LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Senter for fremragende forskning
Ble snytt for seieren på grunn av kuttene i Forskningsrådet: — Det er skikkelig surt
Komiteen innstilte på at Terje Lohndal og Marit Westergaard skulle få penger til et senter for fremragende forskning. Men på grunn av den økonomiske situasjonen i Forskningsrådet, blir det ikke noe av.
Publisert
Sist oppdatert
— Det er faktisk vanskelig å svelge, det må jeg si, sier Marit Westergaard.
Hun og Terje Lohndal hadde jobbet i flere år med prosjektet. På senteret de to skulle lede var planen å studere hva som skjer i hjernen til flerspråklige barn og voksne når det er flere språk som lever i samme hode.
De søkte om å få bli Senter for fremragende forskning (SFF) allerede for fem år siden, men gikk ikke videre til andre runde. Men i år var de blant de 36 som gikk til finalen.
En internasjonal vitenskapelig komite brukte fire dager i mai til å behandle de 36 søknadene og gi sin innstilling. De anbefalte at 11 prosjekter skulle få støtte.
Og på ellevte plass satte de prosjektet til Marit Westergaard og Terje Lohndal.
Men det var likevel ikke nok. For helt på tampen ble det bestemt at det bare skulle gis støtte til ni prosjekter. Konsekvensen ble at språksenteret og et klimasenter ved Universitetet i Oslo ikke fikk finansiering likevel.
Bakgrunnen er at Forskningsrådet er nødt til å spare penger.
«Stort potensial for å oppnå banebrytende resultater»
Den vitenskapelige komiteen, bestående av ni professorer ved europeiske universiteter, skriver:
«Ved slutten av møtet konkluderte komiteen med hvilke 11 sentre som bør anbefales for finansiering. Avgjørelsen var enstemmig. Det er komiteens syn at disse 11 sentrene alle har stort potensial for å oppnå banebrytende resultater som vil bli anerkjent over hele verden.»
De ni første plassene listet de opp i uprioritert rekkefølge, mens de to siste innstilte de på 10. og 11. plass.
Forskningsrådet hadde også sagt at utlysningen skulle resultere i «cirka 11 nye sentre».
Men det var et eget bevilgningsutvalg som tok den endelige avgjørelsen om hvem som fikk penger.
Og på grunn av den økonomiske situasjonen i Forskningsrådet, har som kjent styret vedtatt å kutte SFF-bevilgningene med 20 prosent. For å dekke inn dette besluttet komiteen blant annet å gå fra 11 til 9 sentre.
Det førte til at Terje Lohndal og Marit Westergaard ble snytt for seieren på målstreken.
— Det er skikkelig surt å vite at vi ikke fikk dette på grunn av nedskjæringer, og ikke fordi vi ikke var bra nok, sier Westergaard.
— Vondt å tenke på
Hun forteller at de i evalueringen fra den vitenskapelige komiteen fikk toppkarakter.
— Så vi skjønte jo vi at vi måtte ligge ganske godt an. Derfor er det ekstra skuffende at vi ikke nådde opp, sier hun.
Hun visste ikke at de var innstilt til å få penger før Khrono gjør henne oppmerksom på det.
— Dette er jo et prosjekt vi har jobbet med i mange, mange år. Og forskjellen på å få og ikke få er enorm, 150 millioner over ti år. Når du nå forteller at vi hadde blitt finansiert hvis det ikke hadde vært kutt, eller om man hadde kuttet litt mer på alle 11, er det ganske vondt å tenke på, fortsetter hun.
I tillegg til å gå fra 11 til 9 sentre, gjorde også bevilgningsutvalget et flatt kutt slik at alle sentrene fikk 155 millioner kroner. Det var mulig å søke om 180 millioner, men ingen fikk dette.
Ved å gi penger til alle de 11 sentrene, ville midlene bli smurt for tynt utover, mente utvalget.
«Innstillingen fra den vitenskapelige komiteen kunne gitt grunnlag for å finansiere 11 sentre. Det ville imidlertid resultere i en stor reduksjon i bevilgningen til hvert senter. Dette ville i vesentlig grad svekke alle sentrenes forutsetninger for å nå̊ sine vitenskapelige mål og muligheten for Norge til å opprettholde sin konkurransedyktighet innen forskning», skriver utvalget.
— Det er veldig kjipt å tenke på at man hadde fått hvis det ikke hadde vært for den situasjonen som er. Og så skulle jeg ønsker at det var litt større vilje til å satse på denne type forskning, sier Terje Lohndal, og minner om at SFF-ordningen har fått strålende evalueringer.
— Siden SFF-ordningen utlyses kun hvert femte år, og siden det dreier seg om prosjekter med høy kvalitet der det ligger årevis med arbeid bak, så kunne man argumentere for at man hadde skjermet akkurat dette fra de kuttene som har blitt gjennomført. Det er trist registrere at det ikke er politisk vilje til å gjøre det, sier han.
UiO-prosjekt nådde nesten opp
Det andre prosjektet som akkurat ikke nådde opp, handler om klimaendringer i arktiske farvann. «ACT - Centre for Arctic Climate Transitions» ble innstilt på 10. plass av den vitenskapelige komiteen.
Professor Trude Storelvmo ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo er en av to senterledere for ACT.
Hun var ikke klar over at senteret var innstilt som nummer 10 og var så nær å få tildeling.
— Det er jo fortvilende, sier hun.
— Det er jo på en måte godt å høre at det internasjonale panelet mente at senteret vårt var så bra at det fortjente å få tildeling, men på den andre siden kjennes det bittert og som en tapt mulighet, sier hun.
Senteret skulle forske på hvordan brå endringer påvirker det arktiske klimasystemet.
— Slike brå endringer er jo i gang. Det er en prekær situasjon og et kappløp med tiden, der vi som arktisk nasjon bør ta et ansvar, sier hun.
— Er det aktuelt å søke igjen om fem år?
— Selv om det skulle bli en ny SFF-utlysning, har vi ikke tid til å vente. Det er et kappløp med tiden og fem år er veldig mye i denne sammenhengen. Uansett vil mange av forskerne ha gått videre til andre prosjekter innen den tid, sier hun.
Kritisk til tidsbruken
Storelvmo er kritisk til søknadsprosessen.
— En SFF-søknad beslaglegger enormt med forskertid. Når bare 5 prosent får tilslag er det en lite effektiv bruk av forskerressursene. Dette må man tenke gjennom til framtidige utlysninger, mener hun.
I tillegg til forskere ved Institutt for geofag skulle senteret samarbeide blant annet med Meteorologisk institutt og Cicero og knytte til seg en rekke internasjonale forskere.
— Hva skjer videre nå?
— Litt av forskningen vil foregå, men det vil bli fragmentert og mye mindre kraftfullt. Stilt overfor så dramatiske endringer som vi ser i det arktiske klimasystemet holder det ikke at enkeltforskere holder på, sier Storelvmo.
Begrenset gjenbruksverdi
Terje Lohndal og Marit Westergaard sier at gjenbruksverdien ved deres søknad er begrenset. Dette fordi SFF-ordningen går over ti år og er knyttet til et senter.
— Man må tenke så langsiktig, man kan ikke bare sende søknaden til et annet sted, for det finnes ingen andre utlysninger som kan finansiere et helt senter, i alle fall ikke innenfor humaniora. Men elementer nok brukes i mindre prosjekter, sier Lohndal.
— Kommer dere til å søke neste gang?
— Det er litt tidlig å si. Jeg vil jo tenke at noen i gruppa sikkert kommer til å søke. Det er en veldig driv i gruppa for å ta dette arbeidet videre. Men vi kan ikke sende den samme søknaden en gang til – forskningsfronten kan se ganske annerledes ut om fem år. Så det blir nok bli med nye folk og et litt annet fokus. For det skjer veldig mye i årene til neste utlysning.
