Mer konkurranse er ikke alltid løsningen

Den som kan svare kort på hva som skal til for å heve kvaliteten i høyere utdanning, har neppe tatt inn over seg hvor bredt og sammensatt samfunnsoppdrag utdanningssektoren har.

For hva er viktigst; å sørge for at det utdannes dyktige sykepleiere og barnehagelærere til alle deler av landet, eller at Norge har verdensledende forskningsmiljøer?

Jeg håper ingen vil gi et bastant svar på det spørsmålet.

Vi trenger profesjonsutdanninger av høy kvalitet som dekker kompetansebehovet i samfunnet, og vi trenger fremragende forskningsmiljøer som bidrar med ny kunnskap for å løse nye utfordringer og problemer i et samfunn preget av raske endringer og økt internasjonal konkurranse.

Likevel er det mulig å si noe generelt om hva som må være på plass for å oppnå kvalitet i høyere utdanning. Det må selvfølgelig være et mål at den enkelte student skal oppnå personlig utvikling og best mulig læringsresultater, og det må være et mål at studentene møter relevante utfordringer som forbereder dem til både yrkesliv og samfunnsdeltakelse. Det er viktig at studentene har rammevilkår som gjør det mulig å konsentrere seg om og prioritere studiene, og at flest mulig fullfører.

Jeg mener det har blitt tatt gode grep de siste årene for å heve kvaliteten i norsk høyere utdanning. Strukturreformen var nødvendig for å skape større og mer solide fagmiljøer, og for å unngå for stor fragmentering. Reformen har også bidratt til at studiesteder som sto i fare for å bli lagt ned, nå kan drives videre som en del av større institusjoner. Det svarer godt på målsettingen om å ha gode studietilbud over hele landet.

Stortinget har vedtatt den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som både forplikter oss i fremtidige budsjetter, og som innebærer en strategisk prioritering av hovedsatsingsområder. Vi må satse på de områdene der Norge allerede har en solid posisjon internasjonalt, og de områdene som er nødvendig for å løse aktuelle utfordringer i samfunnet.

Vi har også gjort endringer i finansieringssystemet som skal stimulere til økt internasjonalt samarbeid, styrket samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, næringsliv og offentlig sektor, og som skal stimulere institusjonene til å legge til rette for økt gjennomføringsgrad. 

Før sommeren behandlet Stortinget også meldingen om utdanningskvalitet. Stortinget vedtok blant annet å innføre krav om pedagogisk basiskompetanse ved ansettelser i alle faglige stillinger, og at det skal innføres et meritteringssystem som kan bidra til at god undervisning blir verdsatt.

Jeg tror dette vil bidra til at det gir like høy status å være en god underviser som å være en god forsker. Kanskje vi snart kan slippe å høre ansatte i universitets- og høgskolesektoren snakke om at de har «undervisningsplikt» og «forskningsfri».

Utdanning og forskning er likestilte samfunnsoppdrag for UH-sektoren, og dette må underbygges politisk.

Partiene på høyresiden har en urokkelig tro på at økt konkurranse er det som skal til for å heve kvaliteten i høyere utdanning. Konkurranse kan være positivt, og dagens finansieringssystem for UH-sektoren inneholder tydelige konkurranseelementer, men jeg tror ikke mer konkurranse alltid er løsningen.

Tvert i mot kan vi risikere at de som allerede er gode styrkes ytterligere, mens de som virkelig trenger et løft, kommer dårligere ut enn i dag. Det er feil politikk, når målet er utdanning av høy kvalitet i hele landet. For å nå dette målet, er det behov for politikere som også er villige til å foreta strategiske prioriteringer.

Til slutt vil jeg nevne behovet for en fornuftig arbeidsdeling i sektoren. Hvis alle utdanningsinstitusjoner har som mål å bli mest mulig lik UiO eller NTNU, vil det neppe gi økt kvalitet. De ulike institusjonene ivaretar ulike deler av sektorens samlede samfunnsoppdrag. Derfor er utviklingsavtaler en god ide. Dette kan gi institusjonene både en mulighet og en forpliktelse til å bygge videre på og utvikle sin særegne profil, og på den måten bidra til å ivareta den nødvendige helheten i sektoren.