Kan ikke alle være fremragende?

Statssekretær Bjørn Haugstad påstår nylig i Khrono at det ikke er mulig for alle å være fremragende. Rent logisk, så har han rett kun hvis målestokken er andre. Hvis karakteren «A» er et tegn på fremragende prestasjon, og hvis dette forstås som «fremragende i forhold til andre» så sier det seg selv at en kan være fremragende kun hvis en annen ikke er det.

Men det finnes en annen like logisk tolkning, som jeg vil tro at norske studenter er opptatt av å understreke i sine samtaler med statssekretæren og øvrige aktører i karaktersettingsprosesser. Hvis man er vurdert etter kriterier om hva man har oppnådd, og hvis «fremragende» da forståes som «tilfredsstiller krav om stor grad av selvstendighet» (fra kvalitetsbeskrivelse om en «A»), så er det fullt mulig at alle i en gruppe presterer på fremragende nivå.

En forenklet påstand om karaktersystemer vil være at det er to mulige varianter. I ett system blir studentene vurdert mot hverandre og uansett prestasjon, får en viss prosentandel hver karakter langs hele skalaen. I et annet system blir studentene vurdert på hva de har oppnådd, og det er hypotetisk mulig å ende på en tildeling av karakterer også for store grupper som ikke følger normalkurven. Det vil si at i en gruppe, er det hypotetisk mulig at alle får «A» eller at alle får «F». 

Slik jeg leser diverse dokumenter fra Kunnskapsdepartementet, UHR og andre, er intensjonen i Norge at vi har det andre av disse variantene, det vil si at studentene er vurdert mot kvalitetskrav og ikke mot hverandre. Sånn sett så er det i motsetning til statssekretærens kommentarer ikke et mål om å få ned antallet som får A eller B, men heller å øke det.

Ifølge de nasjonale retningslinjene skal en «B» bety «meget god prestasjon» og at «kandidaten viser meget god vurderingsevne og selvstendighet». Hva er det her som gjør det hypotetisk umulig at alle får en «B»? Og vil ikke enhver lærer eller rektor være fornøyd hvis alle studentene oppnådde et slikt nivå?

Fra studentenes ståsted må det være ekstremt kjipt å høre ledere i sektoren antyde at selv om man har oppnådd en slik kompetanse, kan man ikke ha for mange som får den karakteren. Og her kommer vi bort i tvetydigheter i det norske systemet.

ECTS (European Credit Transfer and Accumulation System) er et system for oversetting av karakterer mellom forskjellige systemer i Europa. Kunnskapsdepartementet har sagt at når det norske systemet brukes korrekt vil det «ikke vil være nødvendig å oversette norske karakterer til ECTS». 

Men ECTS-systemet er av den første typen jeg nevnte. Karakterer skal være fastsatt relativt til andre studenters prestasjoner. «A» går kun til de topp 10 prosent, «B» til de neste 25 prosent, og så videre.

Veiledning fra European Commission gjør det helt eksplisitt at man skal oversette karakterer gitt i forhold til relativ oppnåelse, ikke etter kvalitetsbeskrivelser.

Og hvor er vi da? Vi har i Norge et system som skal vurdere studenter etter kvalitetskriterier, ikke i forhold til andre. Men samtidig påstår vi at det ikke er nødvendig å oversette til ECTS, hvilket betyr at det systemet vi har er lik systemet hos ECTS, som igjen betyr at dersom det norske systemet fungerer som intendert, så skal man få en normalfordeling av karakterer.

Det er selvmotsigelser her. Men vi kan se på dette som en mulighet til å få en bedre forståelse for hva vi ønsker oss. Hva sier studentene? Ønsker dere å bli vurdert mot hverandre eller mot krav som er uavhengige av hvordan dine medstudenter presterer? Er det et problem hvis hele landets masterkull ett år får A, B eller C på masteroppgavene sine, eller tærer det på tilliten til systemet hvis ingen får en D? Hva sier lærerne og rektorer?

Vil man bli fornøyd dersom man så år etter år ser at gjennomsnittskarakterer gikk opp? Kunne det være et tegn på kvalitetsheving i utdanningsprogrammene? Eller er det slik at uansett kvalitet i utdanningen som gis, at maks 10 prosent skal få en «A»?

Og hva med den politiske ledelsen i sektoren? Dere har argumentert at høy strykprosent er et tegn på lav kvalitet i utdanningsprogrammer. Da forstår jeg at dere mener at bedre kvalitet gir bedre karakterer. Men gjelder det kun nederst på skalaen?

Statssekretæren løfter et viktig spørsmål. Jeg mener at hans forutsetninger ikke er de eneste som er rimelige. Men vi er alle påvirket av vår bakgrunn, og jeg kommer fra Minnesota der blant annet Lake Wobegon finnes, og der jeg utallige ganger hørte Garrison Keillor avslutte en fortelling med disse ordene:

«Well, that’s the news from Lake Wobegon, where all the women are strong, all the men are good looking, and all the children are above average.»