Ingen grunn til budsjettharme

«Regjeringen premierer institusjoner med prestisjeutdanninger, og ikke oss som utdanner folk til velferdsstatens yrker», sier rektor Curt Rice til Khrono. Samtidig kroner han Universitetet i Oslo til budsjettvinner på bekostning av Høgskolen i Oslo og Akershus som avspises med 1.6 prosent realvekst. UiO får nullvekst parerer rektor Ole Petter Ottersen ved UiO. Også andre rektorer er i harnisk. «Dette minner om omvendt Robin Hood-politikk», uttaler min kollega Bjørn Olsen ved Nord universitet til Khrono.

Hvorfor skaper årets budsjett slik harme? I forkant forventet vel samtlige institusjonsledere et svært stramt kunnskapsbudsjett og ingen turte utelukke en solid budsjettreduksjon. Vi hadde jo alle lest sjeføkonomenes tydelige advarsler mot økt oljepengebruken og sett oljeinntektene stupe.

Resultatet ble overraskende nok en økning i rammebevilgningene på 2,6 prosent til universitet og høgskoler og en samlet styrking av forskning og høyere utdanning på 3,1 prosent. Likefullt skaper altså budsjettet harme. I den videre debatten bør en skille mellom hvordan den nye modellen slår ut, og budsjettene for 2017 som helhet. Det er to forskjellige ting.

Når Rice og Ottersen er uenige om UiO er budsjettvinneren så skyldes det trolig at budsjettet er krevende å lese. Ikke minst var detaljene i endringene i budsjettmodellen vanskelig å trekke ut av budsjettdokumentet.

Ved min egen institusjon har vi nedlagt flere dagsverk blant skarpskodde økonomer og tallknusere for å skjønne hvor det er vi taper og hvor det er vi tjener. Mye harme kunne vært unngått ved å opplyse om detaljene i modellen i forkant.

Når det er sagt er prinsippene bak den nye modellen på ingen måte ukjent for sektoren; de har vært diskutert og endringene har fått tilslutning.

Regjeringen foreslår å innføre en ny komponent i budsjettmodellen som skal gi uttelling for samarbeid med samfunns- og næringsliv. Jeg oppfatter denne som spesielt ønsket av høgskoler og nye universiteter. Begrunnelsen er at disse institusjonene i større grad har ansvar for samarbeid med lokalt arbeidsliv. Og at dette må premieres.

Universitetet i Bergen har imidlertid vært kritisk til denne komponenten da den belønner forskningstildelinger som ikke er underlagt vitenskapelig konkurranse. 300 mill. kroner av institusjonenes basis omfordeles i henhold til omfanget av samarbeid med samfunns- og næringsliv, målt etter inntekter knyttet til kontrakter med privat og offentlig sektor.

Når enkelte institusjoner overraskende taper på denne nye komponenten kan det skyldes at man har overvurdert eget samarbeid med arbeidslivet. Resultatene viser også at de eldste universitetene, med NTNU klart i front, har det mest omfattende samarbeidet med samfunns- og næringsliv.

Den andre viktige endringen i budsjettmodellen er omlegging til gradspremiering til forskjell fra studiepoengproduksjon. Institusjoner med hovedvekt på integrerte gradsprogrammer, slik som profesjonsutdanninger på bachelor- og masternivå, vil komme vesentlig bedre ut økonomisk enn institusjoner med f.eks. mange årsstudier.

Igjen vil man forvente at profesjonshøgskoler vil tjene på denne endringen. Blant de eldre universitetene er det NTNU som har den høyeste andelen slike studenter. Mange gradsstudenter er imidlertid ingen garanti for økonomisk uttelling på denne komponenten. Høyt frafall kan også forklare hvorfor enkelte institusjoner taper økonomisk på endringen.

Regjeringen foreslår å svekke belønningen for å nå opp i konkurransen om midler fra Forskningsrådet med 100 mill. kroner. De eldste universitetene henter brorparten av Forskningsråds-midlene i sektoren og taper derfor økonomisk på denne omleggingen.

Samtidig styrkes premieringen for å nå opp i konkurransen om forskningsmidler i EU. Norge henter som kjent en liten andel av forskningsmidlene hjem fra Brussel. Her har samtlige norske institusjoner en jobb å gjøre, og omleggingen er neppe kontroversiell.

Det er også foreslått en endring i premiering av vitenskapelig publisering som tar sikte på å styrke internasjonalt samarbeid. Endringen er fremmet av publiseringsutvalget i Universitets- og høgskolerådet.  I neste runde bør en vurdere om ikke siteringer eller andre indikasjoner på kvalitet bør premieres.     

Det er vanskelig å se at budsjettet skal vekke berettiget harme. Like fullt er det viktig å anerkjenne at de konkrete budsjettkonsekvensene representerer en reell utfordring for en del institusjoner. «Når man for eksempel legger om finansieringsordninger i kommuner, så sørger man for at ingen kommer negativt ut. Det har ikke Isaksen gjort her, men han burde lagt såpass mye penger inn i den nye ordningen at ingen av institusjonene burde gått i minus», sier Marianne Aasen i en kommentar til budsjettet til Khrono.

Oppfølging av Langtidsplanen og arbeidet med å heve kvaliteten på forskning og utdanning må prioriteres. Det er derfor viktig at støttepartiene og behandlingen i Stortinget ikke endrer innretningen som den nye budsjettmodellen legger opp til. Da må man heller fase inn endringene over lengre tid slik Aasen argumenterer for. 

Les også:

• Større utslag enn venta
• Den nye finansieringen best for de gamle
• Statsbudsjett til besvær