Den ene mulige modellen er at små forskningsmiljøer samler seg i et nasjonalt konsortium og fordeler kostnadene seg imellom, skriver tre bibliotekarer. Foto: Mina Ræge
Den ene mulige modellen er at små forskningsmiljøer samler seg i et nasjonalt konsortium og fordeler kostnadene seg imellom, skriver tre bibliotekarer. Foto: Mina Ræge

Vanskelig tilgang til forskningslitteratur for de små

Open access. Det beste alternativet for å få tilgang til forskningslitteratur for forskere som ikke er tilknyttet en stor høyere utdanningsinstitusjon vil være en rask overgang til open access.

Publisert   Sist oppdatert

Ikke alle norske forskere har like god tilgang til digital forskningslitteratur. Dette er et perspektiv som ikke har blitt viet mye oppmerksomhet i den siste tids debatt om open access og Plan S.

Hvilke alternativer har så en ansatt i et lite forskningsmiljø, et lite forskningsinstitutt eller i offentlig forvaltning i dag for å få tak i vitenskapelige artikler?
Gerd Vik, Clara Agathe Hagtvedt Lunndal og Arild Skalmeraas
UH-bibliotekarer

I Norge utfører instituttsektoren om lag en femtedel av alt FoU-arbeid. Selv om en del av instituttsektoren har god tilgang til vitenskapelig informasjon, er det en stor utfordring at mange forskningsmiljøer ikke har økonomi til å kunne gi sine ansatte et tilstrekkelig tilbud. Også i andre organisasjoner – som ikke primært driver med forskning – blir det forventet at fagmiljøene arbeider forskningsbasert, men også her er det mange som mangler god tilgang. Forskjellen på de som står utenfor og de som har råd til å kjøpe seg tilgang blir stadig større.

Prosjektet «På tvers - Regional tilgang til forskningsressurser» har gått i tre faser i perioden 2012-2018. Prosjektet er initiert av UH-Nett Vest, men har i siste fase også blitt utvidet til å omfatte institusjoner utenfor Vestlandet. Prosjektet har sett på mulighetene som finnes for å tilby digital vitenskapelig litteratur for små forskningsmiljøer som ikke er tilknyttet noe bibliotek i norsk universitets- eller høgskolesektor.

En kartlegging som ble gjort i den første delen av prosjektet viste at mange forskningsmiljøer ønsker og har behov for umiddelbar tilgang til vitenskapelig litteratur på sin PC, men at de i mange tilfeller ikke har mulighet til å få tilgang på en lovlig måte uten å måtte betale uforholdsmessig store summer. Vitenskapelig publisering er internasjonal, dominert av store forlag, som ofte har svært høy profitt på produktene sine. Forlagene foretrekker å selge tidsskriftene i store kostbare pakker og til store organisasjoner. De har ikke prismodeller som er tilpasset små institusjoner og/eller enkeltforskere. Enkeltabonnement er ofte ekstremt dyrt.

Utfordringene med tilgang til vitenskapelig litteratur for små institusjoner og små forskermiljøer ble karakterisert som en gordisk knute av leder Agnes Landstad i Forskningsinstituttenes fellesarena. Det er en god beskrivelse av dagens virkelighet som overgangen til open access på sikt vil kunne bidra til å løse.

I den siste fasen av «På tvers»-prosjektet har vi sett på om det er mulig å finne fleksible modeller slik at små forskningsmiljøer skal få tilgang til digital forskningslitteratur. Det finnes mulige modeller, men ingen av modellene er tilpasset virkeligheten for de små miljøene.

Den ene mulige modellen er at små forskningsmiljøer samler seg i et nasjonalt konsortium og fordeler kostnadene seg imellom. Helsebiblioteket er et eksempel på et slikt konsortium som effektivt har sørget for nasjonal tilgang til vitenskapelig litteratur innen medisin- og helsefag. Å etablere en tilsvarende nasjonal tjeneste for det faglig brede spekter av små forskningsinstitutter og forskningsmiljøer som finnes i Norge ville derimot bli svært krevende. Og trolig svært kostbart.

En annen modell som ble prøvd ut er at en liten institusjon knytter seg til en nærliggende og større UH-institusjon og får tilgang til deres digitale ressurser. Institusjonen betaler så en sum basert på antall ansatte. Dette forutsetter fra forlagenes side blant annet et eierforhold mellom en forskningsinstitusjon og en UH-institusjon. Nordlandsforskning har gjennom dette prøveprosjektet kunnet bruke en slik modell fordi Nord universitet er majoritetseier i Nordlandsforskning. For andre institusjoner som ikke har en slik tilknytning, vil ikke denne type ordning aksepteres av forlagene. Selvstendige organisasjoner som f.eks. stiftelsene Vestlandsforsking og Telemarksforsking kan dermed ikke benytte seg av en slik løsning. En annen ulempe ved Nordlandsforskning sin modell er at den krever mye administrasjon.

En annen betydelig utfordring er at forlagenes prismodeller ikke er tilpasset små enheter. Et eksempel er Elseviers database Scopus: Her omfatter laveste prisgruppe opp til 750 brukere eller forskere. Forlagene sikter mot de store kundene og opererer med prismodeller som er tilpasset store forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Unit, som administrerer og forhandler avtaler på vegne av norske forskningsinstitusjoner, foreslår i forhandlinger med forlagene prismatriser som også er tilpasset norske forskningsinstitusjoner, dvs. for enheter ned mot 1-15 forskere. Viljen til å se på mulighetene for å ha slike prismodeller varierer fra forlag til forlag, men oppleves fra Unit sin side generelt å være lav fordi de små institusjonene betyr lite for forlagene økonomisk.

Hvilke alternativer har så en ansatt i et lite forskningsmiljø, et lite forskningsinstitutt eller i offentlig forvaltning i dag for å få tak i vitenskapelige artikler? Vi ser at forskere i dag benytter seg av flere alternativer:

1) Kjøper artikler enkeltvis, vanligvis til en kostnad mellom 150 og 400 kroner pr artikkel,

2) Oppsøker et fagbibliotek i nærheten som har god digital tilgang til vitenskapelig litteratur,

3) Benytter seg av bibliotekenes fjernlånstjenester (noe som fort betyr opptil en ukes ventetid),

4) Benytter seg av et nettsamfunn for forskere som for eksempel ResearchGate (noe som i varierende grad gir tilgang til selve artikkelen),

5) Benytter seg av en forskerkollega som har tilgang, f.eks. dersom denne er ansatt ved en annen og større institusjon («ring-en-venn»-metoden),

6) Tar direkte kontakt med forskeren som har skrevet artikkelen og håper på svar,

7) Benytter Sci-Hub eller en annen ulovlig pirattjeneste.

Det beste alternativet for forskere som ikke er tilknyttet en stor UH-institusjon vil være en rask overgang til open access. Dersom open access blir standard for all forskningslitteratur vil det bety at også forskere som er ansatt ved små institusjoner, ansatte i offentlig forvaltning og andre som har behov for oppdatert forskningslitteratur faktisk har enkel og lovlig tilgang til den.

Siste fra Khronos forside:

Siste kommentarer