Debatten om Nord universitet bør handle om mer enn sentralisering kontra distriktspolitikk
Nord. Ingen andre enn Nord universitet har opplevd en slik aktiv utøvelse av «statlig eierskap», gjennom uanmeldte besøk, brev og intervjuer i medier, både i forkant og under beslutningsprosesser. Dette gjør det vanskelig for universitetet å skape autonome beslutninger, skriver professorene Bodil Landstad og Marianne Hedlund.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Debatten om Nord universitet har vært heftig i ulike medier etter at konstituert rektor Hanne Solheim Hansen la fram et forslag om ny studiestedstruktur i Nordland og Trøndelag. Mange har ytret sterke meninger om universitetets rolle og muligheter. Mangt er sagt og ytret om at Nord universitet svikter sin rolle som leverandør av kunnskap og kompetanse i sine lokalsamfunn. Vi mener det er på tide å se debatten om Nord i et mer generelt samfunnsperspektiv, og ikke som en debatt om sentralisering kontra distriktspolitikk.
Det er ikke lenger slik at profesjonsutøvere kun skal ha praktiske ferdigheter og skoleres inn i en definert yrkesrolle etter endt utdanning.
Bodil Landstad og Marianne Hedlund
Det handler om samfunnsoppdraget til et universitet som er lokalisert i Distrikts-Norge. Vi som jobber innen universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren), kan oppleve at politiske og allmenne krefter med jevne mellomrom forsøker å kontrollere og påvirke akademia. Ikke minst kan dette skje i debatten om kompetanse og behov for kompetanseutvikling i Distrikts-Norge.
Det er derfor viktig at vi som jobber innen UH-sektoren er våkne og innser at vi også i Norge, på lik linje med andre land, kan oppleve at politikere, statsråder og andre prøver å styre utviklingen om hva og hvor et universitet skal virke.
Et universitet er sårbart, hvilket vi ikke minst har merket oss i debatten om Nord. Dette fordi universitetet er avhengig av økonomisk tilskudd og må forholde seg til retningslinjer gitt av staten. Universitetene «eies» av Kunnskapsdepartementet og får bevilgninger og styringsrammer derifra.
Samtidig skal universitet levere forskning og kompetanse som er relevant eksempelvis for næringsliv, helse- og utdanningssektoren. I tillegg skal universitetet utvikle kunnskap og forståelse om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige metoder og resultat. Dette gjelder både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.
Det er mange interessenter som et universitet skal tilfredsstille, og interessene kan være motstridende. Når regionale interessenter (og musikere) kommer på banen med sterke føringer og direktiv, er det ikke lett å være et universitet med egen autonomi i distrikts-Norge. Enklere blir det heller ikke, når en statsråd gir rektor og styre på den ene siden tillit til å fatte autonome beslutninger, og på den andre siden uttrykker tvil om beslutningskompetansen til de samme aktørene.
Ingen andre enn Nord har opplevd en slik aktiv utøvelse av «statlig eierskap», gjennom uanmeldte besøk, brev og intervjuer i medier, både i forkant og under beslutningsprosesser. Dette gjør det vanskelig for universitetet å skape autonome beslutninger.
For et universitet i distrikts-Norge er det like viktig å sikre egen autonomi og ha kontroll over utviklingen som det er for universiteter i storbyen. Det er allikevel ingen enkel oppgave. Dels skal universitetet sørge for at politikere og andre interessenter ikke styrer faglig innhold i utdanning og forskning, dels må universitetet forholde seg til behov for kompetanse definert lokale samarbeidspartnere.
Universitetets samfunnsoppdrag er å utdanne kompetente arbeidstakere som det er behov for både regionalt og nasjonalt, samt å samarbeide med regionale aktører om forskning og kunnskapsutvikling. Dette innebærer en akrobatisk akademisk øvelse som kan sammenlignes med å balansere på en slakk linje.
Universitetet skal møte samfunnsutfordringene gjennom å tilby kvalitet i høyere utdanning og forskning, og dette er en premiss for å være et universitet - uansett lokalitet. Et universitet er primært en organisasjon hvor forskning utføres, og hvor høyere utdanning basert på forskning tilbys. Dette gjelder også universitetene i distrikts-Norge.
Flere av universitetene i distrikts-Norge består av sammenslåtte høgskoler, som ikke på samme måte har etablert en organisasjonskultur for forskning. Ikke minst har det blitt dokumentert at dette gjelder for de kortvarige profesjonsutdanningene, for eksempel ved Nord universitet.
I korte profesjonsutdanninger handler det primært om å utdanne kompetente profesjonsutøvere til viktige samfunnsoppdrag, som for eksempel sykepleiere, vernepleiere, sosionomer, ergoterapeuter og fysioterapeuter. Utdannelsen på universitetet skal gi slike profesjonsutøvere kompetanse og ferdigheter, som gjør de i stand til å ta avgjørelser basert på ny og oppdatert kunnskap.
Det er ikke lenger slik at profesjonsutøvere kun skal ha praktiske ferdigheter og skoleres inn i en definert yrkesrolle etter endt utdanning. I dag forventes det langt mer av en profesjonsutøver etter endt bachelorgrad. For eksempel skal en sykepleier i et sykehus være i stand til å gi kvalifisert helsehjelp gjennom annet enn å gi omsorg og utføre innlærte prosedyrer.
Sykepleiere må også kunne vurdere og dokumentere behov hos pasient og brukere ut i fra kunnskap basert på oppdatert forskning. Dette gjelder selvfølgelig like mye for profesjonsutøvere i distriktene som i mer urbane strøk. Utdanningsinstitusjonene skal utdanne kvalifiserte profesjonsutøvere - uansett hvor de befinner seg.
En sykepleier er ikke ferdigutlært etter endt bachelorgrad. De skal da ha en kunnskapsplattform som gjør de rustet for å møte framtidens utfordringer knyttet til gamle og nye sykdommer, endrede behandlingsmuligheter, medisinske framskritt og teknologiske nyvinninger.
For å klare dette kompetansemålet må utdanningen baseres på forskning – og ikke bare erfaring fra yrkesutøvelse. Ikke alle profesjonsutdanninger i Distrikts-Norge har prioritert å utdanne kandidater med denne kompetansen. Snarere har de konsentrert seg om å utdanne profesjonsutøvere som svarer opp mot lokale forventninger og behov. Dette møter ikke nødvendigvis framtidens krav på profesjonsutøving.
Samfunnsoppdraget til et universitet er å bidra til å utvikle regionene og lokalsamfunnene gjennom utdanning og forskning. Man kan da ikke basere seg kun på lokale behov og tradisjoner, men må løfte blikket mot et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.
Også et universitet i distrikts-Norge må møte de globale utfordringer med samme kompetanse som forventes av andre universitet. Dette vil kreve et universitet med sterk autonomi - basert på akademiske grunnpilarer – som ikke styres kun av lokalpolitiske krav og hensyn. Dette vil kreve sin kvinne!
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!