En stor og stille reform

De siste to årene har det vært store protester knyttet til reformer, særlig i organiseringen av politiet og kommunene. Den store, og fra politikkens side svært vellykkede reformen i universitets- og høyskolesektoren har derimot fått liten oppmerksomhet utenfor sektoren selv.

Reformen skulle endre et utdanningskart som er skapt over lang tid. I Norge har vi tradisjonelt hatt få store universiteter og akademiske høyskoler lokalisert til de største byene, men med en rekke mindre skoler for høyere utdanning i hele landet.

Et stort sprang i regionaliseringen av høyere utdanning kom med de mange distriktshøyskolene på 1970-tallet. Disse skulle gi et faglig tilbud til et bredt lag av landets befolkning.

For distriktshøyskolene og en rekke lærerskoler som kom på samme tid, var det også en tanke om at de skulle bidra til at distriktene bygget opp og holdt på lokal kompetanse. Unge kvinner og menn skulle kunne utdannes omtrent der de bodde. Dette skulle også gjøre det lettere å rekruttere lærere og andre fagfolk til de samme distriktene, ved at disse ikke måtte hentes tilbake fra institusjoner i storbyene.

På 1980-tallet hadde vi omkring 200 institusjoner for høyere utdanning. Problemene med det sterkt oppsplittede systemet fikk da større oppmerksomhet, og en stor reform ble gjennomført i 1994, da 98 regionale høyskoler ble slått sammen til 26 nye institusjoner.

Den høyere utdanningen skulle nå inngå i et felles «Norgesnett», der alle skulle virke sammen slik at landets samlede ressurser ble optimalt utnyttet. Dette fikk man aldri til.

Stoltenberg-regjeringen gjennomførte en utredning, der det var bred enighet om at sektoren var for oppsplittet, med mange likeartede undervisningstilbud med høyst varierende kvalitet, innen lærerutdanning, økonomisk-administrative retninger og mye annet.

Den anbefalte løsningen, i form av store fusjoner, møtte imidlertid sterk motstand og ble sløyfet.

Da Torbjørn Røe Isaksen for et par år siden la opp til en reform basert på frivillige sammenslutninger, tenkte mange at dette ville bli en ny runde resultatløst snakk. Men Isaksen, og hans handlekraftige statssekretær Bjørn Haugstad, forsto nok at tvangssammenslåinger neppe ville nå frem politisk – mens de frivillige vanskelig lar seg stoppe.

I serier med møter med ledelsen for institusjonene har det vært brukt en fin blanding av løfter og skremsler om hva som vil skje hvis små institusjoner ikke inngår i fremtidige «robuste» enheter som kan levere utdanning av høy kvalitet, og som kan hente inntekter gjennom gode resultater i forskning og studier.

I tillegg har fusjonerte høyskolers mulighet til å heve seg til universitetsstatus vært en viktig gulrot for mange. Dette gir høyere rang og status, ikke minst for dem som sitter i institusjonenes ledelse.

Argumentene alene ga ingen garanti for suksess. Et avgjørende viktig trinn var at NTNU valgte å fusjonere med høyskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag. Etter dette vedtaket, som ble gjort med én stemmes overvekt i NTNUs styre, løsnet det.

Flere og flere høyskoler gikk inn i større fusjoner, hjulpet av en frykt for å bli stående svak og alene, som fikk god næring gjennom svært direkte myndighetssignaler.

Nå er det kun et par fusjonsaktuelle høyskoler som står igjen alene, og de største nye institusjonene dekker vide geografiske områder, særlig i Nord-Norge, Midt-Norge og Sørøst-Norge.

Forskjellen til den amputerte kommunereformen er verdt en refleksjon:

Isaksen har kunnet presse frem fusjonsvedtak ved å argumentere for at noen vil bli for små til å stå alene og ikke vil greie å hente resultatbaserte inntekter i det nye universitetslandskapet. Slik er det ikke i kommunene.

Der blir man premiert for å være liten, og man straffes knapt økonomisk av å levere dårlige resultater. Kostnaden ved en ineffektiv struktur bæres litt av et dårligere tjenestetilbud, og mest av overføringer fra fellesskapet. Dermed blir det lettere å motstå oppfordringer om å finne sammen i sterke enheter.

Men utdanningsreformen er ikke over. Man hever ikke kvaliteten på det lærestedene leverer bare ved å slå dem sammen i store geografiske enheter. Nå begynner et tungt arbeid innad i institusjonene, der vil det nå komme flyttinger, konsentrasjon og saneringer.

Dette er betydelig underkommunisert i offentlig debatt og innad i de nye universitet og høyskoler, som i den første fasen har snakket mest om nye fellesskap og hvordan alt godt skal ivaretas, og hatt artige diskusjoner om hvilket navn den nye institusjonen skal ha.

Årene fremover vil bringe noe annet. Det er nå kvaliteten på forskning og studier skal heves. Og det er ingen grunn til å tro at sektorens bevilgninger vil øke i fremtiden når oljepengebruken skal strammes inn. De nye storinstitusjonene som ønsker å bli universiteter, vil dessuten få økte kostnader til forskning og forskerutdanning, som gjør at det blir mindre igjen til basisundervisning.

Det er et utvilsomt rom for innsparinger. Mange av de nye institusjonene har overlappende fagtilbud med likeartede studietilbud på flere undervisningssteder, ofte med få studenter på hvert. I tillegg har også flere av dem nye femårige lærerutdanninger som kompetanse- og kursmessig overlapper disiplinutdanningen i standardfag som norsk, historie, samfunns- og naturfag. Her ligger det nye store muligheter for innsparinger.

Men det blir ikke enkelt å få til. Arbeidet vil prege institusjonenes hverdag i mange år fremover.

Og institusjonene får ikke betalt for å ta distrikts- og lokalpolitiske hensyn av den typen som var et uttalt motiv i etableringen av systemet, og som har vært en viktig del av hindringene for reform i ettertid.

Prosessen bak reformen er egnet til å glede tilhengere av dialog og konsensus, samtidig som også en Machiavelli ville nikket anerkjennende til gjennomføringen.

Gjennom frivillige fusjoner blir nå de store beslutningene flyttet fra politikere som ikke greide å håndtere dem, ned til rektorer og universitetsstyrer som blir nødt til å løse dem i møte med budsjett- og kvalitetskrav fra myndighetene og sterkere konkurranse fra andre institusjoner.

Reformen er viktig og nødvendig. Men når debatten omkring den har vært så dempet og protestene så få, mistenker jeg at grunnen er at mange ikke helt har forstått hva den faktisk vil føre til.

(Kronikken er først publisert i Aftenposten).