Jeg sitter igjen med en følelse av at man bruker for mye tid på irrelevante digitale verktøy og for lite på de verktøy som vil være nyttige for forskere, studenter og arbeidslivet, skriver stipendiat ved UiT, Jonas Stein. Foto: StartupStockPhotos / Pixabay
Jeg sitter igjen med en følelse av at man bruker for mye tid på irrelevante digitale verktøy og for lite på de verktøy som vil være nyttige for forskere, studenter og arbeidslivet, skriver stipendiat ved UiT, Jonas Stein. Foto: StartupStockPhotos / Pixabay

Tenkes det feil rundt digitale verktøy i norsk akademia?

Digitalisering. Det snakkes mye om behovet for teknologer og mer tverrfaglighet. Det er også det som etterspørres av arbeidslivet og i internasjonal forskning. Kanskje kan norske universiteter tenke nytt i hvordan disse målene kan oppnås, spør stipendiat Jonas Stein.

Publisert

Alle snakker om digitalisering, men fokuserer for stor del av norsk høyere utdanning på feil type digitalisering? Selv om det gjøres mye bra på mange områder og det arrangeres store konferanser, seminarer og workshoper om temaet, sitter jeg igjen med en følelse av at man bruker for mye tid på irrelevante digitale verktøy og for lite på de verktøy som vil være nyttige for forskere, studenter og arbeidslivet.

Alt dette er selvsagt ikke gratis, men det er kanskje en kostnad som i hvert fall for de store breddeuniversitetene kombinert med statlige digitaliseringsmidler kan være verdt å ta.
Jonas Stein
Stipendiat, UiT

De siste tre årene har jeg jobbet som stipendiat ved et norsk universitet (UiT), men det siste året har vært gjesteforsker ved et australsk universitet (University of Melbourne). Det er ikke slik at det er enorme forskjeller mellom de to universitetene, selv om University of Melbourne i følge rangeringer skal være et av de 30 beste universitetene i verden. Men måten universitet, ikke nødvendigvis fakultetene, har organisert arbeidet rundt digitale verktøy er svært annerledes.

I Norge er det ofte administrasjonen som styrer arbeidet rundt digitale verktøy. Da er det ikke unaturlig at mye fokus blir på verktøy som er nyttige for dem (eksamensverktøy, undervisningsverktøy eller referanseverktøy). Verktøy som er nyttige, men ikke så fryktelig avanserte eller tidkrevende å lære seg.

I Australia har en del av arbeidet blitt organisert rundt en digital forskningsplattform som styres av forskere. I samarbeid med universitetsbiblioteket er det forskerne som bygger opp forskningsplattformen og undervisningen og workshops skjer i regi av vitenskapelige ansatte.

Gjennom mottoet «Work smarter and better, not harder» er ideen med en digital forskningsplattform å gjøre det enklere for forskere, stipendiater og studenter å ta i bruk nye digitale verktøy i sitt arbeid. Det finnes en rekke verktøy (R, Git, MatLab, LaTeX, Python) som vil gjøre forskning og studentoppgaver mye bedre, men som i liten grad tas i bruk. I hvert fall innenfor humaniora og samfunnsvitenskap som jeg kjenner best til.

Digital forskningsplattform kan organiseres ved at det jevnlig arrangeres (f.eks. månedlig) gratis introduksjonskurs på 3-4 timer, i tillegg til månedlig møteplasser for mer «advanced users». Målet må være at forskere kan møtes på tvers av disipliner/institutter/fakulteter og hjelpe hverandre i hvordan bruke digital teknologi på en smartere måte. Det arrangeres for eksempel kurs i dag også, men det viktige med digital forskningsplattform er at det skjer jevnlig. Hvilke type programmer som skal arrangeres vil være avhengig av etterspørsel i forskningsmiljøene.

I Melbourne arrangeres det årlig en «Melbourne Research Bazaar Conference» i starten av semesteret. Denne er spesielt rettet inn mot stipendiater (men er åpen for alle). Det er en blanding av små og store arrangementer over to dager. Et slikt arrangement kunne for eksempel vært et godt faglig og sosialt tilbud til stipendiater.

Alt dette er selvsagt ikke gratis, men det er kanskje en kostnad som i hvert fall for de store breddeuniversitetene kombinert med statlige digitaliseringsmidler kan være verdt å ta. Det bør være fast ansatte som kun arbeider med digital forskningsplattform eventuelt kan dette gjøres som en del av Universitetsbiblioteket.

Det aller viktigste er at hvert digitale område har sin egen fagansvarlig. Dette kan for eksempel gjøres gjennom en 20 prosent-stilling for vitenskapelige ansatte, (en II-er stilling) eventuelt kan det gjøres som en del av pliktarbeidet for stipendiater som er interessert i det.

Det snakkes mye om behovet for teknologer og mer tverrfaglighet. Det er også det som etterspørres av arbeidslivet og i internasjonal forskning. Kanskje kan norske universiteter tenke nytt i hvordan disse målene kan oppnås?