Kritiske medarbeidere skjerper ledelsen

Høgskolen har tatt et stort skritt i riktig retning ved at de har etablert – og nå også lansert - en uavhengig avis. En avis som skal være spesialforum for HiOA-relatert stoff, analysere forutsetningene for skolen og det de holder på med, via kritisk og undersøkende journalistikk. Og vi skal initiere debatt og bidra til kritisk refleksjon. Gratulerer alle sammen – her er et levende og konkret bevis på ytringsfriheten ved skolen – hver eneste dag.  (Og vi har også en måneds bursdag akkurat i dag!)

Noen synes dette er skummelt. Rektor, for eksempel, hun har vært modig nok til å innrømme det til og med. Hun skrev i sitt første innlegg i avisa at det var med blandede følelser hun ønsket oss velkommen. Det er jo ikke så veldig stas å bli utsatt for kritisk blikk eller gransking.

Samtidig, vil jeg si da, at det er ikke det minste skummelt så sant du har rent mel i posen, orden i sysakene og at det du holder på med, tåler dagens lys. Og bare sånn at det er sagt: Jeg har så langt, altså etter fire uker på lufta, ingen grunn til å tro noe annet.

De beste journalistene er ikke de som er gode til å skrive. Hvorfor er du journalist, spør jeg på jobbintervju. «Jeg har bestandig likt å skrive», svarer mange. Feil svar, tenker jeg da. Jeg har aldri sett på norskkarakterene når jeg skal ansette journalister. De beste journalistene er de som har evne til kritisk tenkning. Som er nysgjerrige, engasjert – som stiller spørsmål, ser sammenhenger og undrer. De som kan stille makta til veggs. «Hvorfor er det sånn?»« Må det være sånn?»« Hvorfor kan vi ikke heller gjøre det sånn?» 

Det samme vil jeg påstå når det gjelder elever og studenter, ved enhver skole og høgskole - og ansatte, enten de er vitenskapelige eller teknisk-administrative. De gode medarbeiderne er de som engasjerer seg, stiller kritiske spørsmål, kommer med forslag til endring og forbedring og stiller spørsmål ved hva vi egentlig holder på med her.

Men de av oss som har vært ledere noen år, eller de som har vært lærere, vet at sånne medarbeidere og elever og studenter – kan være skikkelig pain in the ass og forferdelig slitsomme. For de bruker ikke bare den kritiske tenkingen sin utad, i forhold til å lage artikler eller for studentene sin del – tar med seg tenkinga ut i arbeidslivet, og stiller spørsmål ved stoppeklokkene i helsesektoren, testene og resultatjager i skolen eller nedbemanningen i mediene, som Elisabeth Eide nevnte. Eller som jeg og min mor fikk høre da vi ba om møte med sykehjemsledelsen for å be om at min demente far ikke skulle være fastbundet og at han skulle få nok mat hver dag: «Å, dere er av de krevende pårørende dere, som vi bare er nødt til å lære oss å håndtere flere  av dere etterhvert.»

De skikkelig oppegående medarbeiderne stiller også spørsmål ved interne forhold, ved ledelsen og topplederen ikke minst, og kan ofte bli oppfattet som bremsekloss og «den negative». Det kan oppleves som slik, men du verden så skjerpende det er for en leder å ha kritiske medarbeidere. Takke meg til det heller enn de likegyldige, eller logrende som du aldri egentlig vet hvor du har. For engasjerte og kritiske medarbeidere finnes det ikke noe mer provoserende enn ulne svar og byråkratisk tåkeprat. Slike medarbeidere finner seg ikke i svar som at «det er slik fordi sjefen har bestemt at det er slik», eller «det kan jeg ikke si noe om for det er unntatt offentlighet og er hemmelig». Det finnes ingenting som trigger journalister og kritisk tenkende mennesker mer enn hemmelighold.

Demokrati, åpenhet, ytringsfrihet er krevende øvelser – og også ganske så tidkrevende. Demokrati er også faktisk ganske tungvint. Men det er det beste systemet så langt, når det fungerer.

Demokrati og åpenhet fungerer ikke i et miljø som lider av konfliktskyhet, hvor konsensustankegangen rår, og der alle skal være enige, og hvor det ikke finnes fora for kritikk og debatt og diskusjoner, hvor det ikke er åpenhet, men lukkethet og frykt for enten å gjøre noe galt eller for å mene noe feil. Og der man er redd for uenighet og kritikk.

Et eksempel kom ut offentlig i fjor høst.

Frykten for kritikk  var tittelen på et innlegg i Aftenposten av avd.dir Eivind Tesaker i Kulturdepartementet:
«På min arbeidsplass gjør frykt for kritikk at stadig flere saker bruker stadig lengre tid, og at mange saker bare blir liggende. Frykt for kritikk fra sjefen, fra statsråden, fra mediene, frykt for kritikk fra berørte parter, kritikk fra Riksrevisjonen, kritikk fra ESA i Brussel eller kritikk fra ulike departementer eller tilsyn som skal kontrollere offentlige virksomhet.

Frykten for kritikk gjør at man helst vil være enig med alle, før et forslag gjøres offentlig. Utvikling, vedtagelse og gjennomføring av et forslag handler ofte ikke om hvordan en endring kan bli best mulig for samfunnet, men om en endring kan gjennomføres uten for mye kritikk fra sterke grupper eller personer. Mange saker i mitt departement blir liggende ubehandlet fordi det ikke finnes ressurser til eller anses ønskelig å starte en intern og ekstern kartlegging av hvor mye kritikk saken vil kunne skape».

Hvordan har dere det med dette ved HiOA? For meg er det for tidlig å trekke konklusjoner, men som journalist og redaktør, kan jeg jo stille spørsmålet. Erfaringen min – magefølelsen eller mer intuisjonen - så langt er at man har mye å lære her, men ikke av Kulturdepartementet. Både ledelse, ansatte og studenter må venne seg til at vi har en uavhengig avis her nå, og vi i avisen må vende oss til å være her.  Dere må finne ut hvordan dere ønsker å bruke oss – og da mener jeg bruke – ikke misbruke. Khrono er et helt unikt verktøy for debatt – det er umiddelbart og det er lett tilgjengelig – bare et tastetrykk unna – og det er demokratisk – åpent for alle. Men det krever deltakelse – og det krever at noen går foran med et godt eksempel. For det er jo ingen ved skolen her som er vant til å ha en sånn kanal som det en uavhengig avis er.

Hvis et viktig mål med skolen og det kommende universitetets strategi er å sende studenten ut med en dannelse hvor de er lært opp til kritisk refleksjon, så må lærerne og  lederne på høgskolen må gå foran som et godt eksempel, og de må oppmuntre og motivere for dette. En skal ikke ha jobbet lenge ved HiOA før en møter utsagn som «Nei, det kan vi ikke gjøre, for da får vi kritikk av Riksrevisjonen». Javel – og så? Er det så farlig? Riksrevisjonen påstår at noen regler brytes. Vel – hvor er de som utfordrer Riksrevisjonens tolkninger av reglene? Hvor er de ved høgskolen som reflekterer kritisk og høyt over Riksrevisjonen? Så kan Riksrevisjonen toe sine hender og si at de bare følger reglene og påleggene fra departementet – ja – og så ? Hvem utfordrer departementet? Hvem stiller kritiske spørsmål til hva de etterspør? Til den omfattende rapporteringen som gjør at man må ha et visst antall årsverk for å regne ut og rapportere – kanskje på tall som en ikke engang er enig i sier noe om det som bør måles? Jeg er sikker på at mange av disse tingene blir tatt opp – og at de blir diskutert på møter og i lukkede rom – men burde ikke en del av dette også være en del av en kritisk offentlighet?

Ønsket om å sette dagsorden i samfunnsdebatten, står i universitetsstrategien. Og der er vi virkelig på lag! Men da må noen tørre å si noe, mene noe – høyt og tydelig.  Jeg skal tørre å publisere det. Khrono har også utfordret flere på skolen til å gjøre det – enten det er på forskningsmeldinga, helsemeldinga, fattigdomsdebatten eller utdanningsreformer. Flere har sagt ja, men likevel ikke levert.…og mange har takket nei.

Jeg har vært rundt på fakultet og institutter og presentert avisen.På Fakultet for Samfunnsfag – var det en som kommenterte at: «Så bra at vi får en egen avis der vi kan bli intervjuet og komme til orde – og ikke bare Thomas Hylland Eriksen, som har klippekort i alle aviser». Ja – vi vil gjerne la mange flere av dere komme til orde, men da må dere ha noe å melde. Dere må tørre å mene noe. Og jeg mener at ledelsen både ved institutter og fakultet og administrasjonen sentralt bør oppfordre folk og ansatte til å mene – til å delta i samfunnsdebatten – til å reise debatter. Og ledelsen bør også delta selv. Spørsmålet som kom fra en av de vitenskapelig ansatte var: «Ja, hva kan vi mene, egentlig? Kan vi mene på vegne av skolen, instituttet, på vegne av oss selv? Kan jeg egentlig mene akkurat hva jeg vil?»

Flere ved skolen er vant til å mene noe i det offentlige rom, men veldig mange er det ikke. Og det er en stund siden det var et felles fora for debatt og meningsutveksling. Vi trenger å øve på det. Og det er vi i gang med. Jeg håper dere alle går hjem til hvert til sitt institutt, fakultet eller studentmøteplass og diskuterer hvem og hva som kan menes høyt. For å få en dannet debatt, men frisk meningsutveksling og høyt under taket. Det skulle bare mangle midt i akademias hjerte.

I begynnelsen var det stille, men nå begynner Khrono å få en del tips – fra kriker og kroker. Det murrer i krokene ved skolen, er min påstand, og det tror jeg mange vet. Men enn så lenge er det ikke mange, faktisk nesten ingen, som tør å si så mye høyt. Når vi tar imot tipsene så ber vi gjerne om konkrete eksempler og vi spør om tipseren vil stå fram og fortelle historien eller framføre kritikken. De aller fleste takker nei, (instituttet kan ikke kritisere fakultetet, ansatte kan ikke kritisere ledelsen og medlemmer kan ikke kritisere fagforeningen) og da blir det veldig ofte ikke noen sak av det, og murringen forblir i krokene. Vi kan ikke føre videre anonym synsing og udokumenterte påstander fra disse krokene. I krokene sitter også noen som koser seg med misnøyen. Å være negativ er noe ganske annet enn å være kritisk. Og en god journalistisk leveregel er at du skal kjenne motivene til kildene dine før du publiserer meningene deres. Kritikk skal som hovedregel framføres i beste mening, for å oppnå en endring av noe kritikkverdig - en endring til det bedre helst. Negativitet har ikke den forutsetningen og kritikk for kritikkens skyld, bare for å «ta noen» er vel ikke en del av dannelsen?

Kos med misnøyen i krokene er verken bra eller konstruktivt. Kritikk og debatt og uenighet er ikke farlig. Tvert imot er det utvikling, innovasjon, endring – og så lenge den er saklig og konstruktiv kan det til og med føre til framskritt, endring og bedring. Og at utgangspunktet for kritikken bør være den gode hensikt – for å gjøre ting bedre. Til det motsatte er bevist bør man ta alt i beste mening.  Som Eline Stølan, som kommer med innlegg etter meg sa i et intervju – som ennå ikke er publisert: «Vi studenter er i opposisjon, ja – men det er likevel mest som forener oss ved skolen». Hun var sikker på at både ledelsen, ansatte og studentene vil at HiOA skal være den beste plassen å studere og jobbe. Det kan jeg legge til for egen del at Khrono også vil – å bygge en identitet som gjør at man er stolt av stedet man jobber er viktig – og vi vil bidra til det. Men vi klarer ikke det alene. For det er mange veier som fører til denne gode arbeidsplassen og studiestedet/universitetet. Og disse ulike veiene må vi tørre å diskutere. Da kan det komme til å gå ei kule varmt, men det må vi tåle – for det er også en del av dannelsen: Å kunne stå i stormen. Det er som når redaktører ansetter kritiske journalister, man må tåle kritikk sjøl, hauger av det faktisk. Vi vil ikke gjerne ha kritikk, vi vil ha lojalitet, men da har man lojalitet til arbeidsplassen også. Lojalitet er ikke det samme som å være servil. Og så blir det så sykt deilig, som ungene mine ville sagt, når det hele løyer og man har kommet videre. Lært noe – utviklet seg som menneske og leder. Og kanskje oppnådd at ting rundt en blir bedre til og med.

Det er blant annet dette Khrono er her for – å være litt «pain in the ass», men i beste mening. Og hvis vi ikke får det til, så håper jeg virkelig noen smeller til med grundig kritikk mot oss.

Så vær så god – velkommen og bruk oss – vi er her for dere – for oss alle!

Innlegget ble holdt under seminar om demokrati og dannelse ved HiOA onsdag 22. mai 2013.

–

Etterord (Scene fra utenfor redaksjonslokalene til Khrono, der redaktøren står og drikker te og røyker da en godt voksen fyr kommer forbi, stopper opp og kikker inn i vinduet): 

— Er det her den jævla avisa holder til?

— Ja, det er her den jævla avisa holder til, bekrefter redaktøren. 

— Hey, fine lokaler da. Hvem er det som har ordna disse? 

— Jeg har jobbet ganske hardt for å bli sentralt og synlig plassert på campus, og det gikk fint. Er veldig fornøyd. Og, hei - jeg heter Tove Lie og er redaktøren. Hvem er du? 

Den godt voksne fyren tar et hardt tak i hånda som jeg strekker fram og presenterer seg. Buldrer og brummer fram navnet sitt, smiler ikke og kan ikke tro at sånt er mulig å få til på denne skolen. 

— Men du: Den jævla avisa di. Hva skal jeg si…ja, jeg er…jeg er ikke begeistret altså. 

— Nei, du virker ikke som en mann som er spesielt lett å begeistre…?

— Nei, men…eh..jeg er imponert!

— Å? Jøss, det var hyggelig sagt. Takk!

— Men du må passe på at det ikke er de samme som går igjen hele tida i kommentarfeltene og i debatten i den jævla avisa di. For 10 år siden ble debatten helt ødelagt. Du kan jo moderere debatten og slette innlegg.

— Hvordan det var for 10 år siden, vet ikke jeg - men det er ikke veldig mye debatt i Khrono nå. Og alle de som ikke sier noe, eller ikke debatterer eller kommenterer har jo også et ansvar for å delta. Kan ikke sensurere de få som faktisk ønsker en debatt? Så du er hjertelig velkommen til å delta. Skriv gjerne innlegg! Jeg har oppfordret mange, men de sier nei. Kan ikke du skrive da?

— Nei, jeg kan ikke skrive innlegg. Jeg er for sur, sier han og går.

— Tenk på det da, roper redaktøren etter han— og ha en fortsatt fin dag!

—