Geografi og kjærlighet styrer

Regjeringen har satt tre overordnede mål for langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. I tillegg kobles prioriteringene for forskning og høyere utdanning tettere sammen. De tre målene er:

• styrket konkurransekraft og innovasjonsevne
• løse store samfunnsutfordringer
• utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet

Regjeringen vil trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning innenfor seks langsiktige prioriteringer:

• Hav
• Klima, miljø og miljøvennlig energi
• Fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester
• Muliggjørende teknologier
• Et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv
• Verdensledende fagmiljøer

Spørsmålet blir da hvorvidt sektoren har et organisasjonsdesign som bidrar til å realisere de overordnede målsettingene. Og om de har en finansieringsmodell som stimulerer til måloppnåelse innenfor disse områdene, men det er en annen diskusjon.

Organisasjonsdesign omhandler mer enn boksene på kartet; selve strukturen. Det omhandler også rollefordeling (ansvars- og myndighetsfordeling og oppgavefordeling) samt samhandlings- og koordineringsmekanismer. Når en arbeider med å utvikle et organisasjonsdesign som skal bidra til å realisere de overordnede målsettingene, er det vanlig å starte med en analyse av dagens situasjon, både interne og eksterne forhold. Og så bruke dette som grunnlag for å se hvilke kriterier som bør legges til grunn for et framtidig organisasjonsdesign.

Den interne analysen er i dette arbeidet godt ivaretatt gjennom både de årlige tilstandsvurderingene, institusjonenes egne Rapport- og plandokumenter samt de vurderingene som alle fikk i oppdrag å gjennomføre av statsråden i fjor, og som noen av institusjonene fortsatt er i prosess på. Men hva med den eksterne analysen? Som eksempelvis konkurranseforhold nasjonalt og internasjonalt, samfunnets etterspørsel etter kunnskap og kompetanse, utvikling av ny teknologi mv. Institusjonene har i oppdrag å gi utdanning og forskning av høy kvalitet, for velferd, verdiskaping og omstilling. Spørsmålet er da hvordan vi greier å levere på samfunnsoppdraget med den strukturen sektoren har i dag.

Det er mulig Kunnskapsdepartementet parallelt med institusjonenes egne analyser, har invitert de mest sentrale aktørene i samfunns- og næringslivet til å gi sin analyse av hvorvidt sektoren har et organisasjonsdesign som bidrar til å nå kunnskapsmålene. Jeg håper det. Da har de et tilstrekkelig grunnlag for å finne hvilke kriterier som skal legges til grunn for det framtidige organisasjonsdesignet.

De satte riktignok kriterier for de analysene institusjonene skulle gjennomføre: Kvalitet, robusthet og effektivitet.

Vi tar utgangspunkt i ett av de langsiktige prioriteringene:

«Fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester».

Så er spørsmålet hva sier de interne og eksterne analysene? Og hvilke strukturelle endringsforslag foreligger?

En tidligere helsetopp har uttalt at framtidens helsearbeider er mer tverrfaglig. Både i sykehusene og i kommunene jobber leger, sykepleiere og annet helsepersonell side om side. Når vi utdanner kandidatene til disse arenaene, gis medisinerutdanningene ved de «gamle» universitetene, mens de øvrige helsefagutdanningene gis ved de nye universitetene og på høgskolene. Unntaket er i Tromsø, der disse ble samlet gjennom fusjonen mellom universitetet og høgskolen i Tromsø.

En ekstern analyse her av hva som skal til for å nå målene om bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester ville antagelig vært at disse burde samles, som i Tromsø. De interne analysene fokuserer antagelig på at en samling vil føre til dårligere rammevilkår for ansatte på de gamle universitetene, at de vil falle på de internasjonale rankingene siden høgskolene har lavere forskningsaktivitet enn universitetene osv.

Dersom en retter blikket mot de evalueringskriteriene som Kunnskapsdepartementet har satt, så ville kanskje de gamle universitetene ha sagt at kvaliteten kan bli lavere, fagmiljøene ikke mer robuste og effektiviteten? Tja.. Høgskolene ville kanskje ha svart at kvaliteten vil kunne styrkes, fagmiljøene blir mer robuste, og effektiviteten, ja den avhenger av om en greier å innføre felles administrative tjenester.  

Det samme eksempelet kunne en også ha brukt om prioriteringene «Muliggjørende teknologier» samt «Et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv». Jeg registrerer at det uttrykkes skepsis blant teknologimiljøene ved NTNU til flercampusmodellen, at den vil forringe kvaliteten. Men hva ville de eksterne analysene ha sagt oss? Er det ikke slik at også ingeniører og sivilingeniører jobber side om side i arbeidslivet og utfyller hverandre på en god måte? Og som i en mer integrert utdannings- og forskningsinstitusjon i sterkere grad kunne ha bidratt til å nå målene om et innovativt og mer omstillingsdyktig næringsliv?

Hva skjer så? Det blir samling i nord rundt Universitetet i Tromsø og i Nordland. Det innebærer at høgskolene fusjoneres inn og blir del av et universitet. Det vil kunne bidra til økt måloppnåelse. I Midt-Norge er situasjonen uklar, og NTNUs styre tar endelig stilling denne uken. Her diskuteres flere modeller, og departementet har på mange måter gitt NTNU en rolle som joker i strukturarbeidet. For hvis det ikke blir noe av flercampusmodellen, så er mye i spill igjen.

Jeg mener det i hvert fall tjener samfunnets interesser best om HiST og NTNU blir én institusjon. Da samles de helsefaglige utdanningene, lærerutdanningene, teknologiutdanningene osv. i midt. I vest er bildet uavklart, kan hende samles høgskolene i en stor profesjonshøgskole/universitet. Spørsmålet er da i hvilken grad dette vil bidra til å realisere de nasjonale målsettingene?

Og på Østlandet, hva skjer her? Svært uavklart. Noen institusjoner har gått «under radaren» som de selv sier, og har ikke blitt tvunget til å gjøre noen vurderinger. Ut i fra samfunnets interesser burde UiO og HiOA fusjonert. Det ville ha blitt et kraftsenter både i nasjonal og internasjonal målestokk. Alternativt kan en se for seg et stort profesjonsuniversitet på Østlandet, der både medisinutdanningen, tannlegeutdanningen og lærerutdanningene på UiO kunne overføres til profesjonsuniversitetet. Det ville kunne ha bidratt til økt grad av måloppnåelse.

I stedet for å vurdere hvilket organisasjonsdesign som bidrar til realisering av de nasjonale kunnskapsmålene, ser det ut til at det har blitt mye geografi i vurderingene så langt.

Geografi og kjærlighet. Ikke det viktigste kriteriet for et framtidig organisasjonsdesign kanskje?