Fortsette alene eller sammen?

Utgangspunktet for våre samtaler har vært de store strukturelle endringene i universitets- og høgskolesektoren og kvalitetskravene som stilles til institusjonene. Dette er endringer som i stor grad påvirker oss. Når vi ser hvordan sektoren for øvrig utvikler seg tvinger det fram en fortløpende vurdering av egen posisjon. En rekke fusjoner er gjennomført og flere er på vei. I 2015 var det 18 statlige høgskoler i Norge, nå er det 9 igjen. Hvis fusjonsplanene på Vestlandet gjennomføres, vil det bli 7 statlige høgskoler i Norge.

Hvilke realistiske alternativer har vi? Ett alternativ er å fortsette alene. Vi har fått bekreftet fra Kunnskapsdepartementet (KD) at de vurderer oss som sterke nok faglig til å kunne fortsette som selvstendig høgskole. En utfordring ved å fortsette alene er at vi blir en liten høgskole. Volum har betydning i vår sektor. Sterke faglige muskler til for eksempel å hente inn eksterne forskningsmidler avhenger av et visst volum på faglige miljøer.

Vi skal konkurrere med institusjoner som både faktisk og relativt, er mye større. Større og sterkere fagmiljøer har bedre sjanse til å nå opp i konkurransen om både stipendiater, midler fra Norges Forskningsråd (NFR) og EU-søknader.

En annen utfordring med å fortsette alene er at det betyr at vi må gi opp ambisjonen om å bli universitet. Vi har to sterke faglige spisser i de to PhD-områdene vi allerede har, men det kreves to til. Det er ikke mulig for oss å klare kostnadene ved å bygge opp og drifte enda to doktorgradsområder med tilstrekkelig antall stipendiatstillinger.

Det er signaler om at et regjeringsskifte kan bety at alle får mulighet til å kalle seg universitet. Benevnelsen på vår institusjon er en ting. Det å ha et visst antall faglige spisser som hevder seg nasjonalt og internasjonalt, vil uansett bli viktig. Og da trenger vi flere spissede forskningsområder som tilbyr PhD-utdanninger.

Det å fortsette alene vil derfor antakelig medføre betydelige utfordringer for oss. Men hva er de andre alternativene? Etter at KD har avvist den såkalte alliansemodellen, er det kun fusjon igjen; altså å slå oss sammen med en annen institusjon. Hvis vi skal gå til det drastiske skritt å fusjonere med noen må vi være sikre på at det fører oss nærmere ambisjonen om å bli universitet. 

Samtidig må vi gis rom til å fortsette vår faglige utvikling som til syvende og sist blant annet sikrer at arbeids- og samfunnslivet i vår region fortsatt får tilgang til kvalifisert arbeidskraft.

Det er i dette regionale perspektivet Høgskolen i Lillehammer fremstår som en interessant partner. Hvis vi sammen kan utvikle oss til å bli universitet – der vi fortsetter å bygge oss opp med faglig kvalitet, kompetanse og styrkede fagmiljøer – har det en betydelig tilleggsverdi for regionen enn om én eller begge høgskoler blir filialer av institusjoner andre steder i landet.

Dette synes vi rektorene, styrelederne og ledergruppene ved våre respektive høgskoler er en idé verdt å utforske nærmere. Vi kjenner hverandre godt fra PIU-prosessen (Prosjekt Innlandsuniversitet), men det har også skjedd mye siden PIU ble avsluttet i 2012. Vi vet at vi har utdanningsområder og forskningsvirksomhet som i stor grad utfyller hverandre, men at utdanningene samtidig i stor grad er relatert til de samme samfunnsområdene. Det kan gi spennende muligheter for tverrfaglig samarbeid, utvikling og innovasjonskraft, snarere enn intern konkurranse. 

Vi ønsker derfor å bestille en utredning som skal konkretisere hvilke muligheter en eventuell fusjon mellom oss kan gi for faglig utvikling og styrking av regionen. Det å bestille en slik rapport betyr ikke at vi er på full fart inn i en fusjon, som mediene i sin iver fremstiller det som. Rapporten blir en del av grunnlaget for å vurdere om vi skal gå videre inn i en prosess med sikte på fusjon.

Det er forståelig at både styremedlemmer og ansatte i høgskolen kan oppleve en slik prosess som truende, både for egne arbeidsoppgaver og for sin campus; jamfør erfaringene fra PIU-prosessen. Jeg kan allerede nå slå fast at vi går inn i dette med en forutsetning om at campusstrukturen skal ligge fast. Det er rett og slett ikke grunnlag for å ta den opp til vurdering.

Flercampusmodellen, som vi i Høgskolen i Hedmark har lang og god erfaring med, har også blitt normalen i sektoren. Alle våre avdelinger rekrutterer bra med studenter og driver godt. Det er ingen grunn til å vurdere denne strukturen.

Akkurat nå arbeider vi med en plan for videre prosess. Vi bestiller en rapport, og planen er å behandle den i høgskolestyret før sommeren. Da får vi se hva styret ønsker videre, og innenfor hvilken tidsramme. Alle ansatte vil etter hvert også inviteres inn i grupper for å se på mulige faglige gevinster i en eventuell fusjon.

I mens skal vi forsøke å holde ansatte og omverdenen godt oppdatert om hva som diskuteres. Struktursaken vil være tema på alle møtearenaer framover, og det skal legges vekt på god informasjon om prosessen. Det er et positivt engasjement hos mange ansatte, både hos oss og på Lillehammer. Nå skal vi se nærmere mulighetene for videre utvikling ved å utrede og diskutere utdannings- og forskningsområdene i de to høgskolene i sammenheng. Kanskje kan vi få 1+1 til å bli mer enn 2? Det er den muligheten som skal drive prosessen videre.

(Innlegget ble først publisert som kronikk i Østlendingen lørdag 5. mars og i Hamar Arbeiderblad mandag 7. mars.)