Studenter ønsker mer kritisk refleksjon i utdanningen av barnevernpedagoger

Siden 2008 har stiftelsen Forandringsfabrikken innhentet kunnskap fra barn og unge om hvordan de opplever møtene med barnevern, justismyndigheter, psykisk helsevern og skole, og hvilke råd barna vil gi for at systemene skal bli bedre. Barna løftes fram som «proffer», fordi de er proffe på systemene de er i. Kunnskapen og rådene fra 1200 barn i barnevernet, 600 barn i psykisk helsevern, 5000 skoleelever og over 300 barn som har opplevd vold, er oppsummert og presentert i ulike publikasjoner. Proffene presenterer rådene i møter og foredrag, og rett til politikere, myndigheter, fagfolk og utdanninger.

Universitetet i Sørøst-Norge samarbeider tett med Forandringsfabrikken (FF), og bruker proffene aktivt i undervisningen. Samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og FF er grunnlaget for utviklingsarbeidet «Mitt Liv Utdanning». Vi er det kullet som har hatt mest omfattende samarbeid med FF; noe vi er takknemlig for! Barnevernsproffene gir oss studenter ansikter til vonde historier og opplevelser. Dette skaper grunnlag for refleksjoner om hvordan vi ønsker å være i samarbeid med barn og unge. Samarbeidet med FF gir oss en sterkere og tydeligere stemme fra barn som selv har vært berørt av barnevernet. Barnets perspektiv gir et brukerperspektiv, som omtales som kunnskap fra barn.

FFs inkludering i utdanningen har vært verdifull - uten dem ville ikke studiet vært det samme. Kunnskap fra barn og unge er nødvendig for å kunne utvikle utdanningen og tjenestene ytterligere.

Hvordan har barnevernsproffene berørt oss? De har gitt oss bevissthet, ønske om å gi omsorg, dårlig samvittighet, frustrasjon og motivasjon. De har aktivert hele følelsesspekteret, fra tårer til latter. Samarbeidet har bidratt til å utvikle og prege vår personlige og teoretiske kompetanse, fordi det gir oss innsikt i barn og unges perspektiv. Det har både engasjert og provosert - fordi vi har ulike forforståelser. Men hva har utfordret oss som studenter, og hvorfor?

Tidligere ble profesjonsutøvere ansett som «eksperter» med en teoretisk kunnskap som ble ansett som sannheten. Nå fremtrer barns kunnskap som en ny og konkurrerende sannhet. For oss som studenter er det komplekst å forholde oss til disse ulike sannhetene som ikke alltid snakker sammen. Hva skal til for å forene disse sannhetene til en felles håndterbar kunnskap? Vi mener det er nødvendig at studenter, FF og profesjonsutøvere har en dialog og kan reflektere sammen. Da blir det kanskje ikke et spørsmål om hvilken sannhet som er den rette, men et både/og fremfor enten/eller.

FF kommer med forenklinger av komplekse og faglige problemstillinger. Vi trekker frem «du er god nok» og «kjærlighetsbegrepet» som to eksempler:

Barnevernsproffene forteller oss at «du er god nok». Et eksempel på dette er dersom barn og unge åpner seg for deg, sier de at det er viktig at du stoler på at du er god nok, og ikke sender dem videre i systemet. «Du er god nok» - en forståelig, varm og betryggende tanke. Likevel undrer vi; er det virkelig så «enkelt»? Dette kan bli et paradoks mellom kompleks praksis og forenkling av profesjonsutøvelsen. Barnevernsproffene understreker ofte hva vi ikke skal gjøre, og da er det vanskelig å vite hva som er godt nok. Uavhengig av dette må vi hele tiden jobbe for å utvikle oss som profesjonsutøvere. Hva vil det si å være god nok? Og når er/blir vi det?

Kjærlighetsbegrepet er en av kjerneverdiene til FF, og er nå lovfestet. I studiet har det vært stort fokus på det å skille mellom privat, personlig og profesjonell. Hvordan skal vi nå forholde oss til dette? FF deler dette begrepet i tre ord; KJÆR – ÆRLIG – HET. Definerer disse tre ordene kjærlighet? Og i så fall for hvem?

I tillegg til det faglige har vi også blitt berørt følelsesmessig. Det har vært sterke menneskemøter med barnevernsproffene som oppleves ulikt. I tillegg til at ungdommene formidler sterke og vonde opplevelser, har en del av budskapet deres handlet om at de ønsker at vi skal opptre ekte overfor dem. I den forbindelse har det å vise følelser ofte kommet opp – samt et sterkt ønske om at vi som profesjonsutøvere skal være ekte ved å vise følelser. Her oppstår det noe i oss som gjør at dette budskapet har preget oss ulikt, fordi vi har ulike følelsesuttrykk. Noen viser følelser utad, mens andre ikke har like synlige følelsesuttrykk. Når vi mottar et bestemt budskap kan flere av oss kjenne på følelsen av å ikke kunne være tilstrekkelig i fremtidig profesjon. Etter møtet sitter vi som studenter igjen med et hav av ulike følelser. Eksempelvis har noen blitt lettet, noen følt det som en sårbarhet å ta for lett til tårer, mens andre har opplevd det som vanskelig. Er det en forventning at man skal vise følelser på en definert måte?

Derfor, både ut ifra et faglig og følelsesmessig ståsted, mener vi det er et behov for at universitetet danner et rom for kritisk refleksjon mellom studenter og forelesere i etterkant av møtet med FF. Vår oppfatning er at dette også er et generelt behov i praksisfeltet. Er det tabu å stille seg kritisk til kunnskapen fra FF som bunner i barns subjektive opplevelser/erfaringer? Hindrer dette oss i å forholde oss kritisk til deres budskap og kunnskap?

Hvorfor har møtet med FF vært så utfordrende? Handler det om at det kan være vanskelig å sette ord på? Kan det også handle om at det er vanskelig for noen av oss å snakke høyt om FFs påvirkning, både faglig og følelsesmessig? Kanskje det handler om at vi ikke tillater hverandre å mene noe annet enn det vi selv mener?

Den kritiske refleksjonen vi etterspør handler ikke om barnevernsproffenes subjektive opplevelser. Vi er redd for at det kan bli oppfattet som kritikk mot deres erfaringer. Vi vil ta barn på alvor! Deres kunnskap er helt nødvendig og den må kunne ses på med et kritisk blikk for å utvikle både fagfelt og profesjonsutøvere. Dette fordrer dialog og det å våge å snakke om ubehaget. Det kan ikke dysses ned at vi har et sterkt behov for å snakke høyt om tanker, følelser og dilemmaer som oppstår i samarbeidet med FF. Det er nødvendig å forene forskningskunnskap, erfaringskunnskap og kunnskap fra barn og unge til én felles kunnskap. Dette forutsetter kritisk refleksjon. Det eksisterer ikke kun én sannhet!