Å holde kjeft, en barnevernfaglig kompetanse

Taushet er en side av barnevernet som ofte er i søkelyset. Prøv å uttal «det tause barnevernet» i en eller annen sosial sammenheng, og din samtalepartner vil som oftest vite hva det handler om. Dette er nemlig en sentral bestanddel av den store fortellingen om barnevernet. Den som sier at «de som jobber der holder kjeft om hva de driver med». Bak en slik replikk ligger en frustrasjon over det noen opplever som lukkethet, liten vilje til å kommunisere utad, om å stenge ute alle andre enn de invidde.

Å holde kjeft er en kompetanse som står høyt i kurs blant barnevernfolk.

Men – samtidig er det slik at dette ordknappe, som vi barnevernfolk kjennes ved, også har en annen side. Ordknappheten kan altså observeres som to ganske ulike fenomener. Det ene handler om at vi kommer i kontakt med så private og personlige sider av en del folks liv at det er ganske viktig at vi holder kjeft om det. Dette står i loven. Det er forbudt for oss å snakke om det vi får vite om folk, for hadde vi gjort det, ville det ha vært svært negativt for de det gjaldt, og det ville på kort tid brutt ned hele tilliten til det arbeidet vi utfører. Dermed er det nok sånn at denne siden ved etatens ordknapphet er både forstått, og akseptert, blant de aller fleste.

Men så er det en annen type ordknapphet som kommer ganske annerledes ut. For det ser ut til at vi tar med oss denne holde-kjeft-kompetansen ut i mange av de andre samtalene om barnevern også. Man kan få inntrykk av at folk i vår bransje har bestemt seg for at «kan vi ikke snakke om det som MÅ være hemmelig, skal vi heller ikke snakke om det som KAN være åpent». Det er jo en underlig slutning, i så fall. For det er i disse samtalene vi kan fortelle folk hvem vi er, hva vi holder på med, hvilke verdier vi jobber etter og hva resultatet av arbeidet er.

Så kan man spørre seg: Skal vi ha et lukket eller et åpent barnevern? Mitt svar blir som den kloke lille bjørnens:

Ja takk, begge deler.

Vi skal verne om lukketheten, og vi skal søke åpenheten.

Men – vi må også klare å skille mellom disse to. Mellom når de skal tas i bruk. Det viktige er å finne ut hva man kan og bør kommunisere om, og hva man ikke kan og bør kommunisere om.

La oss begynne med det enkleste, taushetsplikten. Den tause siden av barnevernet er en av dets viktigste sider. Alle som har vært i kontakt med barnevernfolk - iallfall det store flertallet av barnevernfolkene som har skjønt viktigheten av taushet - vet om denne siden av saken. De har sett at når barnevernet kommer på besøk for å finne ut om de skal sette i gang en undersøkelsessak, så går de diskret fram. De ringer ikke på døra til naboen og forteller hvorfor de er der. De har ikke logo på bilen der ordet «Barnevern» lyser opp på parkeringsplassen foran alle kjøkkenvinduene. De snakker ikke om saken på foreldremøte på skolen. De skriver ikke innlegg i lokalavisen der familien blir identifisert.

Jeg våger den påstanden at norske barnevernfolk er ganske gode på å overholde taushetsplikten. Dette er en litt dristig påstand så lenge jeg ikke har undersøkt den. Men vi hører relativt sjelden om saker der barnevernansatte bryter taushetsplikten. Og det kan virke som om de gangene det skjer, handler det om å si mer enn man har lov til å si til samarbeidspartnere. For eksempel til fars fastlege, slik det skjedde i en sak som Fylkesmannen i Oslo og Akershus tok opp for en tid siden. Jeg vil ikke bagatellisere brudd på taushetsplikten, men våger altså påstanden at dette ikke utgjør et hovedproblem i norsk barnevern.

La oss derfor gå videre til den andre siden av saken.

Barnevern og taushet handler først og fremst om kontrakten mellom denne etaten og samfunnet. Ganske mange i samfunnet kritiserer barnevernet for å være mer ordknappe enn det er behov for. For å være så ordknappe at det blir problematisk. Det er som om samfunnet sier:

Vi har utstyrt oss med et barnevern, et redskap til å følge med på om barn og ungdom har det bra, og til å gjøre noe hvis de ikke har det bra, og da forlanger vi å vite hva de folkene vi har ansatt for dette arbeidet holder på med. Vi har ikke utstyrt oss med dette samfunnsredskapet for at de som jobber der skal holde på med sine egne greier, uten at vi andre vet hva som foregår.

Et slikt blikk er rimelig. Og meldingene om lukkethet i barnevernet må sees i lys av dette blikket. Det er både rett og rimelig at folk får vite hva barnevernet holder på med. Samfunnet har en tanke med å sette i verk et barnevern, og eier både barnevernet og den praksisen det utøver.

Samfunnet kan få vite om barnevernets praksis på flere måter. En er tjenestevei, gjennom rapportering via ledelsesnivåene. En annen er gjennom ulike tilsynsordninger. En tredje er gjennom at folk deler sin erfaringer med andre. En fjerde er gjennom hva pressen skriver. Det er nok særlig barnevernet i møte med pressen det tenkes på når det snakkes om lukkethet i forbindelse med barnevernet. Og det er nok mediebildet av barnevernet som har størst innflytelse på hvordan folk oppfatter barnevernet. Det vet vi fra undersøkelser som er gjort om dette.

Derfor er det spesielt viktig å se på hvordan barnevernet framstilles i pressen. Men ikke først og fremst hva pressens folk gjør i den sammenhengen, det er langt viktige å se på hva barnevernets folk gjør i møte med pressen.

Tradisjonelt har barnevernfolk en sterk tradisjon for to typer atferd i møte med pressen: Å stenge døra og si «Ingen kommentar» når journalisten banker på døra – og å forholde seg fullstendig passiv i alle andre situasjoner. Begge disse atferdene er det mulig, og nødvendig, å gjøre noe med.

6. august publiserte Anne Holt en kronikk i Dagsavisen der hun anklaget barnevernet for å kommunisere dårlig med samfunnet. Hun skrev blant annet:

«Den angrepne part lever nemlig bak lukkede dører. Vi hører knapt fra dem der de sitter gjemt bak en taushetsplikt som sikkert til tider oppleves som en byrde, men som åpenbart også har utviklet seg til å bli en kjærkommen beskyttelse. En mur mot verden der ute. Mot deg og meg, som ikke vet noe, ikke kan noe særlig, og heller ikke skal få noe forklart. Og der er vi ved hovedårsaken til den tillitskrisen norsk barnevern har latt seg skli inn i.»

Og Holt fortsetter:

«Barnevernet er nemlig elendige kommunikatorer. Gang på gang blir de gjenstand for kritikk i enkeltsaker. Av åpenbare grunner kan de ikke offentliggjøre fakta om de skjebnene de har grepet inn i. Det er likevel sterkt påfallende hvor passive de er når anledningen byr seg til å forklare hva de holder på med og hvordan de tenker».

Til slutt skriver hun:

«Det er rett og slett ikke til å leve med at vi ikke vet om barnevernet er dyktige nok i jobben sin.»

Jeg er enig i det Holt uttrykker i disse setningene. Barnevernfolk er elendige på å kommunisere om det de holder på med. Og det bidrar til at samfunnet ikke vet om det har et godt barnevern. Egentlig er det utrolig at ikke statsministeren står og hamrer på døra og krever bedre kommunikasjon med befolkningen. Vi barnevernfolk er de eneste som kan gjøre noe med dette.

Når vi snakker om et åpent versus et lukket barnevern kommer vi raskt inn på spørsmålet om hvordan man snakker om barnevern. Det er ofte interessant å snakke om hvordan. Det er som regel her man finner kjernen av det man lurer på.

Så – hvordan kan man snakke om barnevernet? På en måte som både ivaretar taushetsplikten og opplyser folk om hva man arbeider med?

Det er åpenbart at man kan snakke generelt om det. Selv om vi ikke kan kommentere enkeltsaker, kan vi kommentere og fortelle om samfunnsoppdraget, om arbeidsmåter, om hva omsorgssvikt er, om idealer for gode måter å ta vare på barn, om godt nabolagsarbeid, om hvordan voksne har en tendens til å se bort når barn lider – og en rekke andre temaer. Barnevernfolk har mye kompetanse som er spesielt interessant for samfunnet. Og jeg påstår at folk er interessert.

Men hvorfor snakker vi ikke masse om alt dette? Tenker vi at kompleksiteten er for stor til at vi kan kommunisere med samfunnet? Tenker vi at det er så mange forhold i en barnevernssak at man må ha tre-årig utdanning og helst master og dessuten årevis med praktisk kompetanse bare for å snakke om den? I så fall sier vi mellom linjene at kun de innvidde forstår hva vi holder på med. Det er en elitistisk posisjon som ikke tjener noen. Den er farlig fordi den bidrar til å fjerne barnevernet fra det store samfunnsansvaret det er å forstå og ta vare på barn.

Jeg tror vi kan snakke mer spesifikt om barnevernet også. Selvfølgelig uten å utlevere de familiene vi arbeider med. Men for eksempel ved å bruke et arbeidsredskap en del forskere bruker, nemlig vignetter. En vignett er en kort tekst (evt. bilde, film ol.) som presenterer en situasjon, noen mennesker. Forskeren kan bruke den i et intervju for å samle inn informantenes syn på akkurat den situasjonen. På tilsvarende måte kan man tenke seg at barnevernarbeidere skriver ned ulike vignetter, som de har liggende klar til den dagen journalisten ringer. Vignettene kan beskrive typiske saker, situasjoner ol. som barnevernarbeideren kommer i kontakt med. Når journalisten ringer kan man trekke dem opp av skuffen og samtalen med journalisten vil bli en helt annen. Barnevernkonsulenten i barneverntjenesten kan ha liggende en beskrivelse av dilemmaene de diskuterer når de står overfor når en akuttsak oppstår. Miljøterapeutene og institusjonslederen kan finne fram til vignetten som sier noe dilemmaene – og handlingsalternativene - når en ungdom rømmer.

Og da har jeg også pekt på en holdning og en arbeidsmåte som jeg tror det er helt nødvendig å gå inn i. Vi må bevege oss fra den passive og selvbeskyttende til den den pro-aktive og kommuniserende.

Det er ingen lettvint vei til en slik arbeidsmåte. Den handler både om å jobbe med våre egne holdninger til åpenhet, og om å trene oss i å kommunisere bedre utad. Noen kan gjøre grep lokalt og individuelt på dette. Men det må nok også en satsning til, en kommunikativ «drive», der folk får en viss opplæring og mulighet til å trene.

Jeg er overbevist om at ikke bare samfunnet vil glede seg over det dersom vi prøver oss på sånne grep. Barnevernet vil tjene på det selv også. Barnevernet har alt å vinne på å få mer oppmerksomhet, på at folk skjønner mer om hva som foregår der. På sikt vil det øke tilliten til barnevernet i befolkningen.

*

I våre dager er folk opptatt av barn og familie på en helt annen måte enn for femti år siden. Dette er blant de temaene vi snakker mer åpent om i samfunnet, vi kan lese mye om dem i aviser, og vi finner dem igjen i populærkulturen. Familie har åpnet seg som tema.

Dette er en av de store utfordringene til et barnevern som ennå ikke har foretatt den samme åpningen.

(Innlegget er en bearbeidet versjon av innledning på faglig møte 7. desember 2015 i BiA - Barnevernpedagogene i Akademikerforbundet)