«Studentene vil lide mest under fusjonsfeberen»

Det har i lengre tid pågått en debatt om utfordringer i universitets- og høyskolesektoren.

Stikkord her er kvalitetsreform, manglende akkreditering av undervisningsinnsats og av deltagelse i samfunnsdebatten, programstyrte forskningsmidler, ytringsfrihet i akademia, fusjoner og universitetssøknader.

Alt dette henger sammen i et komplekst akademisk økosystem. Jeg skal si noe om det siste.

Høgskolen i Oslo og Akershus og mange andre høyskoler har gjennomlevd store endringer de senere årene, alle med sikte på å kvalifisere til universitetsstatus.

Vår høyskole har vært igjennom en krevende fusjon med Høgskolen i Akershus og i tillegg lagt under oss fire selvstendige forskningsinstitutter, blant annet for å øke publiseringsaktiviteten.

Vi er på kort tid blitt en enorm institusjon. Vi ansatte tilpasser oss så godt vi kan og forsøker å utnytte nye muligheter for faglig samarbeid.

Jeg skulle ønske våre politikere på nytt «frøs» fusjonsfeberen som går over landet. Mangfoldet i universitets- og høyskolesektoren kan være i ferd med å forvitre.

Vårt styre vedtok nylig å sende inn søknad om å bli universitet.

Vi er landets største høyskole. Vi er gode på det vi gjør; noen mener landsledende. Våre utdanninger ble utviklet med det for øye å møte praksisfeltets kunnskapsbehov, ikke primært drive forskning.

Forankringen i praksisfeltet er fortsatt grunnleggende viktig. Med universitetsambisjoner og kvalitetsreform kom det nye føringer: vi må alle publisere mer av det som teller, bli like gode, helst bedre, enn de gamle universitetene også på forskningsfronten.

Vi skal hevde oss internasjonalt. Ansatte skal tilhøre forskningsgrupper og lærergrupper, samarbeide på kryss og tvers av enheter på Høgskolen, med andre institusjoner i Norge og utlandet. Vi skal internasjonaliseres og digitaliseres. Reise på forskningsopphold og invitere gjesteforskere.

Men hva med studentene? Det er studentene vi jobber for, det er de som finansierer oss, ikke Norges forskningsråd eller EU, selv om vi også har vist oss i stand til å hevde oss i den konkurransen.

Studentparlamentet stemte i 2012 ned universitets-ideen. Burde vi lyttet bedre den gang? Nå har studentene erkjent at toget er gått, og påtar seg rollen som vaktbikkje for utdanningene. Det trengs.

Jeg frykter at vi kan komme til å gape så kjeven sprekker.

Da jeg begynte på Høgskolen i Oslo i 2008 og lette etter oversikt over forskergrupper, fant jeg ingen, for de fantes ikke der ennå.

Overgangen fra Universitetet i Oslo, hvor jeg hadde studert i syv år og arbeidet i ti år, ble et akademisk kultursjokk. Fokuset var på undervisning, ikke forskning. Aldri før hadde jeg støtt på problemstillinger som «hva gjør vi med studenter som faller ut». Jeg var vant til at de som falt ut, forsvant.

Jeg har erfart at noen av de sårbare studentene kan bli de fineste barnevernspedagogene med litt ekstra støtte. Men det tar tid å følge opp studenter. Det obligatoriske kurset i høyskolepedagogikk er dobbelt så omfattende hos oss som det tilsvarende kurset på universitetet.

Førsteamanuenser hos oss har 35 prosent forskningstid, mot 45 prosent på universitetet. Større forskningsprosjekter lar seg ikke gjennomføre innenfor en vanlig undervisningshverdag; frikjøp må til.

Her sliter vi. Får vi forskningsmidler, er det et problem for utdanningene, som må skaffe vikarer. Søker vi ikke forskningsmidler, oppfyller vi ikke Høgskolens mål.

Dette reflekterer at fokuset på utdanning fremfor forskning fortsatt preger Høgskolen. Vil vi bli universitet, må fokuset forskyves mer mot forskning om vi skal hevde oss. Det kan ramme studentene.

Universitetsambisjonen medfører at nye stillinger lyses ut med krav om doktorgrad. Det skaper tre utfordringer:

1. Den ene er at det ikke finnes nok kvalifiserte folk med doktorgrad på alle områder (for eksempel jus). Vi konkurrerer om de samme menneskene som universitetene, men de gir bedre forskningsbetingelser og lønn, og det er mangel på jurister innenfor flere av høyskolenes fagfelter.
2. Den andre utfordringen gjelder den dedikerte faglæreren med lang praksiserfaring. En hel generasjon av flotte lærere, som har viet sitt liv til praksis og undervisning, vil innen få år gå av med pensjon. De nye forskerlærerne kan ikke erstatte dem. Vi med doktorgrad representerer en annen slags kunnskap, men både studenter og praksisfelt behøver et bredt kunnskapsmangfold.
3. Den tredje utfordringen henger sammen med den andre: skaper vi et klasseskille mellom ansatte med og uten doktorgrad? Det er disse dedikerte lærerne som har lært meg å undervise, å møte studentene på en god måte, å ta opp vanskelige temaer, å dvele ved komplekse dilemmaer og veldig mye mer. Nå står vi forskerlærere i fare for å miste vår bedre halvdel.

Jeg kommer til å savne de dedikerte lærerne, de gode formidlerne som tar med seg hele sitt liv og praksiserfaring inn i klassen. I stedet må vi hente inn folk fra feltet selv, men de er ikke pedagoger, de er tidspresset, og de er ikke gratis.

Jeg og en god del andre strever med å se hvorfor ikke høyskolene kan få bli værende i front på det de kan best i stedet for å prøve å bli noe de mest sannsynlig aldri kan bli best på. Hvorfor kan vi ikke være stolte (nok) av å være høyskole?

Jeg er bekymret for at vi svekker profesjonsutdanningen på bachelornivå. Jeg savner overbevisende argumenter for hvorfor en så velfungerende høyskole må bli noe annet og «mer». Jeg er bekymret for at vi går fra å være en A-høyskole til å bli et B-universitet og at studentene vil lide mest under det.

(Kronikken er først publisert i Aftenposten)