Lancet-redaktøren om pandemien

«Den største politiske svikten i vestlige demokratier siden andre verdenskrig»

Lancet-redaktør Richard Horton er nådeløs i kritikken av politisk svikt i møte med pandemien. Han advarer mot å tro at alt kan bli som før covid-19.

— En gang i oktober vil det være én million døde av denne sykdommen, mange av dødsfallene kunne ha vært unngått, sier Richard Horton.
— En gang i oktober vil det være én million døde av denne sykdommen, mange av dødsfallene kunne ha vært unngått, sier Richard Horton.
Publisert

Brussel (Khrono): — Før første februar visste verden om denne trusselen, likevel kastet mer eller mindre alle land i verden bort fire til seks uker da de burde ha svart på trusselen. Hovedansvaret for en regjering er å beskytte innbyggernes helse og velvære, her har de fleste land åpenbart feilet. Dette er en forsømmelse.

Ordene kommer fra Richard Horton. Lege og sjefredaktør for det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet. Halvt norsk, æresprofessor ved Universitetet i Oslo og æresdoktor ved UiT — Norges arktiske universitet. Blant annet.

I juni serverte Horton en knyttneve av en bok om den globale pandemien verden fortsatt står midt i, med tittelen The COVID-19 Catastrophe: What's Gone Wrong and How to Stop It Happening Again.

Horton svinger pisken over både forskere og politikere, ikke minst sistnevnte gruppe. Hvert eneste dødsfall under pandemien er beviser på «en systematisk forsømmelse fra politiske myndigheter», slår han fast et sted før han i neste øyeblikk slår fast at «tapte muligheter og forferdelige feilvurderinger førte til titusener av dødsfall som kunne ha vært unngått».

Mener det sviktet hos forskere og politikere

Det er her vi starter når vi «møter» Horton til et intervju om boka og pandemien, ikke fysisk, men over Zoom, som et tegn i tida.

Horton beskriver hvordan Lancet i siste uka av januar publiserte fem artikler som beskrev trusselen verden sto overfor, 31. januar publiserte de en artikkel som eksplisitt advarte verden mot trusselen om en global pandemi.

Så går han over til å beskrive det han mener var en forsømmelse fra politiske myndigheter.

— Du kaller det «den største politiske svikten i vestlige demokratier siden andre verdenskrig».

— Det er det så absolutt. En gang i oktober vil det være én million døde av denne sykdommen, mange av dødsfallene kunne ha vært unngått.

— Så hvordan kunne det skje? Du skriver selv at du ikke er på jakt etter å dele ut skyld.

— Jeg vil ikke legge skylden på enkeltpersoner, det var flere systemsvikter. Det sviktet mellom forskersamfunnet og politikerne, det sviktet innad i forskersamfunnet. Ja, det var suksesser, men vi må også være ærlige om hvor det sviktet, også i politikken og de politiske prosessene.

Million-dollar-spørsmålet

Politikerne undervurderte faren, mener han. Så hvordan kunne det skje?

— Hvorfor tok de ikke informasjonen som kom fra Kina, og senere fra Italia, mer alvorlig?

— Dét er million-dollar-spørsmålet. Her kan vi bare spekulere. Jeg tror for det første at synet i den vestlige verden var at den største pandemifaren var influensa, vi hadde ikke regnet inn et virus som SARS som en mulig trussel. Influensa erfarer vi hvert år, vi klarer å takle det innenfor helsesystemet, selv om dødeligheten varierer fra år til år, så blir det litt grovt sagt ikke en nasjonal nødsituasjon.

Det er en annen grunn, som er mer problematisk, mener han.

Den gjentatte kritikken av Kina og Verdens Helseorganisasjon for ikke å ha gjort nok, er ekstremt feilplassert.

Richard Horton

— Jeg tror ikke at forskere og politikere tror på informasjonen som kommer fra Kina, jeg tror ikke de stolte på informasjonen. Det er en del av den geopolitiske konteksten, bakteppet er konflikten og ordkrigen mellom vesten og Kina, det fortsetter i dag med en president som kaller viruset for Kina-viruset. Dette bidrar verken til å forhindre eller takle pandemien.

Vi burde jobbe med Kina for å forstå opprinnelsen til pandemien og hvordan vi kan forebygge nye pandemier, mener Horton.

— Om du ser på de fem artiklene vi publiserte siste uka av januar, så er de fra forskere i Kina og Hongkong. Vi burde være takknemlig overfor kinesiske forskere og leger for det de gjorde på et tidlig stadium av pandemien. Den gjentatte kritikken av Kina og Verdens Helseorganisasjon (WHO) for ikke å ha gjort nok, er ekstremt feilplassert. Fakta forteller oss det motsatte, at Kina faktisk svarte raskt og WHO svarte raskere enn de noen gang har gjort overfor en pandemitrussel. Det var raskere enn de svarte på Ebola, raskere enn de svarte på SARS tilbake i 2002-03. Ansvaret ligger ikke på Kina eller WHO, ansvaret for mange av de unngåelige dødsfallene, ligger dessverre på regjeringer i land som er hardest rammet.

— De gjorde en ganske imponerende jobb

— Du skriver at å skylde på Kina og WHO er en omskriving av historien om covid-19 og en minimering av svikten hos vestlige land. Har det endret seg noe siden du skrev boka?

— Nei, jeg vil fortsatt si at det jeg skrev er sant. Jeg har snakket med kinesiske kolleger i Beijing og med folk på Beijing-kontoret til WHO for å forsøke å forstå hva som skjedde i desember og januar, og fra min kontekst tror jeg vurderingen i boka stemmer. Legene og forskerne som forsøkte å forstå hva som skjedde i Wuhan i desember, visste at dette var alvorlig og det var ikke spørsmål om ikke å dele denne informasjonen med myndighetene i Beijing. Jeg har ikke funnet noe bevis på at leger og forskere skal ha forsøkt å dekke over noe.

På politisk nivå i Beijing tror han det var en reell frykt knyttet til hva de skulle gjøre.

— Jeg kan forstå det, og det er derfor jeg gir så mye plass til SARS-utbruddet i 2002-03, som var et øyeblikk av nasjonal ydmykelse for Kina, fordi de var blitt tatt i en bevisst løgn. Å ydmyke kineserne offentlig på den måten er nesten det verste du kan gjøre. De ville ikke ha en gjentakelse av den situasjonen.

Horton viser til at den første pasienten som ble innlagt på sykehus, som er dokumentert, var første desember.

— Når pasienter først blir lagt inn med en ny sykdom kjemper du med å forstå hva som skjer. Dette skjedde i desember, tjenestemenn fra Beijing reiste til Wuhan for å granske hva som skjedde og innen slutten av desember var de overbevist om at det var et problem, et svært alvorlig utbrudd. Da varslet de WHO. Om vi noen gang får se detaljene, vil vi kanskje se at en kunne ha kuttet en uke eller noen dager av denne måneden, men i kinesisk kontekst og med tanke på historien til SARS i Kina, mener jeg de gjorde en ganske imponerende jobb. WHO handlet så snart de ble klar over det.

— Forbrytelse mot menneskeheten

— Når vi snakker om WHO: Du mener at Donald Trumps beslutning om å kutte støtten til WHO midt i en pandemi utgjorde en forbrytelse mot menneskeheten. Forklar.

— En forbrytelse mot menneskeheten er å handle vel vitende om at du skader noen. WHO eksisterer for å beskytte helsen og velværen til verdens folk. Å kutte støtten til WHO med så mye som det president Trump truer med, vil redusere WHOs evne til å beskytte helsen og velværen til verdens folk. Det er en bevisst handling fra president Trump. Når han aktivt rammer en institusjon som er der for å beskytte verdens befolkning, er det etter enhver juridisk definisjon en forbrytelse mot menneskeheten.

— Du skriver at historien om USA og covid-19 er en av de merkeligste paradoksene i denne pandemien. Det har skjedd en del siden du skrev boka, hvordan vil du beskrive situasjonen i USA nå?

— USA er den ledende vitenskapelige supermakten. Det er virkelig mystisk hvordan et land med mer fremragende forskning enn noe annet land i verden kan være i en situasjon der de får mellom 40 og 50.000 tilfeller diagnostisert hver dag.

Det er en nasjonal nødsituasjon i USA, slår han fast.

— Grunnen er dels udugelig politisk lederskap, men det er også udugelig politisk lederskap på toppen av et totalt fravær av et nasjonalt helsesystem. Det er ikke noe sterk offentlig helsesystem i USA som kunne ha svart tilfredsstillende på en pandemisk trussel, de evner ikke å implementere en skikkelig nasjonal politikk for å teste, behandle og isolere, de klarer ikke å beskytte noen av de mest sårbare gruppene.

Preget av innstrammingspolitikken

Det var ikke bare i USA helsevesenet ikke var rigget for å møte pandemien, mener han. Horton mener mangelen på politisk årvåkenhet i mange land ble forsterket av et tiår med innstrammingspolitikk i kjølvannet av finanskrisen i 2007-08. Han beskriver hvordan helsesektoren ble offer for kutt i sosiale utgifter.

— Ta Storbritannia, som jeg kjenner best, som eksempel. Det ble tatt flere hundre millioner, kanskje så mye som en milliard pund, ut av det offentlige helsevesenet. Vi fikk en lignende situasjon som i USA, med veldig svak kapasitet i det offentlige helsevesenet.

Ifølge Horton hadde ikke landet en infrastruktur som gjorde at lokale helsemyndigheter kunne takle det nye viruset på en god måte, enten det var snakk om å sikre beskyttelsesutstyr eller systemer for å teste, behandle og isolere.

Mener vi ikke kan gå tilbake

— Til noe annet. Denne pandemien har endret livene våre, noe du også beskriver inngående i boka. Du skriver også at vi aldri kan gå tilbake. Så hvordan vil pandemien endre livene våre og hvordan vi ser på hverandre?

— Pandemien har holdt opp et speil for samfunnet, vi har sett inn i dette speilet og sett ting vi visste var der fra før, men vi har ikke vært nødt til å se så direkte på dem. Dette viruset har blottlagt ulikheter i samfunnet, det har vist oss at ulikhet dreper. Det viste oss hvem som er sårbare i samfunnet vårt. Gamle er spesielt sårbare. Barn, som trenger å gå på skolen og ikke kunne gjøre det, er sårbare. Svarte, asiater, etniske minoriteter, har vært eksepsjonelt sårbare. Folk med kroniske sykdommer har vært sårbare. Og kvinner som har vært hjemme og i situasjoner der de risikerer vold, er sårbare.

Horton peker også på en annen gruppe, de som har stått i førstelinjen i kampen mot pandemien.

— Vi to har kunnet være hjemme og gjøre jobbene våre, men det er folk som har vært nødt til å gå ut nesten hver dag, sette seg selv i fare, sørge for at sykehusene og skolene fungerer, sikre at mat leveres til supermarkedene. Vi har sett et annet samfunn, folk som vanligvis er i utkanten er blitt satt i sentrum. Det er en veldig viktig lærdom.

I boka snakker Lancet-redaktøren om en moralsk provokasjon.

— Spørsmålet vi må stille oss selv er «hva skylder vi hverandre?». Jeg, og alle andre som har sittet hjemme disse månedene, skylder mye til de som driver sykehusene, skolene, matvaresystemet og så videre. Som samfunn må vi tenke på hva dette betyr framover, for vi kan ikke gå tilbake til normalen, vi burde ikke snakke om å gå tilbake til tida før covid-19. Disse gruppene må stå mer i sentrum for tenkingen vår om samfunnet. Så er spørsmålet om vi har politiske ledere med innsikt og mot til å kunne gjøre det.

Ble tvunget til å trekke tilbake artikkel

Omtrent samtidig med at Horton lanserte boka om covid-19 fikk han som redaktør en skandale i fanget som skapte overskrifter over hele verden. De hadde trykt en artikkel om effektene av malariamedisinen hydroksyklorokin. Etter avsløringer om mulig fusk i datamaterialet ble artikkelen trukket tilbake av Lancet.

Les mer om skandalen som førte til at Lance trakk omstridt artikkel: Frykter forskningsfusk bak omfattende covid-19-studie

Hvordan kunne dette skje? I et tidsskrift som Lancet? Hvorfor ble det ikke oppdaget?

— Hele prosessen rundt forskning og publisering er avhengig av tillit. Om du sender inn en artikkel til meg stoler jeg på at du forteller meg sannheten. Jeg starter ikke med å si at «jeg tror du lyver til meg, og fordi jeg tror du lyver til meg vil jeg komme til laboratoriet ditt eller klinikken din og sjekke alle dataene for å sikre at det er sant». Jeg gjør ikke det. Det jeg gjør er å si «takk for at du sendte inn artikkelen, jeg tar den i tillit, jeg vil tro deg, men jeg vil sende den til fagfellevurdering og forhandle om publiseringen av artikkelen».

Jeg er redd vitenskap ikke skiller seg fra resten av verden, også i forskningen er det dårlige folk som begår forbrytelser.

Richard Horton

Det var det de gjorde med denne artikkelen, legger han til, de mottok den, mente det var et interessant spørsmål, sendte denne til fagfellevurdering, stolte på forfatterne og publiserte. Da det ble stilt spørsmål ved datagrunnlaget og krav om at dataene skulle deles med det internasjonale samfunnet nektet de som sto bak.

— Lærdommen jeg trekker fra dette er at det finnes dårlige folk i verden som kan begå forbrytelser og jeg er redd vitenskap ikke skiller seg fra resten av verden, også i forskningen er det dårlige folk som begår forbrytelser. I dette spesielle tilfellet var det en person som det ser ut til at fabrikkerte data.

Historien er brukt som eksempel på hvordan det er et voldsomt press under pandemien for å få ut informasjon raskt. Horton vedgår at man i en slik situasjon vil få ut ting raskt, men han avviser at det er forklaringen i denne saken.

— Fra her jeg sitter vet jeg at vi er eksepsjonelt nøye med fagfellevurdering. Vi kan ha gått raskere fram med artikler som har syntes spesielt viktige eller relevante, men vi har ikke tatt noen snarveier i prosessen med fagfellevurdering, vi har bare vært mer effektive i hvordan vi jobber med og prioriterer artikler. Ja, du vil være rask, men du vil også være forsiktig, og det mener jeg vi har vært. I den bestemte saken hadde vi dessverre å gjøre med noen som løy.

Ser muligheter etter pandemien

Horton forteller at han ble sint over det han beskriver som gapet mellom det de publiserte av forskning rundt det nye koronaviruset og mangelen på handling. Horton mener likevel at det er lyspunkter, at det ligger muligheter i kjølvannet av pandemien.

— Ta det jeg sa rundt dette med moralsk provokasjon. Vi har en mulighet til å skrive en annen historie for samfunnene våre. Som jeg sa vet vi hvem som er sårbare, vi må sette dem i sentrum for visjonen vår om samfunnet.

Horton peker tilbake på de siste tiårene.

— De siste førti årene har vi basert samfunnene våre i vesten på denne ideen om nyliberalismen, en intens avhengighet av markedet, som løsning på problemene våre. Markedet er en kraftfull og positiv kraft for tildeling av knappe ressurser, men covid-19 har vist oss viktigheten av staten. Det er statene som har holdt samfunnene våre intakt, det er de som har sørget for å beskytte jobber, støtte helsevesenet, holde skolene i gang, sikre at det ble distribuert mat, uten statene ville ikke noe av dette ha skjedd.

Betydningen av staten har vært undervurdert de siste førti årene, det er trukket feil lærdom fra kommunismens feil, sier han.

— I denne pandemien har vi sett at stater er avgjørende for å beskytte friheten og livene våre. Vi trenger stater som som ikke er basert på nådeløs effektivitet, men på generøsitet, som gjør institusjonene rustet til å takle sjokk som denne pandemien.

— Er det noe du faktisk tror vil skje, eller er det et optimistisk ønske?

— Jeg tror det kan skje, det er en mulighet, men om du spør meg om det kommer til å skje er svaret at det er i våre hender. Det er i hendene på de av oss som har mulighet til å stemme på politikere som tilbyr en slik visjon. Det er kanskje ikke trolig, men det kan skje om vi vil det.

Men når er vi ferdige med covid-19?

— Et siste spørsmål: Når ser vi slutten på pandemien?

— Vel, vi må forhandle om en fredfull sameksistens med dette viruset, for viruset forsvinner ikke. SARS-utbruddet i 2002-03 kom på slutten av 2002, innen midten av 2003 var det borte. Det skjer ikke denne gangen, viruset kommer ikke til å forsvinne halvveis ut i neste år.

Vi må lære oss å leve med det, sier Horton, og advarer mot å tro på vaksine som en «magic bullet».

— En vaksine er viktig, men den vil ikke eliminere viruset. Noe av det vi har lært om personlig hygiene, om å bruke munnbind og å holde avstand er lærdommer som kommer til å være med oss i lang tid. Jeg tror dessverre ikke politikerne våre fullt ut forstår omfanget av endringene i samfunnene våre.

— Vi lever i en annen æra nå, det er annerledes enn tidlig i januar, det er en annen verden, sier han.