Journalistbransjens «Kodak-moment»

Nyvinninger har en tendens til å komme brått på. På den måten at noe slår til mye raskere enn mange ville trodd. Dette har gjentatt seg mange ganger opp gjennom historien.

Automobilen, som raskt utkonkurrerte hestekjerrene, trass i stor skepsis hos store deler av befolkningen. Dampmotoren, og senere dieselmotoren, som utkonkurrerte seilbåtene. Mobiltelefonen, som raskt ble allemannseie, og som i stor grad har erstattet fasttelefonen.

De første datamaskinene, som raskt ble til små, mobile PC-er og som igjen ble til en kombinert mobil-og PC, som de fleste av oss går med i lommen. Internett, som også svært raskt ble en del av dagliglivet til folk, og som i stor grad har erstattet både leksikon og andre bøker.

Og så digitale kameraer, som helt har utkonkurrert de gamle kameraene med film i. Dette kom så raskt på produsentene av kamerafilm, at det har fått et eget uttrykk: et «Kodak-moment». 

Kan innføringen av de digitale avisene sies å ha vært journalistbransjens «Kodak-moment»? 

Gjennom mange generasjoner nå har papiravisen vært vanlige folks måte å kunne lese seg til de siste nyhetene, i Norge og ellers rundt om i verden. Med Internett kom muligheten til å nå ut til folk med nyheter i form av nettaviser. Og nyhetene ble enda raskere presentert og de ble enda ferskere levert til forbrukerne. 

Jeg tror mediehusene har gjort seg selv en bjørnetjeneste når det kommer til nettavisen. Når alt kan leses gratis på nett, hvorfor vil noen kjøpe? 

I Aftenpostens innlegg Nei, journalistikken er ikke iferd med å dø skrives det mye om lyspunktene ved disse skiftende tidene. Jeg tror selvfølgelig også de er mange, og er glad for støttende ord fra skribentene. Jeg tror likevel det kan bli vanskeligere enn som så. De nevner også personlighetsteknologi som en metode for å kunne skreddersy tilbud til hver enkelt leser. Men hvordan skal dette gjøres i praksis? 

Det nevnes heller ikke mye til finansiering av de nytenkende tankene, og jeg tror det er nettopp det som er selve nøkkelen til suksess her. Vi må finne en måte på å finansiere uten for mye annonser, på papir og digitalt. 

Reklameinntekter er viktige for å opprettholde et høyt nivå på det redaksjonelle stoffet. Men annonser er også farlig. 

Her er det viktig å lære litt av TV-bransjen. Reklame er nødvendig, for at produsenter skal få presentert sine siste produkter og tilbud. Men for mye reklame i et medium, vil kunne irritere både lesere og seere. Det vil kunne irritere så mye at man i stedet velger å kjøpe seg unna reklamepauser ved å betale for egne strømmetjenester, som for eksempel Nettflix og HBO. Dette er noe også avisredaksjonene må se nærmere på, særlig for sine digitale produkter.

Forbrukerne må lære seg at man må betale for nyhetene, for å unngå at man drukner i reklame. Og for å unngå at levegrunnlaget for skikkelig journalistikk blir borte.   

Ja, vi er i en nytenkende tid. Ja, motgangstider frigjør kreativ energi. Men hvis kjerneverdiene skal forbli like viktige som før, tror jeg vi må finne svaret på hvor skillet mellom redaksjonelt stoff og produktplassering går. Hvem betaler for hva?

I bunn og grunn må godt redaksjonelt arbeid koste for forbrukerne. 

Tusen takk for oppløftende ord. Jeg fortsetter selvfølgelig på studiet mot verdens mest spennende yrke. Og tøffeste.