Juletreets hemmelige liv

Mens ribba steker i ovnen, de siste gavene pakkes inn og julemusikk velter ut av radioen, foregår en serie usynlige dramaer inne i juletreet i stua.

Der er det midd som spiser sopp. Midd som spiser midd. Og sopp som spiser midd.

Kanskje en møll gjemmer seg inne i treet, og venter på å fly ut. Eller kanskje det er en flått, eller en kjempetreveps.

Småkrypene vi drasser med oss inn i stua når grana skal settes opp er mange, men frykt ikke, de er helt ufarlige for oss.

Fra edelgran til plastikk

Klaus Høiland er biolog og professor emeritus ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo.

— Det vanligste treet er vanlig, norsk gran, men edelgran og fjelledelgran har blitt veldig populære de senere årene, sier Høiland.

Edelgranen kommer fra Mellom-Europa, og har den fordelen at den ikke drysser, men i stedet blir grå. Høiland sier at uansett hvor mye du vanner en vanlig gran, vil det snø barnåler av den gjennom jula.

— Så er det også vanlig med furu vest- og nordover. Den drysser ikke så mye, og har en annen, deilig lukt. Også grana lukter veldig godt.

Han sier at noen også bruker granvarianter som sitkagran, kvitgran og lutzgran, men at biologer stort sett ikke liker disse. De sprer seg mer eller mindre uhemmet i naturen.

— Og selvfølgelig har man plasttrær, som kan komme i alle verdens farger og lukter, og noen av dem synger til og med, og snurrer rundt sin egen akse.

Og fordelen med et plasttre, er at man slipper alle småkrypene, noe som kan være hjelpsomt for allergikere.

— Småkrypene i juletreet er på ingen måte farlige, men de kan være irriterende for folk som har astma, eller reagerer allergisk på husstøv, sier Høiland.

Han påpeker at selv om 25.000 småkryp høres voldsomt ut, er det ikke spesielt mye mer dyr på et juletre enn i andre ting i huset.

— Det har nok blitt en snakkis at det bor mange dyr i juletreet, men det er ingenting å bekymre seg for.

Alt som kryper og kravler

— Når du setter et juletre i stua, drar du med deg omtrent 25.000 individer med småkryp, fordelt på cirka hundre forskjellige arter, sier Klaus Høiland.

— De fleste får jo panikk når de hører det, men dette er stort sett småkryp vi må ha lupe for å se.

Men dersom du ristet juletreet over et hvitt laken, vil du nok bli overrasket over hva som faller ut.

— Blant dyregruppene finner vi stort sett insekter og edderkoppdyr, og man ser forskjell ved å telle antall bein. Insekter har seks, edderkoppdyr har åtte, sier Høiland.

Blant juletreinsektene finner vi blant annet støvlus, små biller og spretthaler. Er du heldig kan du også få med en møll inn i stua — men ikke den sorten som spiser på finklærne.

— Når det gjelder edderkoppdyr er det mest midd. Og mange har fått med seg at flått er en type midd, men selv om det er flått i juletreet, er den høyst sannsynlig helt ufarlig.

Stort sett alle småkrypene som blir med i stuevarmen har gått i dvale, og de fleste av dem, som flåtten, vil våkne, tørke inn og dø i den tørre, varme innelufta.

— Så kommer det også an på hvor juletreet er fra. Juletreplantasjer er som regel en insektørken, så man får med seg de kuleste dyrene om man hugger det selv i skogen. Og jo dypere inn i skogen, jo flere og bedre, sier Høiland.

Den vennlige kjempen

Høiland forteller at en av de rareste gjestene som kan følge med et juletre, er den såkalte kjempetrevepsen.

Den vil bare leve i riktig store og gamle juletrær som er hogd i vill skau, altså trær som er så store at de helst får plass i en sal.

— Larvene til vepsen lever i grovt trevirke, mellom barken og veden, eller inne i veden selv, hvor den spiser sopp som moren planter der.

Så om du tar med et tre inn i stua, og larvene alt har blitt pupper, kan stuevarmen trigge dem til å klekke.

— Den kalles kjempetreveps fordi den virkelig er en kjempe, og den har en diger brodd i tillegg, sier Høiland, og fortsetter:

— Som regel når folk finner disse i stua blir det full panikk, for det ser virkelig ut som en monsterveps.

Men kjempetrevepsen er, ifølge Høiland, er vennlig kjempe, og den lange brodden er egentlig et eggrør den bruker for å legge egg i barken.

— Den kan ikke stikke mennesker i det hele tatt, påpeker Høiland.

Tilbake til røttene

Også andre dyr og planter lurer seg med juletreet inn i stua.

Det kan være små edderkopper og fluer, rundormer, alger, mose (om du hugger i skogen, vel å merke), bakterier og virus, og sopp.

— Det er både gjærsopper og muggsopper, men ikke sånne tradisjonelle sopper med hatt og stilk som mange tenker på, sier Høiland.

Som biolog er det nettopp sopp som er professorens største interesseområde.

— Det er litt usikkert hvor juletretradisjonen kommer fra, men sannsynligvis begynte det i Tyskland mot slutten av senmiddelalderen, fortsetter han.

Han forteller at planter som holder seg grønne gjennom vinteren ofte ble behandlet med stor respekt, og de ble tolket som et guddommelig tegn på at det blir grønne avlinger til våren.

— Spesielt einer ble sett på som hellig, og den har i tillegg desinfiserende egenskaper, så man pleide å ta den med inn i stua for å holde mus og slikt unna.

Derav kommer den gamle sangleken «Så går vi rundt om en enebærbusk».

— Etterhvert kom juletretradisjonen til Danmark, og så til Norge. På begynnelsen av 1800-tallet var det vanlig å ta inn et tre i veldig fornemme stuer, og på midten av 1800-tallet gjorde folk flest det.

Da 1900-tallet var i gang, var det en vanlig tradisjon i stort sett alle norske, kristne hjem.

— Men den gang var det vanlig å pynte med levende lys, så det hele var jo en enorm brannfelle.

Professor Emeritus

Høiland ble pensjonert i år, og er for tiden professor emeritus ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Han forteller han lenge har hatt interesse for biologi.

— Soppinteressen kom fra soppturer da jeg var liten, men så interesserte jeg meg for en rekke andre ting i naturen også, som fugler, sjødyr og dinosaurer, sier han.

Kjemi var også et stort interessefelt, og spesielt kombinasjonen sopp og kjemi.

— Jeg lurte på hva som var vitsen med giftstoffer og fargestoffer i soppen. Og hvorfor så mange forskjellige farger og gifter? Hadde ikke én holdt? Det er mye vi ikke vet.

Høiland tok hovedfag i mykologi (sopplære), og skrev en økologisk oppgave om sopp på sandstrender i Sør-Norge i 1974. I 1982 tok han doktorgrad, hvor han studerte kanelslørsoppene, en uspiselig gruppe sopp som er kjent for sin gule og mørke, rødbrune farge, og brukes av folk som farger garn i sjatteringer fra strågult til karminrødt

Siden den gang har Høiland vunnet flere priser for sin formidlingsevne, som Svein Myrbergets minnepris i 1992, Brageprisens klasse for faglitteratur i 1998, Formidlingsprised ved Institutt for biovitenskap i 2008, og Bonnevieprisen fra Norsk biologforening i 2016.

Nå har 70-åringen pensjonert seg, men fortsetter i et emeritus-engasjement på universitetet.

— Livet er stort sett likt etter at jeg ble pensjonert, bare at det kanskje er litt mer å gjøre nå.

Til sommeren reiser han til Svalbard, for å utforske slørsoppene som finnes det, et prosjekt han har fått fra Artsdatabanken.

— Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å holde på, men jeg var på en julefest for litt siden hvor jeg møtte en 86-årig økolog som fortsatt har prosjekter, så jeg gir meg nok ikke med det første, avslutter han.