Det er simpelthen feil, Veggeland

Professor i offentlig politikk, Noralv Veggeland, har et friskt innlegg om regjeringens politikk og praksis for styring av universiteter og høyskoler, med tittelen «Blåblå målstyring gir demokratisk underskudd og større byråkrati.»

En rekke av påstandene bygger på påviselig gale premisser, og dermed blir påstandene simpelthen feil.

Jeg vil kommentere et knippe sentrale påstander fra Veggelands side. Det første eksempelet kommer allerede i tittelen. Målstyring er visstnok en styringsideologi som kjennetegner dagens «blåblå» regjering. Veggeland kunne tatt seg bryet med å peke på at målstyring er statens styringsfilosofi uavhengig av hvilken politisk farge det er på regjeringen. Tidligere statssekretær for Sosialistisk Venstreparti, Kyrre Lekve, har redegjort for dette i et blogginnlegg fra desember 2012.

I en annen sammenheng kunne det vært interessant å utfordre Veggeland på hvilke alternativer han ser for seg, utover laissez faire. For den som er interessert i hva regjeringen faktisk mener om styring av universiteter og høyskoler, til forskjell fra Veggelands utlegning, så anbefaler jeg kapittel 6 i Melding St. 16 Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Veggeland eksemplifiserer sin vurdering av målstyring med de nye utviklingsavtalene for universiteter og høyskoler. Hadde Veggeland tatt seg bryet med å skaffe seg litt empiri om disse avtalene, og ikke minst prosessen forut for inngåelsen av dem, så er det mulig han ville kommet til andre konklusjoner. Da kunne vi unngått påstander som de følgende:

«Nås ikke målene til et universitet eller en høgskole blir det budsjettkutt, antagelig på bakgrunn av en teknisk behandlingsregel i departementet». Hvor i all verden har Veggeland det fra? Påstanden er bare tull, ganske enkelt fordi vi ennå ikke har konkludert hvordan vi skal knytte økonomi til disse avtalene.

Denne regjeringen har vist betydelig vilje til å finansiere nye satsinger for universiteter og høyskoler med nye bevilgninger over statsbudsjettet, så hvilket grunnlag Veggeland har for å avvise at det kan skje denne gangen er en gåte.

Han fortsetter: «Stortinget vil i så fall bli fratatt ansvaret på dette feltet.» Jeg ville forventet av en professor i offentlig politikk at han vet at regjeringen ikke har fullmakter til å gjennomføre budsjettendringer annet gjennom forslag til Stortinget, som Stortinget så aksepterer, endrer eller avviser.  

Enhver som har tatt seg bryet med å følge med på budsjettbehandlingen i Stortinget høsten 2016 vil ha fått med seg at Stortinget er ganske så engasjert i hvilke utslag endringer i finansieringsmodellen gir hvor hver enkelt institusjon.

«Målstyring innebærer et demokratisk underskudd og maktbruk.» Målstyring skjer av regjeringen innenfor fullmakter som er gitt av Stortinget. Dersom et departement overskrider sine fullmakter, så vil Stortinget gripe inn. Jeg ville trodd Veggeland var innforstått med at Stortinget er vårt fremste demokratiske organ. 

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å understreke at mål- og resultatstyring selvsagt ikke er noen «vanntett» styringsfilosofi. Ganske enkelt fordi det finnes god og dårlig praktisering av prinsippet for målstyring. For mange mål, som følges av blind tro på kvantitative indikatorer, eller hardhendt resultatstyring som ikke går inn i hvorfor resultatene har blitt som de har blitt, er helt åpenbart dårlig styring.

Et like stort problem er fristelsen til å blande inn for mye aktivitetsstyring, det vil si at eier ikke bare styrer på mål og resultater, men også på hvilke aktiviteter som skal gjennomføres og kanskje også hvordan de skal gjennomføres. Jeg oppfatter at de første til å slå ned på den slags er Direktoratet for økonomistyring, som er statens eget fagorgan for eierstyring.

For universiteter og høyskoler tilkommer en sentral tilleggsdimensjon: De er og skal være samfunnsinstitusjoner med betydelig autonomi. Begrunnelsen for det er både ideologisk og instrumentell. Den ideologiske begrunnelsen er knyttet til deres rolle i velfungerende demokratier, mens den instrumentelle er knyttet til universiteter og høyskolers iboende kompleksitet og kunnskapsintensitet. Dette slås for øvrig fast på side 21-22 i «Kultur for kvalitet».

Nok en grunn til å lese meldingen.