Ingebjørn Bleidvin skaper et bilde av forskningen som noe virkelighetsfjernt og unyttig – et forfengelig tidsfordriv bare egnet til å skaffe status, og ikke noe annet, skriver tre forskere ved Høgskulen på Vestlandet som her tar til motmæle. Foto: Ida Bergstrøm
Ingebjørn Bleidvin skaper et bilde av forskningen som noe virkelighetsfjernt og unyttig – et forfengelig tidsfordriv bare egnet til å skaffe status, og ikke noe annet, skriver tre forskere ved Høgskulen på Vestlandet som her tar til motmæle. Foto: Ida Bergstrøm

Du bommer, Bleidvin. Arbeidslivet trenger forskningen, mer enn noensinne.

Struktur. Vi forsker ikke for å sanke poeng eller dyrke vårt image. Vi forsker sammen med arbeidslivet for å skape en bedre fremtid, skriver forskere fra Høgskulen på Vestlandet.

Publisert   Sist oppdatert

Hverdagen til helsepersonell består av å ta faglige avgjørelser dagen lang. Da hjelper det lite med synsing, følelser eller en «sånn har vi alltid gjort det»-tankegang.

Høgskulen på Vestlandet som universitet i fremtiden skal skille seg fra for eksempel Universitetet i Bergen ved å være et markant profesjons- og arbeidslivsrettet universitet.
Forskere
Høgskulen på Vestlandet

6. mai skrev Ingebjørn Bleidvin en gjestekommentar i Bergens Tidende, der han tar til orde for at universitets- og høgskolesektoren er på ville veier når «alle» høgskoler nå jobber mot universitetsstatus. Hans vinkling på at forskning som gjøres kun er for at utdanningssteder skal sanke publiseringspoeng, er en svært forenklet og skuffende fremstilling.

Det er særlig to utsagn i kommentaren vi ønsker å svare på her. Det første er: «Når du sit som (…) sjukeheimsleiar gir du blanke i kva obskure forskartidsskrift den lokale førsteamanuensen har publisert grafane sine i.» Det andre utsagnet er «Du treng sjukepleierarar. (…) Du treng ikkje siste nytt frå forskingsfronten. Du treng dei som fungerer og som gjer jobben sin på ein god og forsvarleg måte.»

Selv er vi fra Høgskulen på Vestlandet (HVL), og representerer dem som Bleidvin referer til. I motsetning til ham, har vi tro på at universitetsstatus og et løft innen forskningen faktisk vil gi økt kvalitet. Vi jobber derfor hardt og målrettet mot ambisjonen om å bli et nytt universitet på Vestlandet. Vi mener at det ikke er noen motsetning mellom universitetsstatus og relevans for arbeidslivet. Tvert imot.

Høgskulen på Vestlandet som universitet i fremtiden skal skille seg fra for eksempel Universitetet i Bergen ved å være et markant profesjons- og arbeidslivsrettet universitet. Dette betyr at forskningen som springer ut fra oss, har stor relevans og betydning for våre viktigste samarbeidspartnere, og er produsert i samarbeid med dem. En av våre aller viktigste samarbeidspartnere er de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og da også sykehjemsledere.

Ingebjørn Bleidvin skaper et bilde av forskningen som noe virkelighetsfjernt og unyttig – et forfengelig tidsfordriv bare egnet til å skaffe status, og ikke noe annet. Som prosjektleder og stipendiater i forsknings- og samarbeidsprosjektet IMPAKT er vi nødt til å ta til motmæle.

Forskningen vår er nær, ikke fjern: Den griper direkte inn i hvordan sykepleiere i kommunene arbeider i dag, og hvordan vi kan gjøre det lettere for dem å gjøre en god jobb under nye og krevende omstendigheter.

Prosjektet handler om kompetansen hos helsepersonell i sykehjem. I hvilken grad har de tilgang til den nyeste kunnskapen på feltet? Og hvordan kan vi best hjelpe dem til å møte en sykepleierrolle som er i forandring, og som krever stadig mer av dem – der de må utføre mye av det arbeidet som tidligere lå til sykehusene og spesialhelsetjenesten? Dette er spørsmål forskningen vår stiller. Og spørsmål som både sykepleiere og sykehjemsledere trenger svar på.

Vi kan si oss enige med Bleidvin på det ene punktet, nemlig det om at ledere i sykehjem gir blanke i hvilke «obskure tidsskrift» vi forskere rapporterer i. Men innholdet i disse publikasjonene, ja, det vet vi at sykehjemsledere er veldig opptatt av.

Profesjonsutøverne står i dag i et grunnleggende spenningsforhold. På den ene siden blir samfunnet mer avhengig av de profesjonelles tjenester, mens det på den andre siden stilles krav til deres evne til å følge med på endringer i feltet. Å utvikle ny forskning i tett samarbeid med profesjonsutøvere er nødvendig for å sikre forsvarlig pleie i møte med eldre og sykere pasienter.

Ved HVL er det mange forskningsprosjekt som involverer studenter. Dette gjør dem forberedt på å forstå og bruke forskning i arbeidslivet – å være bevisst at de selv har et ansvar for å holde seg oppdaterte, og selv være med på å utvikle nye og bedre måter å jobbe på. Når sykepleiere på en arbeidsplass unnlater å gjøre dette, kan det føre til at pasienter ikke får nytte av fremskritt innen helseforskning, noe som kan få uheldige konsekvenser.

IMPAKT-prosjektet adresserer de økte kravene sykepleiere i sykehjem står overfor. Sammen med Bergen kommune jobber vi med ni engasjerte og dedikerte fagsykepleiere fra sykehjem i kommunen. De ønsker økt kompetanse til å finne og bruke ny forskning for å møte de problemstillingene som angår sykehjemsbeboere. Et eksempel er å finne ut hvordan de tidligere kan oppdage en forverret tilstand hos sine pasienter.

Både rådmenn, etatsledere og sykehjemsledere er opptatt av forsvarlig oppfølging og behandling av tjenestens brukere - og da må det være plass til kvalitetsforbedring og forskning. Å påstå noe annet er å undervurdere ledelse i kommunene. Og å undervurdere faget vårt – å se på det som noe statisk, uforanderlig.

Å kritisere HVL for å ikke fylle sitt samfunnsoppdrag på grunn av «ein forfengeleg forkjærleik for forsking», faller raskt i grus når en ser på den lange listen over forskningsprosjekt som drives ved HVL. Mange av prosjektene er finansiert av Norges forskningsråd. Det første man kan lese på nettsiden til forskningsrådet er dette:

«Vi investerer i forskning og innovasjon som bygger kunnskap for en bærekraftig fremtid og møter de store samfunnsutfordringene».

Vi er enig i at samfunnet trenger lærere, sykepleiere, ingeniører, fysioterapeuter, og andre viktige profesjoner som utdannes ved HVL. De skal jobbe på en god og forsvarlig måte. Selvsagt. For å møte dette kravet er det avgjørende at undervisningen av disse studentene, og deres senere arbeid i praksis, er bygget på best tilgjengelig kunnskap.

Sykepleierkunnskapen er ikke en ferdig størrelse, og arbeidslivet står ikke stille. Derfor utdanner vi sykepleierne våre til å se verden med et forskerblikk. De vet at de skal lære hele livet, oppsøke ny kunnskap og klare å møte endringer på våkent og nysgjerrig vis.

Så Bleidvin: Vi forsker ikke for å sanke poeng eller dyrke vårt image. Vi forsker sammen med arbeidslivet for å skape en bedre fremtid.

Siste fra Khronos forside: