Mistro til fakta og kunnskap

Så er 2019 her med nye muligheter og nye utfordringer. En titt på listen over avholdte og kommende arrangementer i Det Norske Videnskaps-Akademi speiler tidens temaer. De store utfordringene er klima og migrasjon.

Verken klima eller migrasjon er i utgangspunktet problematisk, det er de brå endringene som skaper problemer. Endringene skyldes grunnleggende trekk ved måten menneskene utnytter og fordeler jordens ressurser på. De har potensiale til å forandre livsbetingelsene i alle deler av verden på en grunnleggende måte. Ressursene er begrenset, de må derfor utnyttes med kunnskap slik at de kan komme best mulig til nytte, uten unødvendige skadevirkninger. De må også fordeles på en måte som ikke skaper mistro og konflikt. Vi trenger med andre ord systematisk kunnskap både om natur, samfunn og om hvordan mennesker forstår, fortolker og forholder seg til omgivelsene og hverandre.

Den vestlige verden har holdt Thomas Malthus beinharde innsikt på avstand i de to århundrene som har gått siden han formulerte den. Dette har den gjort dels ved økt kunnskap om hvordan få ressursene til å strekke lengre, det vil si vitenskapelig og teknologisk utvikling, og dels ved å lukke øynene for nød og elendighet i de fattige deler av verden. Nå er ikke dette lenger mulig, og det kan se ut som om Malthus har innhentet oss.

Opplevelsen av at samfunnet står overfor eksistensielle utfordringer, som det ikke har klare svar på hvordan det skal løse, er ikke forbeholdt oss innenfor akademia. Jeg tror at denne opplevelsen, som mange har, er en viktig forklaring på den mistro til fakta og kunnskap vi ser i tiden, og som gir grobunn både for ekstremisme og populisme. Folk mister tiltroen til institusjoner, politikere og forskere som ikke lenger klarer å oppfylle de forventninger folk har.

Her har vi som akademi en særlig utfordring og ansvar. Vi må balansere mellom å få frem at den eneste veien til løsning av de utfordringene verden står overfor går gjennom forskning og systematisk kunnskap, og samtidig ikke å overselge vitenskapens muligheter og skape falske forventninger. Vitenskapen kan ikke løse de vanskene vi står overfor, men de kan ikke løses uten vitenskap.

Det ligger et særlig problem i at forskning på områder som er gjenstand for politiske kontroverser lett blir mistrodd som uttrykk for forskernes egne interesser i kampen om makt og ressurser. Både institusjonene og enkeltforskere har selvsagt interesser, og disse kan prege både formulering av problemstillinger og presentasjon av resultater. Vi må arbeide for en sterk faglig integritet og etisk bevissthet for å motvirke dette.

Etter mitt syn er det i tillegg uheldig med en utvikling som gjør institusjonene til mer markedslignende aktører, da dette bygger kortsiktige egeninteresser inn i forskningens ryggrad. Dette kan på sikt forsterke mistillit til vitenskapen som noe forskere driver med av egeninteresse. Dette er en viktig grunn til at jeg personlig har engasjert meg sterkt det siste året både i spørsmålet om organiseringen av universitetene og i systemer for publisering av forskningsartikler.

Jeg gleder meg til å ta fatt på oppgaven som preses, og er respektfull og takknemlig for den tilliten som Akademiet har vist meg. Jeg skal gjøre mitt beste i denne viktige rollen for at 2019 skal bli et godt år både for Akademiet og vitenskapen i Norge. Jeg ønsker alle medlemmer og venner av vitenskapen et godt nytt år!