En bevegelse for alle?
Mistillitsforslaget som gikk gjennom torsdag kan ikke få stå som et eksempel til etterfølgelse. Vi kan ikke bli en bevegelse som stenger ute de som er annerledes, skriver Simen Eriksen.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Hva slags bevegelse vil vi være? Jeg har alltid tenkt at studentbevegelsen har som en grunnpillar at alle skal ha like muligheter, uansett sosial bakgrunn, fysisk og psykisk sykdom, eller medfødte plager som gjør at du fungerer litt annerledes enn de fleste andre.
Min oppfatning er at man bør ha det flere steder enn i kjeften. Vi blir bedre, mer inkluderende og mer representative om vi lever etter våre egne ord og passer på at de med litt dårligere forutsetninger enn andre også får tilretteleggelse så de kan delta fullt ut. Det virker ikke som at arbeidsutvalget til Studentparlamentet på HiOA er helt enige med meg.
Avgjørelsen om mistillit som ble fattet i går preger meg hardt. Men jeg synes det mest kritikkverdige er at mistilliten ble stilt i utgangspunktet. Et mistillitsvotum er det mest ekstreme verktøyet man kan bruke mot en person man ikke mener at oppfyller sine plikter eller går på akkord med det flertallet står for. Det er ikke noe jeg en gang kunne tenkt på å bruke som et pressmiddel for å løse konflikter på arbeidsplassen.
Motargumentet er at i arbeidslivet kan man få sparken. Men dette er ikke arbeidslivet. Vi som har «sittet på fulltid» i studentpolitikken vet hvor kort det føles som at vi sitter, og hvor mye det krever å få utrettet mest mulig på den korte tiden. Vi kjenner en slags samholdsfølelse mellom oss selv og andre som har gjort det samme. Vi har ikke tid til å skulle drive med kontorpolitikk.
Jeg står plutselig i en situasjon hvor jeg føler at jeg må si noe som føles helt absurd å måtte presisere:
Jeg tror det hadde vært vesentlig lettere for meg å samarbeide med én person med aspergers enn tre personer som vil stenge den siste ute.
Simen Eriksen
Det skal være rom for at alle engasjerer seg i studentbevegelsen. Om du har noe som gjør det litt annerledes for deg enn for andre er du et bedre tilskudd enn ti “vanlige” studentpolitikere med høyt utdannede foreldre som kan hjelpe deg gjennom livet. Du har kjent på kroppen hvor vanskelig det er å være student hvis du ikke er helt A4.
Jeg har hatt en slags arbeidsgiverrolle som leder av Velferdstinget. Det er ikke alltid lett, verken i seg selv eller fordi man gjerne vil fokusere på politikken.
Men jeg tror det hadde vært vesentlig lettere for meg å samarbeide med én person med aspergers enn tre personer som vil stenge den siste ute.
Les også: Parlamentet kastet Sæbø
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!