HiOAs strategi er allerede halvveis avleggs

Alle vil ha strategier og planer, men mange tror at strategi handler om å lage en plan med luftige visjoner og mange mål, eller å overleve som egen institusjon.

Regjeringen skal våren 2015 legge fram en stortingsmelding om strukturen i universitets- og høyskolesektoren. Regjeringen har også oppnevnt en ekspertgruppe som skal vurdere endringer i finansieringen. I møte med nye rammevilkår er det ikke nok å bare tilpasse målene og institusjonsform. Institusjonene må også se strategiene sine i sammenheng med interne strukturer, altså organiseringen.

Strategi er et sammenhengende svar på en viktig utfordring, hevder Richard Rumelt i boka Good Strategy/Bad Strategy (2011). Gode strategier handler om kritiske forhold; tar valg; utnytter overraskelse; tar hensyn til styrke, svakhet og makt; og har en sammenhengende tiltaksplan. Dårlige strategier, derimot, har mange luftige ord, beskriver mye ønsker (mål) og lite tiltak, overser problemer og unngår viktige valg, og søker å tilfredsstille et utall av motstridende ønsker samtidig.

Universitetene og høgskolene har sikkert både gode og dårlige strategier. Den nyfusjonerte Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), for å ta et nærliggende eksempel, vedtok i 2012 en strategi for 2013–2020 om at også den ville å bli et (profesjons)universitet, og omorganiserte seg i fakulteter og institutter, på linje med mange tradisjonelle universiteter. Formålet var å heve kvaliteten på undervisningen og forskningen, få større selvstyre og bedre selvbildet og omdømmet, spesielt internasjonalt. Etter regjeringsskiftet i 2013 uttrykte imidlertid den nye regjeringen at den ikke ville åpne for flere universiteter uten en evaluering av de nye universitetene. Dermed var HiOAs strategi allerede delvis avleggs.

HiOA har allerede gjennomført et av tiltakene som Stjernø-utvalget (NOU 2008:3) foreslo, nemlig sammenslåing. Da fusjonen av HiO og HiAk ble vedtatt, ble det også bestemt at den nye organiseringens bidrag til universitetsstrategien skulle evalueres. NIFUs rapport, «HiOA underveis mot strategiske mål?», har interessante vurderinger. Nye politiske føringer, evalueringen av organiseringen og mulige endrede rammevilkår i sektoren, gir en god mulighet til å lage ny – og kanskje bedre – både strategi og struktur.

HiOA bør revurdere universitetsstrategien. Oslo-regionen, landets største utdannings- og arbeidsmarked, har allerede to universiteter (UiO og NMBU), flere vitenskapelige høyskoler (f.eks. BI) og en rekke andre høgskoler. Tre regionale høyskoler har allerede blitt nye universiteter (UiA, UiN og UiS), og flere arbeider for det samme. Det burde fortsatt kunne være plass til en god profesjonshøyskole i hovedstaden.

Høgskolenes kjerneoppgaver er god undervisning, nyttig forskning og spennende formidling. HiOAs strategi må derfor også å ta opp utfordringene med misfornøyde studenter på enkelte utdanninger, lav publiseringsaktivitet i forskningen, rekruttering av forelesere som også er gode forskere og omvendt, visse interne spenninger knyttet til for mye byråkrati, og for lite administrativ støtte på instituttnivå.

Høgskolens størrelse og kompetanse er en styrke. HiOA kan, alene eller med andre, arbeide for å oppnå faglig selvstyre til og med masternivå uten å måtte søke universitetsstatus. Dermed kunne høgskolen opprette og endre masterprogrammer slik universiteter og vitenskapelige høyskoler kan, uten å søke NOKUT om godkjenninger hver gang slik det er i dag. Departementet kunne med dette få et problem mindre å tenke på (mindre mas om universitetsstatus), og både høgskolen og NOKUT kunne frigjøre ressurser til viktigere oppgaver (mindre byråkrati). Dette er fornying, forenkling og forbedring i praksis.

Høgskolens utdanninger og fagmiljø trenger bedre synlighet. I stedet for å kopiere universitetenes tradisjonelle fakulteter og institutter, kan en heller bruke høgskolenes tradisjonelle struktur med skoler. En kan børstet støv av gamle «merkenavn» som ingeniørhøgskole, journalisthøgskole, lærerhøgskole, sykepleierhøgskole, kommunalhøyskole og sosialhøgskole, og laget noen nye. Dette er utdanninger som omverdenen har et forhold til og fortsatt behov for. Skoler, heller enn fakulteter og institutter, kan forenkle administrasjonen, gi mer faglig selvstyre, mer administrativ støtte, og bedre synligheten - for utdanningene og fagmiljøene. Dessuten vil det skille institusjonen fra mange andre universiteter og høyskoler.

Strategi i offentlig sektor handler om å øke verdiskapingen for samfunnet, ikke om institusjonens overlevelse for sin egen del eller om å bli lik alle andre. Høgskolenes valg av strategi og struktur er derfor viktig for mange, ikke bare for NOKUT og departementet.

Kronikken ble første gang publisert i Dagens Næringsliv, 30. juli 2014.