Høgskulen på Vestlandet er en av de nyfusjonerte, her fra campus Kronstad ved gamle Høgskolen i Bergen. Foto: Ingvild Festervoll Melien

Strukturreformen - mye arbeid gjenstår

Det er mange meldinger om positive resultater fra institusjoner som har fusjonert, men også mange utfordringer, skriver forskerne Trude Røsdal og Nicoline Frølich ved NIFU.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

På kort tid og i etterkant av Strukturmeldingen har det norske landskapet for høyere utdanning endret seg radikalt: 33 statlige institusjoner er blitt til 21. Det er mange meldinger om positive resultater fra institusjoner som har fusjonert, men også mange utfordringer

Det er behov for mer kunnskap og forskning på konsekvensene og gjennomføringen av fusjonene før vi kan konkludere med om reformens mål nås – bedre kvalitet i utdanning og forskning, og tydeligere institusjonsprofiler.

Fra internasjonal forskning vet vi en god del om generelle utfordringer i forkant av at selve fusjonen er vedtatt:

Frivillige fusjoner er enklere å få gjennomført enn en fusjon som skjer under tvang. Fusjoner mellom en stor og en mindre institusjon er enklere å gjennomføre enn en fusjon mellom to institusjoner av lik størrelse. Det er enklere å gjennomføre en fusjon mellom to partnere enn mellom tre eller flere.

Fusjoner mellom institusjoner med lik institusjonsstatus er enklere å gjennomføre enn fusjoner mellom institusjoner med ulik status. Og det er enklere å gjennomfør fusjoner mellom institusjoner hvor utdanningene er komplementære i motsetning til der hvor utdanningene er like.

På kort tid og i etterkant av Struktur-meldingen har det norske landskapet for høyere utdanning endret seg radikalt: 33 statlige institusjoner er blitt til 21. Det er mange meldinger om positive resultater fra institusjoner som har fusjonert, men også mange
utfordringer.

Trude Røsdal og Nicoline Frølich, NIFU

Fra internasjonal forskning har vi også kunnskap om generelle erfaringer fra fusjoner i høyere utdanning. Men hver fusjon er ulik og må vurderes i lys av det enkelte læresteds historie, ressurser og forutsetninger for å realisere målsettingene med fusjonen. 

Spørsmålene om kvaliteten blir bedre, om effektiviteten øker, om fragmenteringen blir mindre, hvordan fusjonene virker inn på studentrekrutteringen, hvilke styringsutfordringer som oppstår og hvordan forholdet mellom sentrum og periferi utvikler seg i de nyfusjonerte enhetene er langt mindre belyst i forskningen.

Det skyldes også at kostnadene oppstår umiddelbart, mens de fleste gevinstene tar flere år å realisere. Ikke minst skaper integreringen av fag, disipliner og profesjoner internt i de fusjonerte enhetene en lang rekke praktiske utfordringer:

Hva gjør man når disiplinfagene føler seg overkjørt av profesjonsfagene, et lite studiested mister fakultetsstatusen, eller når endringer i fakultetsstruktur medfører tap av faglig autonomi? Hva skjer når man har like utdanninger på to ulike studiesteder og det viser seg at en av dem har mye bedre kvalitet?

Hva gjør man når den administrative staben er alt for stor etter fusjonen? Hva skjer når man har seks ulike utdanninger innen samme fagområde på seks forskjellige steder - og er pålagt både å lage robuste miljøer og opprettholde utdanningstilbudene regionalt?

Når det oppstår uenighet om fordeling av forskningstid til ansatte og de fusjonerte partene har ulik praksis hvor den ene parten har en langt dyrere ordning? Når man slår sammen institusjoner med svært ulike utdanninger og likevel skal spisse profilen? Når man bruker store ressurser på fusjonsarbeidet men likevel skal produsere mer og bedre forskning, utdanning og formidling?

Foreløpig er det i hovedsak ledere, ansatte og studentene ved institusjonene som gjør seg erfaringene og må finne løsningene på utfordringene som oppstår etter at fusjonene er vedtatt og i selve iverksettingen.

Men vi trenger å vite mer. Vi trenger å systematisere kunnskapen og erfaringene disse institusjonene har gjort. Vi trenger det for å forstå disse institusjonenes dynamikk, slik at integreringen kanskje kan bli mer effektiv og mindre utfordrende og målsettingen med fusjonene realiseres raskere.

I påvente av Kunnskapsdepartementets evaluering av strukturreformen er det viktig at debattene ved den enkelte institusjon om både utfordringer og gevinster også løftes over i det offentlige rom. Hvilke erfaringer har rektorer og ansatte og hva tror politikerne, arbeidslivet og forskerne? Kommende uke vil effekter og utfordringer ved fusjonene bli diskutert i to ulike seminarer organisert av Senter for profesjonsstudier ved HiOA og av NIFU. Det er en offentlig samtale det er behov for i en tid med store omveltninger i universitets- og høgskolesektoren.

Seminarene: 29. mai: Fusjoner i høyere utdanning – på bekostning av distriktene? 31. mai: Fusjoner i høyere utdanning: Hvilke utfordringer blir løst, og hvilke nye oppstår?

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS