Ingen døde pasienter etter tverrfaglig simuleringskurs

En uke i både høst- og vårsemester samles sisteårsstudenter fra sykepleie ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og medisin ved Universitetet i Oslo (UiO) for å samarbeide i akuttsituasjoner.

Øvelsene finner sted i simulerings- og ferdighetsenheten ved høgskolen. Studentene blir satt sammen i team, og utsatt for fire akutt-scenarier på én dag.

Det er fjerde og siste øvelse for sju studenter. I en kort briefing før sykestuen skal koke er stemningen noe sliten. Studentene kommer med smånervøse erfaringer fra de andre øvelsene.

Fasilitator Jo Kramer-Johansen, anestesilege fra Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin, gir en innføring i hva som om fem minutter skal bryte inn gjennom dørene.

Studentene er nå sykepleiere, anestesisykepleiere og turnusleger på et lite sykehus i distriktsnorge.

Blir super-realistisk

— Det har vært slagsmål, ambulansen er på vei hit. En ung kvinne, og det var snakk om kniv. Og masse rusmidler involvert, orienterer Kramer-Johansen effektivt.

Kvinnedukken ligger imidlertid allerede i sengen foran dem. I taket er det mikrofoner, og i dukken er det en høyttaler koblet til den andre fasilitatoren bak enveisspeilet i rommet ved siden av, høgskolelektor Bergsvein Grimsmo. Det er lyder fra lunge og hjerte i dukken, og puls på arteria radialis.

— Helvete, det gjør vondt, hyler det fra pasienten.

— Hvor har du vondt, spør «anestesisykepleier» Kjersti Askeland.

— I magen, svarer pasienten.

Intenst fokus

Ja, det lille akuttrommet koker. Alle har sine stasjoner og passer hjerterytme, åndedrett, det noteres legemidler, settes kanyler. Hele orkesteret dirigert av teamleder for seansen, «turnuslege» Gry Syverstad. Hun skal holde oversikt og kontroll, og lage orden av nydelig kaos.

Ingen av studentene legger merke til fotografen som jobber nesten like hardt som dem gjør - fokuset er fullt og helt på situasjonen.

Man kunne informert studentene i forkant om at det er null fare for at pasienten kommer til å dø, og likevel ville de tatt det blodseriøst.

Og det er faktisk tilfellet. Prosjektleder for simuleringsøvelsene, høgskolelektor Kari Arntzen, forteller at det er et viktig prinsipp at ikke pasienten dør:

— Det å oppleve at pasienten dør er noe helt annet enn det vi er ute etter her. Pedagogikken er helt tydelig på det, og denne øvelsen er sterkt krevende og eksponerende for studentene, sier hun og fortsetter:

— Studentene skal oppleve og lære kommunikasjon og samhandling her.

Dette med kommunikasjon

— Pasienten har frie luftveier, nakkekrage er på, bekrefter «anestesisykepleier» Kjersti Askeland klart og tydelig.

Teamleder Syverstad, i rød trøye, gjentar beskjeden som mottatt. Fasilitator Kramer-Johansen følger observerende med, og tar tidvis på seg rollen som overlege på telefon, eller blodkurér.

— Veneflon satt i høyre fot, sier «sykepleier» Henriette Holstad.

— Stigende puls, fallende blodtrykk, kastes ut i luften, og Syverstad bekrefter først når beskjeden blir gjentatt enda tydeligere.

Noen kommuniserer tydeligere enn andre, og dét noteres. Kramer-Johansen nevner at sykepleierstudent Bent Sannes hadde sendt «Vi har fått blod nå» ut i rommet. Han poengterer at det er farlig å stole på at «noen» følger med.

— Beskjeden skulle vært gitt direkte til teamleder. Heldigvis var hun våken og fikk det med seg.

Siste obligatorikk

Sannes forsvarer det med at han hadde gjentatt det om ikke Syverstad hadde fått det med seg. Etterpå innrømmer han at det rett og slett er tricky å huske navn når man midt oppi dramaet kun har kjent hverandre én dag. Men budskapet ble mottatt:

— Det var et eksempel på en beskjed man kunne risikere at ikke ble mottatt. Tilbakemeldingene har vært konstruktive hele tiden, det har vært veldig bra, sier Sannes.

Denne dagen er det siste obligatoriske på medisinutdanningen til teamleder Syverstad, før eksamen og turnus.

— Hva synes du?

— Huff. Veldig lærerikt og spennende. Og skummelt. Det er eneste gangen man jobber i team i løpet av utdanningen, og faktisk får se sykepleiernes oppgaver, svarer hun.

De to fasilitatorene har fire forskjellige grupper i løpet av dagen, men de ser likevel en klar forbedring fra den første til den siste gruppen. Prosjektleder Arntzen forteller at man kan lese masse om tverrfaglighet, men at det aldri kan måle seg med å oppleve det.

200 sykepleierstudenter, og 100 medisinere gikk gjennom akuttøvelsene denne uken.

Viktige erfaringer

Arntzen, Kramer-Johansen og Grimsmo diskuterer om det gjør noe at studentene er klar over at pasienten ikke kommer til å dø.

— Poenget er jo å oppleve god kommunikasjon og samhandling, sier Arntzen.

Grimsmo forklarer at man kan stirre rett i ansiktet på noen og likevel ikke være sikker på om beskjeden er mottatt.

— Vi prøver egentlig å la dem gjøre feil, og erfare disse tingene som de lærer av, sier Kramer-Johansen.

— Denne måten å lære på er veldig populær. De lever seg inn i pasienttilfellet mer enn de vil klare av å lese om det, og husker det på en annen måte, sier Grimsmo og legger til at det nok går to minutter før ikke-dødsproblematikken glemt:

— Vi hadde en student som et lite stykke inn i øvelsen utbrøt frustrert at ånei, pasienten kommer til å dø.

— Men ingen har dødd denne uken?

— Ingen har dødd, fordi studentene gjør nettopp disse feilene her i simuleringen, og ikke senere, avslutter han.