Norge trenger ikke flere breddeuniversiteter

Rektor på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Curt Rice, mener skillene mellom universitet og høyskole er visket ut av fusjonsprosessene.

Les også: Mener HiOA er et universitet

— Det er fortsatt store ulikheter mellom universiteter og høyskoler, responderer rektor ved Universitet i Bergen (UiB) Dag Rune Olsen.

— Skillet mellom høyskolene og universitetene, slik vi kjenner det fra tidligere, er på sett og vis borte. Og dette er en prosess som vil fortsette. Det betyr ikke at institusjonene ikke er ulike fremdeles, sier Dag Rune Olsen, til På Høyden.

Betydelige skiller gamle og nye

— Hva består forskjellene i?

— Det handler blant annet om forskning, undervisningsformer og eksternfinansiering. På tross av et felles lovverk, er det fortsatt betydelige forskjeller mellom de gamle universitetene på den ene siden, og de nye universitetene på den andre siden, sier Dag Rune Olsen.

Med «de gamle universitetene» sikter Dag Rune Olsen til universitetene i Bergen, Oslo og Tromsø, samt NTNU og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås.

— Dersom en universitetstittel gjør det lettere for UiBs forskerkolleger ved landets høyskoler å søke penger fra EU, kan de da ikke like gjerne få kalle seg universitet? 

— Høgskolen i Bergen har, som den første institusjonen i Norge, fått tittelen «university of applied science» og kan bruke denne ved søknader om internasjonale forskningsmidler. Selv er jeg av den formening at forskningsmiljøenes styrke og kvalitet og prosjektets originalitet nok er langt viktigere enn institusjonsnavnet, sier Olsen.

Hegner om universitetets egenart

— Ifølge Curt Rice (bildet under) kan ikke Torbjørn Røe Isaksen gi et klart svar på hva som skiller et universitet fra en høgskole. Er det noe her som statsråden ikke har skjønt?

— Det er en rekke forskjeller mellom HiOA og UiB; omfanget av forskning og forskerutdanning, vektlegging av profesjonsutdanning, profesjonsutvikling og – forskning, bredden i fagtilbud, internasjonalt forskningssamarbeid og omfanget av eksternfinansiering er noen, sier Dag Rune Olsen.

Han utdyper:

— Universitetene har de siste årene blitt utfordret på å styrke eksternfinansieringen. Her ved UiB har vi rigget oss for å konkurrere om penger fra Horisont 2020 og om ERC-grants. Vi gjør det godt i norsk målestokk og har klart flere tilslag enn de nye universitetene og høyskolene. Til tross for et likt lovverk, har vi på dette feltet ikke blitt likere hverandre.

Han viser til at Torbjørn Røe Isaksen har oppfordret institusjonene til å utvikle tydeligere profiler.

— Jeg mener statsråden gjør noe riktig når han utfordrer oss til å bli tydeligere på hva som er vår egen profil og hva som skiller oss fra andre universitets- og høgskoleinstitusjoner. Vi bør utvikle vår egenart videre, sier Dag Rune Olsen.

— Hvem skal få styre politikkutviklingen på feltet? Er rektorene de beste til å vurdere hva institusjonen de leder skal være?

— Det er viktig at institusjonene selv bestemmer og at det ikke kommer som politiske direktiver.

— Vi trenger ikke flere breddeuniversiteter

I NIFU-notatet «Skillelinjer i universitets- og høgskolesektoren» av Ingvild Reymert, Johs Hjellbrekke, Per Olaf Aamodt og Nicoline Frølich står det at «det norske utdanningssystemet har vært preget av en funksjonsdeling mellom universitetene og de vitenskapelige høgskolene på den ene siden, og de statlige høgskolene på den andre». Funksjonsdelingen er synlig når man måler universiteter og høyskoler på publikasjonspoeng. Og mens universitetene har tatt seg av grunnforskning, doktorgradsutdanning og de vitenskapelige disiplinene, har de statlige høgskolene tatt seg av profesjonsutdanningene.

Høyskolene har i tillegg til kvalifiserte kandidater også levert forskning og utvikling til egen region.

— De største høyskolene i Norge; HiOA og HiB, er tydelige på samfunnsoppdraget sitt, sier rektor Olsen (bildet under).

Han mener høyskolene bør få fortsette med å utvikle sine egne styrker.

— De er dyktige innen profesjonsutdanningene. Dette bør følges opp med forskning innen de samme profesjonsutdanningene. Men det ville være meningsløs bruk av penger om en høyskole føler at de må bygge opp for eksempel et bredt humanioramiljø i den hensikt å bli universitet. Vi trenger ikke flere breddeuniversiteter i Norge.

— Kan man med rette hevde at vi trenger et differensiert landskap innen høyere utdanning?

— De fleste land har det, uansett om institusjonsbetegnelsen er universitet eller ikke. Ved å stille krav til en tydeligere institusjonsprofil, mener jeg statsråden ser betydningen av en sektor med differensierte oppgaver.

Fusjoner har sin pris

— Fusjoner vil alltid koste. Før man starter en fusjonsprosess må man ha klart for seg hvilken faglig merverdi fusjonen skal resultere i. Dessuten må alle involverte være klar over at når en fusjon er gjennomført organisatorisk, da starter arbeidet med å utvikle en ny og felles kultur. Skal faglig merverdi skapes, må man trekke i flokk, sier Dag Rune Olsen. 

— Hva risikerer UH-Norge å miste når institusjonene skal fusjoneres?

— Det er mange positive sider ved fusjoner. Den største faren er imidlertid at faglig synergi uteblir samtidig som at fusjonskostandene blir store. Fusjoner mellom svært ulike institusjoner kan gi en mindre tydelig institusjonsprofil.    

Har ikke press på seg

Dag Rune Olsen understreker at departementets fusjoneringsønsker nok fortoner seg annerledes sett fra Muséplass enn fra et rektorkontor i enkelte andre vestlandsbyer.

— UiB trenger ikke lete etter fusjonspartnere, vi har ikke det presset på oss. Andre vil risikere å stå uten en akkreditert lærerutdanning første januar 2017.

— Med «andre» kan vi vel like gjerne si Høgskulen i Sogn og Fjordane? 

— Ja, men også andre.

— Jeg kan sikkert oppfattes arrogant når jeg uttaler meg om dette, som leder av et stort universitet. Vi er jo ikke truet på noen måte. Det betyr ikke at vi ikke ønsker å bidra til å sikre lærerutdanning på Vestlandet.  

Vil ikke fusjonere med HiB

Løsningen på Isaksens «Vestlandsfloke» er ennå ikke funnet. I Midt-Norge er det annerledes. Første januar 2016 blir Gunnar Bovim ved NTNU høyst sannsynlig bli rektor også for et fusjonerte stor-universitetet der høgskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund og Gjøvik vil inngå.

— Frister det ikke litt å bli rektor for en storinstitusjon sammensatt av både UiB og HiB? Over 4000 ansatte, mer enn 20 000 studenter?

— Hvis fusjoner er motivert av å bygge en stor institusjon å trone over, da er man på ville veier. Så svaret er altså nei. Fusjoner må være faglig begrunnet.

Tror på tettere samarbeid med instituttsektoren

UiB-rektoren har likevel et ønske om å knytte tettere bånd til forskere utenfor egen innhegning.

— Teller vi Bergens forskere, ser vi at byens institutter og Helse Bergen samlet har flere rene forskerårsverk enn universitetet og høyskolene. Skal vi lage en struktur for ny og bedre forskning i Bergen, gir det ikke mening å se bort fra dette forholdet, sier Dag Rune Olsen. Vi må ta i bruk hele sektoren.

Han tror det vil komme en debatt om fusjoner i instituttsektoren. Noen av instituttene er stiftelser eller aksjeselskaper, eller har andre eiere enn Kunnskapsdepartementet. Dermed kan ikke Torbjørn Røe Isaksen (bildet over) med et enkelt grep rekvirere en fusjonsprosess. For instituttene kan samboerskap bli alternativet til ekteskap. 

— Vi håper Konseptvalgsutredningen som kommer i kjølvannet av regjeringens masterplan for marin forskning skal gi oss muligheten til å samlokalisere havforskningsmiljøene som finnes på Havforskningsinstituttet, NIFES, Veterinærinstituttet, NOFIMA og eventuelt andre.

— Men dere skal fortsatt kjempe om midler fra de samme utlysningene?

— Her skal samhandling gi felles forskningsmiljøer av høy kvalitet slik at vi lykkes i enda større grad med søknader til blant annet Horisont 2020-programmet. Hvis vi alle til stadighet kun skal konkurrere om den samme potten, har vi ikke oppnådd noe.