Et mer toppstyrt kunnskaps-Norge?

Byråkratene er de permanente politikere, sa historikeren Jens Arup Seip. Organisasjonsform i forvaltningen former politikken, sa Knut Dahl Jacobsen, den store entreprenøren i norsk statsvitenskap. Disse innsiktene er borte i en fersk innstilling om et nytt «Kunnskapsdirektorat»

Et utvalg med tidligere sentralbanksjef Sven Gjedrem og tidligere regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs avga nylig innstilling til Kunnskapsdepartementet om organiseringen av den statlige styringen av forskning og høyere utdanning. Som omtalt i tidligere blogger, foreslås en radikal endring, med forvaltningsorganene samlet i et stort direktorat. Målet er sterkere styring, mer effektiv ressursbruk og større evne til omstilling.

Forslaget har en rekke sidevirkninger som ikke er diskutert. Mange av organene på feltet, som utvalgene under Universitets- og høgskolerådet, Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste, Felles studieadministrativt tjenestesenter (FSAT) og mye annet, springer ut av universitetenes behov og sikrer nærhet til brukerne. Åpne kanaler direkte til departement og politisk ledelse gir muligheter til løpende dialog om viktige strategiske utfordringer.

Forslaget vil kunne forsterke en tendens som preger store deler av verden – svakere akademisk frihet, mindre uavhengighet i fagmiljøene, større rom for byråkratisk styring utenfra og ovenfra. Slik kan spillerommet for initiativ og engasjement nedenfra bli svekket. Dette rammer i sin tur kvaliteten i kunnskapsutviklingen. Alle vil tape på dette.

Er det grunnlag for slik uro? Antall direktorater utenfor de politisk ledede departementene har vært i sterk vekst, i dag har vi 60 ulike direktorater. Begrunnelsen har vært at departementene skal avlastes for mer tekniske og rutinemessige oppgaver og at et utvidet statlig virkefelt krever nye byråkratiske redskaper. Realiteten har vært at mange av direktoratene har gått inn i de politiske beslutningene, langt utenfor det som er teknikk og rutine. Utvidet beslutningsmakt er byråkratiske organers åpenbare egeninteresse, samtidig som direktoratene er skjermet mot direkte politisk oppfølging. Difi – som selv er et statlig direktorat – ga nylig ut en rapport som gjengir og understøtter mye av forvaltningsforskningen på dette feltet.

Følgen av et sentralt direktorat for kunnskaps-Norge er en mer byråkratistyrt kunnskapssektor, formet ut fra oppfatninger og tiltak som er skjermet mot den løpende politiske debatten og mot dialogen mellom politisk ledelse og de berørte institusjonene. Et sentralisert direktorat kan bli en tung buffer mellom universitetene og den politisk ansvarlige ledelsen. Illusjonen om at det finnes administrative styringsorganer uten politisk egentyngde er for lengst brutt, i forskningen etter spissformuleringene fra Seip og Dahl Jacobsen.

Det finnes sektorer som er egnet for mer fristilte direktorater, men den ferske innstillingen overbeviser ikke om at kunnskapssektoren er en av dem. Noen organer kan sikkert med fordel samordnes, men omorganisering av det overordnede styringssystemet krevet en mer inngående analyse av kunnskapsutviklingens egenart og betingelsene for vitale institusjoner og nyskapende fagmiljøer.

Konkret er det rom for administrative endringer på mange plan. Det er kunstig med forskningsinstituttet Simula som en del av departementet. Det opprinnelige tilsynsorganet NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen - har en innebygd ekspansjonstrang som det er verdt å tøyle. Og det er en eller to oppgaver under Universitets- og Høgskolerådet som kan rubriseres som rene forvaltningsoppgaver og som derfor kan legges til andre organer. Koordineringsoppgavene bør ikke flyttes.  

Den nye innstillingen skal ut på høring. I fortsettelsen kan det skilles klarere mellom forvaltnings- og koordineringsoppgaver. De akademiske institusjonene bør engasjere seg i debatten om de konkrete detaljene, men ikke minst om hovedforslaget som kan få radikale og ganske ugjennomsiktige konsekvenser. Styringsformen må fange opp og kanalisere initiativ og entusiasme nedenfra, i fagmiljøene selv. Sentralisert toppstyring underminerer den ambisjonen vi alle deler om et vitalt og internasjonalt ledende kunnskaps-Norge.

(Dette innlegget er en lengre versjon av et innlegg publisert i Aftenposten 12. januar 2016. Innlegget er også publisert på Rektors blogg, UiO.no)