Stipendiat var i Beirut da bombene gikk av

— En kollega banket på døren og sa at «jeg går hjem nå, i tilfelle det blir uroligheter». Da jeg så ut som et spørsmålstegn forklarte hun hva som hadde skjedd, men dette var bare en liten halvtime etter angrepene, så lite var det kjent enda. Jeg bestemte meg også for å gå hjem, og ringte naturligvis kona, sier Magnus Dølerud, til På Høyden.

Arbeider med antikrigsbevegelser

Han bor for tiden i Beirut, hvor han arbeider med en doktoravhandling om sivilsamfunn og antikrigsbevegelser i Libanon under borgerkrigen 1975-90.

— Det var litt merkelig å gå hjem - veien til jobb går gjennom Hamra, en av de livligste og mest besøkte shopping- og utelivsområdene i byen, men det var uvanlig stille. De få som var ute på gatene satt klistret til tv-er på utekaféer eller i butikkene sine, sier Magnus Dølerud (bildet).

Ifølge de libanesiske avisene The Daily Star og An-Nahar ble 43 mennesker drept og 239 såret da to mennesker sprengte seg selv i luften i det fattige og tett bebodde nabolaget Bourj al-Barajneh. Magnus Dølerud forteller at Bourj el-Barajneh er et svært blandet område, som blant annet huser en palestinsk flyktningleir hvor også mange syriske flyktninger bor.

— Det var vel ingen som var videre overrasket over at Daesh tok på seg ansvaret. Alle politikere og lederskikkelser var raskt ute og manet til samhold og besinnelse for ikke å gi terroristene det de ville ha.

Ifølge terrororganisasjonen var målet å ramme sjiamuslimer som holder til i det Hizbollah-dominerte området.

«Keep calm and carry on»

— Men flere av de drepte var ikke sjiamuslimer, som ifølge Daesh’ makabre logikk er legitime mål. Dessuten har det denne gangen ikke kommet noe slags ultimatum eller krav om løslatelse av fengslede jihadister, bare en teologisk begrunnelse for hvorfor drapet på alle disse sivile var viktig og riktig.

— Hvordan preger hendelsen dine kolleger og venner?

— «Keep calm and carry on» er vel en god oppsummering. Slike angrep har jo blitt alt for vanlige i Beirut, og enkelte liker å gi inntrykk av at de er vant til det - hvilket naturligvis er lett å si hvis man bor i et velstående nabolag langt fra angrepene. Men det betyr ikke at folk ikke er redde, rasende og sørgende. Det er en tydelig uro for at dette er begynnelsen på en ny bølge av angrep slik man hadde i 2013-14.  Blant folk jeg har snakket med er det typisk to måter å takle det på; galgenhumor eller rasjonell analysering - hvem, hvorfor, hvordan er det mulig, og så videre.

Etterretning mot terror

Han forteller at etter større hendelser der mennesker har blitt drept stenges ofte offentlige institusjoner og skoler for å markere sorg.

— Jeg mistenker dog at det også til en viss grad handler om å forhindre bråk. Libanon er jo fremdeles svært pluralistisk og politisk splittet, og hvis frustrasjon og sinne får sekteriske overtoner kan det fort bli risikabelt. Det gjelder å la folk summe seg litt. Dette gjelder kanskje spesielt på universitetene, der campus-politikken er svært viktig, og alle de store partiene, som gjerne er sekteriske, er godt representert i studentgrupper.

— «Alle som vurderer å reise til, eller oppholder seg i Libanon, må være forberedt på raske endringer i sikkerhetssituasjonen», skriver UD på sine sider. Har sikkerhetstiltakene i byen blitt skjerpet?

— Sikkerhet i Beirut er allestedsnærværende hele tiden, og det har ikke vært synlige tegn på at den har blitt skjerpet. Det er soldater og iblant panservogner utstasjonert her og der, typisk i nærheten av såkalte hotpots mellom nabolag der forskjellige grupper bor, eller ved viktige gjennomfartsårer. Men det er etterretningsinnsatsen som er avgjørende for å hindre slike angrep, og her ser myndighetene ut til å være rimelig effektive. Hele nettverket som sto bak angrepet i Burj el-Barajneh var angivelig arrestert etter mindre enn 48 timer, sier Magnus Dølerud.

Han forteller at mange angrep har blitt avverget, og at mistenkte terrorister rett som det er arresteres.

— Det er dog ikke særlig trivelig å tenke på rettsikkerheten og behandlingen av de som arresteres, sier han.

Terroristene ville angripe et mykt mål

Magnus Dølerud forteller at de sørlige forstedene, som innbefatter Burj el-Barajneh der angrepet skjedde, har nabolaget også fått økt tilstedeværelse av sikkerhetsstyrker og militære etter fjorårets bølge av angrep. Fremdeles er det Hizbollah som står for brorparten av sikkerheten og etterretningen.

— Mye kan tyde på at valget av mål for selvmordsbombene ble diktert av nettopp denne sikkerheten - de måtte angripe et «mykt» mål. Den første selvmordsbomberen rammet et marked med sivile fra flere forskjellige grupper, den andre forsøkte å entre en sjia-moske, men ble lagt i bakken av en mann som dermed ofret livet, men sannsynligvis reddet minst et titalls andre. Den tredje selvmordsbomberen ble drept i en av de andre eksplosjonene, mens den fjerde fikk kalde føtter og ble anholdt kort tid etter. Angivelig har etterforskningen avdekket at det opprinnelige målet var et stort sykehus i samme nabolag, drevet av Hizbollah, men dette måtte endres på grunn av skjerpet sikkerhet. 11 personer har så langt blitt arrestert, flere av dem angivelige fremtidige selvmordsbombere, og et lokale for bombeproduksjon har blitt raidet.

Beirut vs Paris

I Norge har kritiske røster tatt til orde for at bombene i Beirut knapt rystet oss, mens bombene i Paris har fått både bygninger og Facebook til å endre farge.

— Er dette i tråd med den libanesiske opinionen?

— Jeg forstår den umiddelbare reaksjonen - folk flest i Norge har et nærmere forhold til Paris, kjenner folk der, har vært der. Og de fleste jeg leser eller snakker med her forstår det - folk her sørger naturligvis mer over sin egen by, naboer, venner og familier enn over ofrene i Paris, sier Magnus Dølerud.

Systematiske forskjeller

— Det som provoserer er den systematiske forskjellsbehandlingen. Facebook-knappen er bare ett eksempel. Heller enn mangelen på dekning i medier av Beirut-bombene, er måten det fremstilles på. Vestlige medier liker å understreke at dette skjedde i et «Hizbollah stronghold». Mens angrepene i Paris var en tragedie som rammet fullstendig uskyldige i et «meningsløst» angrep, går man langt i å rasjonalisere angrepene i Beirut som en meningsfull krigshandling nettopp ved å stemple det som et Hizbollah-mål - og dermed langt på vei legitimerer angrepene som del av en krig mellom to forskjellige terrorgrupper. Men disse menneskene var ikke delaktige i noen krig, de var helt vanlige sivile, sier Magnus Dølerud.

Få snakker om Baghdad og Jemen

— Når det er sagt, så har Beirut fått relativt mye oppmerksomhet i media, og spesielt etter at nettopp denne diskusjonen om forskjellsbehandling skjøt fart. Samtidig er det også her få som snakker mye om for eksempel Baghdad eller Jemen, som fremdeles gjennomgår et helvete. Det har allerede blitt bred aksept for at dette er det «største angrepet siden borgerkrigen» i Libanon, men det stemmer ikke. I landets nest største by, Tripoli, ble 47 drept og 500 skadd i et dobbelt bilbombeangrep mot moskeer i august 2013 - dette illustrerer jo nettopp dette selektive minnet, der selv internt i Libanon vil det moderne Beirut overskygge det fattige og underutviklede Tripoli i nord, sier Dølerud.