Sosiologisk fantasi

Publisert - Sist oppdatert
Det arrangeres foredrag om den franske sosiologen Emile Durkheim på HiOA. Foto: Ukjent

Det arrangeres foredrag om den franske sosiologen Emile Durkheim på HiOA. Foto: Ukjent

Landets sosiologer markerer 100 års dagen for Émile Durkheims død. Han er kanskje mest kjent for å ha vist at selvmordsrisikoen er større blant protestanter enn blant katolikker, men det handler om mer enn som så, skriver Arve Hjelseth fra NTNU i denne kommentaren.

15. november er det 100 år siden den franske sosiologen Émile Durkheim døde, 59 år gammel. Å markere årsdager for dødsfall kaller vi kanskje ikke «jubileum», slik vi gjør når vi markerer fødselsdager, men ikke desto mindre er det en dag som markeres, i Norge med et seminar ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Durkheim var en samtidig av tre andre store europeiske sosiologer, Ferdinand Tönnies (1855-1936), Georg Simmel (1858-1918) og Max Weber (1864-1920). Tre av dem døde altså under eller like etter andre verdenskrig. Tönnies rakk, trolig mye mot sin vilje, å oppleve nazistenes maktovertakelse i Tyskland, noe som førte til at han nokså umiddelbart ble avskjediget uten pensjon.

Mer informasjon om seminaret finner du her.

De klassiske sosiologene hadde sine modningsår i den i datidens målestokk nokså lange fredstiden frem til 1914. Det var i kolonialismens og ikke minst industrialismens tid. Det var dermed også en tid med omfattende sosial endring. Det var blant de viktigste temaene de klassiske sosiologene befattet seg med. Noe forenklet kan man si at sosiologien som fag vokste frem nettopp som refleksjon over disse endringsprosessene: Sekularisering, industrialisering, en mer rasjonell kapitalisme, økt geografisk mobilitet og urbanisering.

For de øvre samfunnssjikt var det en optimistisk tid. Det var en utbredt oppfatning at moderniteten var i ferd med å bringe vår del av verden opp på et høyere sivilisasjonsnivå. Man så de første spirene til en konsumkultur som også omfattet en større del av befolkningen enn bare elitene.

For andre, som meg, er sosiologiens fokus på klassikere en styrke, fordi samfunns-
vitenskapen også har en idéhistorisk dimensjon. I tillegg til at altså flest mulig bør unne seg å lese klassikerne.

Arve Hjelseth
Førsteamanuensis, NTNU og spaltist i Dagbladet og Panorama

Stefan Zweig skriver i Verden av i går at «aldri hadde jeg elsket vår gamle jord mer enn i disse årene før den første verdenskrig, aldri har jeg håpet mer på et enig Europa, aldri trodd mer på dets fremtid enn i denne tiden da vi mente vi så en ny morgenrøde. I virkeligheten var det bare lysskjæret fra verdensbrannen som nærmet seg» (s. 151).

Slik uttrykker man i ettertankens bitre lys (Zweig skrev dette etter utbruddet av 2. verdenskrig). Men det var virkelig en optimistisk tid, eller man nektet å tyde tegnene slik de forelå. De olympiske leker i Stockholm i 1912, bare to år før katastrofen, er blitt kjent som Solskensolympiaden. På samme måte er det med Florian Illies’ roman Århundrets sommer, om 1913. Tvetydigheten preger hver side av romanen, alt er mulig for de historiske hovedpersonene (vi møter blant mange andre Kafka, Freud, Coco Chanel, Hitler, Stalin og Musil), samtidig som stadig mer peker i retning av det borgerlige samfunns sammenbrudd.

Det som kjennetegnet de klassiske sosiologene var forsøket på å gripe nettopp tvetydighetene ved det moderne gjennombruddet, det som ledet til framgang, men samtidig truet med sosial oppløsning, det som ga en voldsom giv til nye og mer effektive organisasjonsformer, men som i sin tur truet med å ende i byråkratiets jernbur, som Max Weber skal ha formulert det. Ved siden av Weber var Durkheim den som på den mest interessante måten grep fatt i dette, gjennom en sosiologi som viste hvordan menneskelig samkvem – og mangel på sådan – alltid formes av samfunnet og dets utviklingsnivå.

Som de fleste av de klassiske sosiologene slapp Durkheim å spesialisere seg på et snevert felt for å henge med i det som senere er blitt kjent som forskningsfronten. Han interesserte seg for stort sett alt, selv om noen av hans bidrag er mer kjent enn andre. Jeg skal kort komme tilbake til Durkheims virkningshistorie mot slutten, men først og fremst skal jeg prøve å formidle erfaringen av å lese Durkheim som ung student.

Jeg leste en forkortet versjon av Durkheims studie Selvmordet i løpet av en dag eller to rett før jul i 1987 (jeg vet dette fordi jeg husker hvor jeg satt da jeg leste den). Den var på pensum på grunnfaget i sosiologi, så det var vel anvendt tid på flere måter. Durkheim er kanskje mest kjent for å ha vist at selvmordsrisikoen er større blant protestanter enn blant katolikker, men boka er langt rikere enn dette.

Ved siden av å lære mye om tolkning av relativt enkle statistiske analyser, var det dristigheten i selve prosjektet som slo meg mest. Durkheim insisterte på at samfunnslivet var et eget studieobjekt, med sine egne særegne mønstre og mekanismer. Etter hvert dro han nok dette litt langt, vi diskuterte for eksempel i min studietid ofte hva Durkheim mente med at det eksisterte en kollektiv bevissthet, som visstnok var noe annet og mer enn hvert enkelt samfunnsmedlems individuelle bevissthet. Det er jo mildt sagt vanskelig å tenke fram, og vi var nok litt for beskjedne til å insistere på at det var hensiktsmessig å begi seg ut på slike spekulasjoner. Men uansett om man ikke aksepterer dette, viser Durkheim, både i Selvmordet og i andre studier, hvordan et sosiologisk perspektiv beriker vårt blikk på verden. Ikke som det eneste blikket, men som ett av dem.

Å studere selvmord, denne kanskje mest asosiale av alle handlinger, kan naturligvis virke merkelig. Men poenget for Durkheim var hvordan selv dette, i hvert fall delvis, er sosialt forankret. I kapitlet om det anomiske selvmord observerer Durkheim først noe som er allment kjent: Økonomiske kriser fører til en økning i selvmordshyppigheten. Men så peker han på at det samme faktisk er tilfelle også hvis det skjer raske endringer som fører til økt velstand, for det forstyrrer den kollektive balansen, skriver han. Det svekker de institusjonelle og moralske impulser som setter grenser for våre psykologiske behov. Det må, skriver Durkheim, finnes en regulerende kraft som spiller samme rolle for de psykiske behovene som organismen gjør for de fysiske.

Slike perler av noen observasjoner og dristige tolkninger finnes overalt i boka. Alle empiriske påstander har ikke stått seg like godt for ettertiden, men det er underordnet. Det er den sosiologiske fantasien som preger studien som er lærerik og som fortsatt inspirerer de som kommer til sosiologien.

Durkheim er i de fleste innføringsbøker ett av utgangspunktene for den funksjonalistiske og integrasjonsteoretiske tradisjonen i sosiologien. Han var moderasjonens talsmann; viktigere enn raske eller revolusjonære endringer som teoretisk kunne gi et mer rettferdig samfunn, var det at samfunnet fungerte. Hans studier av religionen er også fortsatt en viktig referanse. En interaksjonistisk tenker som Erving Goffman hentet også mye inspirasjon fra Durkheim. Med andre ord treffer man på ham i mange grener av sosiologi og samfunnsvitenskap.

I tillegg viser sosiologien fortsatt større interesse for sine klassikere enn mange andre samfunnsfag. For noen er det en svakhet, fordi det utfordrer tanken om vitenskap som en kumulativ virksomhet, der vi når stadig høyere erkjennelsesnivå ved å bygge videre på den kunnskap som til enhver tid er mest oppdatert, men som deretter kan forlates. For andre, som meg, er det en styrke, fordi samfunnsvitenskapen også har en idéhistorisk dimensjon. I tillegg til at altså flest mulig bør unne seg å lese klassikerne.

Innlegget er først publisert i Panorama.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Studenter som skal på utveksling, praksis og feltarbeid i utlandet – spesielt til utviklingsland – bør lære om gode prinsipper og verktøy for etisk bruk av sosiale medier.

Trakassering. Rektor på Universitet i Oslo, Svein Stølen forteller at han er rystet i kropp og sjel av det omfanget av seksuell trakassering som nå avdekkes.