Barnevernet trenger flere menn

Publisert - Sist oppdatert
Barnevernsutdanningen ved OsloMet ønsker å gi mannlige søkere to tilleggspoeng i en femårsperiode fra 2019, skriver dosent Jan Storø. Foto: David Engmo

Barnevernsutdanningen ved OsloMet ønsker å gi mannlige søkere to tilleggspoeng i en femårsperiode fra 2019, skriver dosent Jan Storø. Foto: David Engmo

Kvotering. OsloMet har søkt om å få kvotere menn inn på barnevernsutdanningen. Barnevernet trenger flere menn, skriver dosent Jan Storø.

Det er en kjent sak at det er flere kvinner enn menn som arbeider i barnevernet. Dette er et tema som sjelden eller aldri diskuteres. På tross av dette vil de fleste være enige i at kjønnsblandede ansattmiljøer vi være en klar fordel for en virksomhet – både for miljøet i seg selv, og for kvaliteten på den faglige utøvelsen.

Barneverns-utdanningen ved OsloMet har søkt om tillatelse til å sette i verk tiltak for å utjevne kjønns-balansen på heltids-studiet for bachelor i barnevern.
Jan Storø
Dosent, Barneverns-utdanningen, OsloMet

Barnevernsutdanningen ved OsloMet har søkt om å sette i verk tiltak for å utjevne kjønnsbalansen på heltidsstudiet for bachelorstudiet i barnevern. Vi ønsker å gi mannlige søkere to tilleggs-poeng i den fem års perioden vi søker for (med virkning fra høsten 2019).

Ettersom det er jeg som har jobbet med søknaden vil jeg dele noe av materialet her. Jeg ble nemlig overrasket over hvor svak mannsandelen faktisk er i vårt felt.

Hovedbegrunnelsen for søknaden er at de som blir klienter i barnevernet bør få mulighet til å bli møtt av ansatte som representerer begge kjønn, både menn og kvinner. Slik situasjon er nå i praksisfeltet, og slik vi ser klare tendenser til i studentkullene, er det flest kvinnelige ansatte som jobber med klienter i barnevernet.

En del av barna og ungdommene i barnevernet har opplevd få eller mangelfulle møter med troverdige og pålitelige menn i oppveksten. Det hjelpeapparatet de møter bør kunne tilby kontakt og dialoger med begge kjønn. Dette er spesielt viktig i annenlinjetjenesten (fosterhjem og institusjon), der barn og ungdom bor i kortere og lengre perioder.

Ubalansen kan dessuten føre til at spesielt fedre i de utsatte familiene, og familier som kommer fra andre kulturer, stort sett blir møtt av kvinnelige ansatte. Barnevernansatte og klienter i barnevernet rapporterer ofte om at dette kan være svært utfordrende og krevende for dem. Samarbeidsklimaet mellom de barnevernansatte og disse familiene kan bli preget av manglende tillit til barnevernsansatte og gehør for råd og anbefalinger som kvinnelige barnevernsansatte kommer med.

I søknaden argumenterer vi for en bedre kjønnsbalanse også av en annen grunn. Den vil skape bedre forhold på studiet. I en norsk studie kommer det fram at kjønnsblandede studentgrupper ønskes av studentene fordi det gir mer dynamikk, og at flere erfaringer og perspektiver kommer til uttrykk (Thun og Gullvåg 2013). De poengene som løftes fram her gjør seg høyst sannsynlig gjeldende også på barnevernpedagogenes arbeidsplasser.

I mange år har barnevernpedagogutdanningen på OsloMet hatt en ubalanse i kjønnsfordelingen blant studentene. Dette er særlig tydelig på heltidsstudiet – og det er derfor søknaden gjelder denne delen av vårt utdanningstilbud.

Prosentandel kvinner som kom inn på heltidsstudiet hos oss - og begynte på det – i årene 2013 til 2017 har variert mellom 95 og 84. Dermed har mannsandelen vært mellom 5 og 16 prosent. Våre beregninger viser at det tiltaket vi foreslår vil føre til en 80/20 fordeling fra høsten 2019.

Vi ser at snitt-tallet for de siste fem årene er 89,2 prosent.

Vi har blant annet lent oss til NOU 2009:8 som tilrår: «…en forsiktig kvotering av menn, og foreslår at minimum 20 prosent av de som tildeles studieplass bør være menn» (s.97). Ved det foreslåtte tiltaket vil kvinneandelen synke til ca. 80 prosent. Mannsandelen vil tilsvarende stige fra 10,8 prosent til 20,9 prosent.

Tallene for kvinner og menn i norsk barnevern etterlater liten tvil om at noe bør gjøres. Ifølge SSB var det 5.158 kvinner og 851 menn i kommunalt barnevern i 2010, altså i barnevernets førstelinjetjeneste; i barneverntjenesten. I 2011 var tallene henholdsvis 5.921 og 1.078. Dette gir en prosentandel kvinner på 85,8 i 2010, og 84,5 i 2011.

Hvis vi avgrenser til å se på andelen barnevernpedagoger i kommunalt barnevern de samme årene, var kvinneandelen på 92,2 prosent i 2010 og 92,1 i 2011 (SSB 2014). Barnevernpedagogene er altså en yrkesgruppe som bidrar til å øke kvinneandelen i dette fagfeltet.

Dessuten går utviklingen i feil retning. Som Reisel og Brekke (2013) viser, er barnevernpedagog ett av de yrkene som er blitt mer kvinnedominert i årene 1996 – 2010.

Dersom vi legger til grunn en bred definisjon av hva barnevernpedagogens yrkesfelt er og inkluderer andre arbeidsplasser, synker kvinneandelen noe. Men til gjengjeld synker da også andelen faglærte: «I de kommunale barneverntjenestene, i institusjoner, innenfor barne- og ungdomsvernet, samt i fosterhjem og forsterkede fosterhjem, er det totalt 3.396 menn (28,3 prosent) og 8 599 kvinner (71,7 prosent) kvinner (tall fra 4. kvartal 2007, fra SSB, gjengitt i NOU 2009:8, s. 93).

Utvalget som arbeidet med denne NOUen undersøkte andelen kvinner og menn på alle de 11 barnevernutdanningene midt i høstsemesteret 2007. De fant at det var 84,3 prosent kvinner, og 15,7 prosent menn (s. 94). Utvalget refererer dessuten til at i 2008 var 13,6 prosent av søkerne til barnevernpedagogutdanningene menn, mens 16,9 prosent av søkerne til sosionomutdanningene samme år var menn.

Ifølge NOU 2009:8 speiler ubalansen i kjønn på barnevernutdanningene generelle samfunnstendenser. Menn søker seg i mindre grad til de såkalte omsorgsyrkene. SSBs levekårsundersøkelse blant studenter viser at dobbelt så mange kvinner som menn oppgir muligheten for å jobbe med mennesker som viktigste grunn for yrkesvalg (Ugreininov og Vaage 2006).

Kunnskapsdepartementet lanserte i 2007 en plan for bedre kjønnsfordeling i barnehagene. Jeg kjenner ikke til noen tilsvarende plan for barnevernfeltet – og utdanningene for dette feltet.

Tidligere har vi prøvd å motvirke den skjeve fordelingen. På vår utdanning er det særlig to tiltak som er prøvd ut.

For det første har vi i mange år gitt mannlige studenter spesiell behandling på ett punkt, vi har sørget for at mannlige studenter er i gruppe sammen med andre mannlige studenter når vi deler de nye studentene inn i såkalte basisgrupper. Dette tiltaket har vært hilst velkommen av de mannlige studentene. Tiltaket likner på et mer vidtrekkende som har vært prøvd ut ved tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag, der også mannlige studenter er blitt tildelt mannlige veiledere – et tiltak som oppsummeres som vellykket (NOU 2009:8). Tiltaket er først og fremst virksomt overfor de studentene som allerede er inne på studiet, men vi antar at jungeltelegrafen melder fra om at mannlige studenter ønskes velkommen, og behandles godt, i dette studiet.

Det andre tiltaket er det såkalte Studentmangfoldsprosjektet ved vår institusjon med midler fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, som var i drift fra 2011 til 2014 (Skjerve-Nielssen 2014). Det fokuserte på å øke studentmangfoldet på utdanningen. Prosjektet var utviklet spesielt med tanke på å øke andelen studenter med minoritetsbakgrunn og mannlige studenter – og å videreutvikle tiltak som kunne bidra til gjennomføring av studiet. To høgskolelektorer var engasjert i prosjektet tilsvarende 50 prosent stilling. Ett av tiltakene var å reise ut til videregående skoler og fortelle om utdanningen. Et annet var å tilby ekstra studiestøtte til aktuelle studenter i de utvalgte gruppene som hadde begynt på studiet. Uten å kunne slå det sikkert fast, kan det antydes at dette prosjektet hadde en viss innflytelse på våre søkertall (jfr. tallene lenger opp).

I denne forbindelse er et funn fra Studentmangfoldsprosjektet interessant. Skjerve-Nielssen (2014) utdyper:

«Prosjektet har redegjort for opptak til studiet for årene 2011, 2012 og 2013. Ved å gå inn i hele søkergrunnlaget og se på søkere som ikke fikk tilbud om studieplass i 2012, fant vi et svært interessant forhold. (Totalt antall søkere var på godt over 1600 til 150 studieplasser til hel- og deltidsstudiet). Dataene er tatt ut fra søkere som hadde studiet som sitt 1. valg, uansett karakter. Her fant vi en gruppe menn, samt kvinner og menn med minoritetsbakgrunn, totalt 39 søkere med studiet på 1. valg. Alle hadde et karaktersnitt like under 42.8 (snittkarakter det året) disse søkerne hadde rundt 41. Det er viktig å understreke at en snittkarakter på 41.0 isolert sett ikke er en lav karakter. Prosjektet har altså funnet et betydelig antall søkere med karakterer like under karakterer hos søkere som ble tatt opp i 2012. Disse søkerne skulle vi gjerne hatt som studenter på Bachelorstudiet i barnevern.»

Ut fra dette funnet ser det ikke ut til at kvaliteten på studentmassen vil gå nevneverdig ned ved å ta inn flere mannlige søkere. Ut fra tallene rett over vil ca ti kvinnelige søkere til heltidsstudiet bli forbigått av mannlige søkere med dette tiltaket.

Vi ønsker å sette i verk en prøveperiode på fem år. Vi har kommet fram til at en ordning med to tilleggs-poeng for mannlige søkere vil være det beste tiltaket. Opptaksadministrasjonen ved OsloMet kjørte denne vinteren en simulering av 2017-opptaket der det ble lagt inn to tilleggs-poeng på mannlige søkere. Dette førte altså til en andel mannlige studenter på 20.9 prosent. Etter vårt skjønn er dette helt samsvarende med hva vi mener er realistisk og ønskelig.​

Innlegget er en utvidet versjon av et innlegg publisert i Fontene.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Kritikk. Integrert fagkritisk refleksjon kunne bidradd til at det i vår faglege kvardag vart uproblematisk å drøfta skiljet mellom t.d. legitim og illegitim maktutøving og mellom maktkritikk og moralisering, skriv Sigurd Haga.

Språk. Profesjonsutdanningane må lære studentane å gjere jobben sin på det språket dei skal møte brukarane på, skriv leiar i Noregs Mållag, Magne Aasbrenn.