rommet mellom foreløpig opptak – som skjer ved tiltredelsen i stipendiatstillingen - og endelig opptak til doktorgradsutdanningen ved opptakskomiteen.

Styringen rettes mot utformingen av prosjektplanen. Det er ikke uvanlig at en student må gå flere runder. Avslag i opptakskomitéen har som konsekvens at stipendiatstillingen ikke videreføres. Studentene blir tvunget til å ta viktige metodologiske valg i en fase der de ikke har forutsetninger for å kunne gjøre disse valgene. Det vil si at studentene i stor grad må følge andres anbefalinger og føringer. Årsverkskulturen tvinger frem en lydighetskultur i doktorgradsarbeidet.

Rosenvinge og Grepperud antyder at en grunnleggende motvilje mot ytre styring hos livsverkskultur-veiledere fremstilles av disse som en kamp for «indre drivkraft», «akademisk frihet», «faglige særtrekk» og «vitenskapelig kvalitet». Ordene blir skrevet med anførselstegn og umiddelbar deretter betegnet som «honnørord det er vanskelig å argumentere mot».

Det burde bekymre flere enn meg at en prodekan for forskerutdanningen betegner disse ordene med hermetegn som «honnørord», som om de er tomme klisjer, i utgangspunktet positivt ladede ord som ikke lenger har et meningsbærende innhold når de brukes av livsverkskulturveiledere og –studenter.

Vil man i en årsverkstenkning gjerne være slike honnørord foruten? I så fall er Rosenvinge og Grepperud kanskje også ukomfortable med sentrale begreper i verdigrunnlaget til UiT og Helsefakultetet: «troverdighet, akademisk frihet, nærhet, kreativitet og engasjement skal prege forholdet mellom ansatte, mellom ansatte og studenter og mellom UiT og samarbeidspartnere».

Disse ordene handler om grunnleggende verdier, respekt for teoretisk og metodologisk perspektivmangfold, for forskjeller i forskningsprosessen blant ulike fagfelt, og dermed ulikheter i vurderingen av kvalitet og gjennomførbarhet - i et fakultet, som gjennom en rekke fusjonsprosesser er blitt et stort hus med mange rom, men som holder seg med én doktorgradsutdanning.

Rosenvinge og Grepperud tegner et pedagogisk fattig og uinspirerende bilde av hva det vil si å ta en doktorgrad, eller å veilede et doktorgradsprosjekt. God veiledning skal ikke defineres og måles som veilederens evne å få studenten i mål innenfor den normerte tiden av 2,5 år, ikke hvis dette går på bekostning av pedagogisk kvalitet, kreativitet, og respekt for studentens personlige og faglige utviklingsambisjoner.

Doktorgraden skal fortsette å være en viktig del i et utdanningsløp, fra første (bachelor), til andre (master) til tredje syklus (doktorgrad). Jeg er bekymret for at årsverkstenkingen forsterker de akademiske graders inflasjon ytterligere og dyrker frem en lydighetskultur i forskning.

Vi må komme de dårlige tall i gjennomføring av doktorgradsarbeid til livs og styrke veiledningskompetansen blant veiledere, ja, med frafall og underkjenning av manuskripter som høyeste prioritet. Løsningen ligger ikke i en veilederutdanning slik den blir skissert av Rosenvinge og Grepperud, som prøver å gjøre veiledere til lakeier for kongens drost.

(Bildet er hylser til doktorgradsdiplomer som deles ut ved Universitetet i Oslo. Foto: UiO)

(Interessert i flere innlegg og debatt? Sjekk ut Khrono Meninger)